Redigerer Gallienus (avsnitt)

=== Invasjoner, opprør og død ===
[[Fil:Arco di Gallieno o Porta Esquilina - lato interno - Panairjdde.jpg|thumb|''Arco di Gallieno'', eller Gallienus' bue i [[Serviusmuren]] i Roma 262. Dedikert til framfor bygget av Gallienus.]]
I årene 267–269 invaderte gotere og andre germanske stammer grensene i et stort antall. Kildene er meget forvirrende i dateringen av disse angrepene, deltagerne og deres mål. Moderne historikere er ikke en gang i stand til å klargjøre om det var to eller flere angrep, eller kun ett langvarig. Det synes som at, i begynnelsen, et betydelig sjøangrep ble ledet av [[herulere]] begynte nord i Svartehavet og førte til at mange byer i Hellas ble herjet, blant dem [[Athen]] og [[Sparta]]. Deretter skal en enda mer tallrik hær ha kommet i andre bølge sjøveien. Romerne bekjempet angriperne til sjøs først. Gallienus' hær vant deretter et slag i [[Trakia]], og keiseren selv jagde [[barbar]]ene. I henhold til en del historikere ledet han en hær som vant det store [[slaget ved Naissus]], skjønt de fleste historikere mener at seieren må tilskrives hans etterfølger [[Claudius II]].<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 279–288; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 109. Se også Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 215; Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 266; Wolfram, Herwig (1988): ''History of the Goths'', University of California Press, ISBN 0-520-06983-8, s. 54</ref>

I 268, ved en tid før eller kort tid etter slaget ved Naissus, ble Gallienus' autoritet utfordret av Aureolus, kommandanten av kavaleriet stasjonert i Mediolanum (Milano), og som hadde ordre om vokte for invasjon fra Postumus fram til de siste dagene av hans opprør, og deretter synes å ha krevd tronen for seg selv.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 290–291</ref> Det avgjørende slaget skjedde ved det sted som i dag heter Pontirolo Nuovo i nærheten av Milano. Aureolus ble klart beseiret og drevet tilbake til Milano hvor han forskanset seg.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 292</ref> Gallienus beleiret byen, men ble myrdet under beleiringen. Det er ulike redegjørelser av mordet, men de fleste kildene er samstemte at de fleste av Gallienus' myndighetspersoner ønsket ham død.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 264</ref> I henhold til ''Historia Augusta'', en upålitelig historie sammenstilte lenge etter hendelsene,<ref>Syme (1968): ''Ammianus and the Historia Augusta''</ref> ble en konspirasjon ledet av hærførerne Aurelius Heraclianus og Lucius Aurelius Marcianus. Sistnevntes rolle er ikke bekreftet av andre kilder.

Cecropius, kommandant av soldater fra [[Dalmatia]], spredte ryktet at styrkene til Aureolus var i ferd med å forlate byen, og Gallienus forlot sitt telt uten livvakter, kun for å bli slått ned av Cecropius.<ref>''Historia Augusta'', The two Gallieni, XIV.4–11</ref> En versjon hevder at Claudius ble valgt til keiser av konspiratørene, en annen at han ble valgt av Gallienus mens han døde. ''Historia Augusta'' var opptatt av å etablere et tvilsom avstamning fra Claudius og til det konstantinske dynasti, noe som kan forklare hvorfor historieverket ikke involverer Claudius i mordet. Andre kilder, som [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]] og Johannes Zonaras,<ref>Zosimus i.40; Zonaras xii.25</ref> forteller at konspirasjonen var organisert av Heraclianus, Claudius, og Aurelianus.

I henhold til Aurelius Victor og Zonaras, da senatet i Roma hørte at Gallienus var død, ble det beordret å henrette hans familie, inkludert hans bror Valerianus og sønnen Marinianus, og i tillegg deres støttespillere. Deretter fikk senatet beskjed fra Claudius om spare deres liv og utlyse Gallienus som gud.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 307–309; Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', 41–42</ref>