Redigerer Galla Placidia (avsnitt)

====  Aëtius’ vekst ====
Da generalene som var lojale til henne var enten døde eller hadde gått over til Aëtius, innså Placidia det uunngåelige: Aëtius ble kalt tilbake fra sin landflyktighet i 433 og gitt tittelen ''magister militum'' og opphøyd til patrisier. Utnevnelsene førte i praksis til Aëtius fikk kontrollen over hele den vestromerske hæren og ga ham betydelig innflytelse over den keiserlige politikk. Placidia fortsatte å fungere som regent fram til 437, skjønt hennes direkte innflytelse over beslutningene var minsket. Hun ville utøve politisk innflytelse fram til sin død i 450, men hovedsakelig ved hoffet.<ref name="Mathisen_Galla"/>

Aëtius spilte senere en vesentlig rolle i forsvaret av riket mot [[Attila]], hunernes leder. Attila var avledet fra Konstantinopel og mot Italia grunnet et brev fra Placidias egen datter [[Justa Grata Honoria]] hvor hun anmodet ham om å komme og redde henne fra et uønsket ekteskap med en romersk senator som den keiserlige familie, inkludert Placidia, forsøkte å tvinge på henne. Honoria sendte også med en forlovelsering. Selv om Honoria kanskje ikke hadde til hensikt å forslå et ekteskap med Attila, valgte uansett han å tolke det slik. Han aksepterte og ba om halve Vestromerriket som medgift. Da Valentinian fikk høre om dette var det kun på grunn av Placidias innflytelse at han lot seg overtale til ikke å drepe Honoria. Valentinian skrev til Attila hvor han nektet for at det var et tilbud om ekteskap med Honoria, men hunerkongen sendte bud til Ravenna for å slå fast at Honoria var uskyldig, at tilbudet var gyldig og at han ville komme og kreve det som rettmessig var hans. Honoria ble raskt giftet bort til Flavius Bassus Herculanus, men det forhindret ikke Attila å holde fast på sitt krav.<ref>Mathisen, Ralph W.: [http://www.roman-emperors.org/justa.htm «Justa Grata Honoria»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref>

Placidia døde kort tid etterpå i Roma i november 450, og slapp å leve til å oppleve at Attila herjet Italia i årene 451–453; ikke like brutalt som det som goterne hadde gjort tidligere, men benyttet Honorias brev som hans «legitime» unnskyldning.