Redigerer Frontsøster (avsnitt)

===Norge===
==== Presisering ====
I Norge ble «frontsøster» brukt om norske frivillige i tjeneste for tysk Røde Kors som sykepleiere og [[hjelpepleier]]e.<ref name="snl">[http://snl.no/frontsøstre Oppslagsordet «frontsøstre» i ''Store norske leksikon'']</ref> I alt skal omkring tusen norske kvinner ha meldt seg til tjeneste, og ved krigens slutt var det 300 i arbeid ved østfronten.<ref name="snl"/> I [[det norske landssvikoppgjøret]] etter [[andre verdenskrig i Norge|krigen]] ble frontsøstrene arrestert og dømt, men fikk mildere straff enn [[frontkjemper]]ne (soldatene).<ref name="snl"/>

I vitenskapelig litteratur foreligger det ikke en entydig definisjon på begrepet, og framstår ofte som et samlebegrep for de som vervet seg til [[Tysk Røde Kors]] (DRK) eller til tysk sanitetstjeneste, f.eks. i [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]], [[Kriegsmarine]] eller [[Deutsches Heer#Wehrmacht Heer 1935-1946|Heers]] lasaretter i Norge.<ref name=bay>{{Kilde www|forfatter=Eirik Gripp Bay|tittel=Historien om frontsøstrene - De norske frontsøstrenes historie i et nytt lys|url= https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/42463/Masteroppgave_Eirik-Gripp-Bay.pdf?sequence=1&isAllowed=y |utgiver=[[Institutt for arkeologi, konservering og historie]], [[Universitetet i Oslo]]|dato=november 2014|besøksdato=26. juli 2015}}</ref> blant disse er for eksempel 73 kvinner som i 1943 meldte seg til Luftwaffes sanitet, trolig for tjeneste i Norge. Disse regnes vanligvis ikke med blant frontsøstrene, og ble heller ikke satt under tiltale etter krigen, selv om det ble regnet som «tyskerarbeid».<ref name=gogstad />

I artikkelen ''Frontsøstrene fra Agder'' av Terje Nomeland defineres gruppen gjennom en avgrensning til andre kategorier av kvinner i tysk sanitetstjeneste, hvor Nomeland presiserer begrepet til de norske kvinnene som meldte seg frivillig til tjeneste i DRK og som kom i aktiv tjeneste i tyske avdelinger utenfor Norges grenser. Kvinner som tjenestegjorde utenfor DRK, samt de som ikke kom i aktiv tjeneste, holdes i denne definisjonen utenfor.<ref name=nomeland /> «Aktiv tjeneste» blir i denne sammenheng forstått som å tjenestegjøre i tyske avdelinger eller ved tyske sykehus, lasarett eller institusjoner, herunder den opplæringsperioden som ble gjennomført av DRK på tyske institusjoner. Ikke alle kvinnene tjenestegjorde ved fronten.<ref name=gogstad />

==== De norske frontsøstre ====
[[File:Noorse verpleegsters die zich vrijwilig gemeld hebben voor het Dutise Rode Kruis, Bestanddeelnr 29066 001.tif|thumb|Norske frontsøstre i frivillig krigstjeneste for Det tyske røde kors i juli 1944. {{byline|Kriegsberichter Olfthur, Fotocollectie Spaarnestad, Nationaal Archief}}]]
De norske frontsøstrene ble for en stor del rekruttert av NS-miljøer<ref name=gogstad /><ref name=nomeland>{{Kilde artikkel|forfatter=Terje Nomeland|tittel=Frontsøstre fra Agder: kvinner i tysk sanitetstjeneste 1940 - 1945|publikasjon=Agder historielag|utgivelsesår=2009|nummer=85|side=131}}</ref> og hadde ofte en nær identifikasjon med frontkjempermiljøene<ref name=dt>{{Kilde www|forfatter=Per Christian Selmer-Anderssen|tittel=Sande-kvinne var i Hitlers tjeneste på Østfronten|url=http://www.dt.no/nyheter/sande-kvinne-var-i-hitlers-tjeneste-pa-ostfronten/s/2-2.1748-1.3105385|utgiver=[[Drammens Tidende]]|dato=27. september 2009|besøksdato=29. juli 2015}}</ref> og mange følte de måtte bidra til Tysklands kamp.<ref>[[Egil Ulateig|Ulateig, Egil]]: ''Fordømte engler. Norske kvinner på Østfronten'', s.46 og 236, Forlaget Reportasje, Lesja 2005 ISBN 82-995299-6-4</ref> Av de ca 500 norske som vervet seg, hadde de færreste sykepleieutdannelse, anslagsvis rundt 10 %. De fleste hadde enten kortvarig hjelpepleierutdannelse eller ingen relevant utdanning, men alle fikk tilleggsutdanning i Tyskland.<ref name=gogstad /> Et annet anslag på antallet er 447, avhengig av de presiseringer en legger til grunn for begrepet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=[[Vegard Sæther]]|tittel=Frontsøstre|utgivelsesår=2015|forlag=[[Cappelen Damm]]|utgivelsessted=Oslo|utgave=1. utgave|isbn=978-82-02-47075-3|kapittel=Innledning|side=11}}</ref> I realiteten var det ganske få som tjenestegjorde i fremste frontlinje, og slik sett svarer til betegnelsen «frontsøster».<ref>Sæther, side 12</ref>

Det foreligger ikke eksakt statistikk for de som meldte seg, men utfra de foreliggende informasjonen tyder det på at de fleste var ganske unge, mer enn 70 prosent var yngre enn 24 år. Rettssaker og intervjuer etter krigen viser at mange kom fra NS-familier eller hadde eget NS-medlemskap<ref name=nomeland /> og hadde brødre som var [[frontkjempere]].<ref name=gogstad /> Mange hadde også hatt annet, tilfeldig arbeid for tyskerne, og flere hadde tyske kjærester. Tilsvarende som for frontkjemperne, tyder det på at mange av kvinnene hadde en forholdsvis høyere skoleutdannelse enn gjennomsnittet av ungdom, og et stort flertall var hjemmehørende i byer og tettsteder på Østlandet. Den største andelen kom fra Oslo-området, men ellers synes fordelingen å være stort sett den samme som for frontkjemperne. Kommuner og distrikter med relativt sterke NS-innslag rekrutterte også de fleste mannlige frontkjempere.<ref name=gogstad />

==== Verving og tjeneste ====
Under [[okkupasjonen av Norge]] ble [[Norsk Sykepleierforbund]] [[18. juni]] [[1941]] omorganisert etter førerprinsippet med Signe Kahrs Budde som «kommisarisk» leder, og med [[Nasjonal Samling|NS-folk]] i et rådgivende styre.<ref>Melby, Kari: [http://www.nb.no/nbsok/nb/39d150402a8d9a091880f0ecad81d2b0#1 ''Kall og kamp :Norsk sykepleierforbunds historie''], side 140 Oslo: Cappelen, 1990.</ref> Gjennom forbundets tidsskrift ''[[Sykepleien]]'' drev [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]] [[propaganda]] for å verve norske sykepleiere, helsearbeidere og kvinner til sanitetstjeneste som frontsøstre.

[[Norges Røde Kors]] avsto imidlertid fra å gi enhver støtte til frontsøsterprosjektet.<ref name=gogstad /> Tysk Røde Kors hadde i Norge, som i andre okkuperte land, en egen avdeling som arbeidet i forhold til de tyske soldatene lokalt.<ref name=gogstad /> Som forbindelsesledd mellom DRK og SS i Norge, ved ''[[Germanische Leitstelle|Germanische Leitstelle – Nord]]'' under ledelse av [[SS-Sturmbannführer]] [[Karl Leib]] hadde SS og DRK sin egen «Verbindungsoffizier» og en «DRK-Verbindungsführerin beim SS Ersatzkommando Norwegen». DRK hadde en ansvarlig oversykepleier som tok seg av de norske frivillige aspirantene til DRKs sykepleie.<ref name=gogstad />

Da [[Den norske legion]] ble opprettet og kunngjort 29. juni 1941, oppfordret [[Kvinnehirden|NS Kvinnehird]] gjennom et opprop til alle norske kvinner om å melde seg til tjeneste i Norge. Rundt {{formatnum:1000}} meldte seg til ulike tjenester og oppdrag og dannet de «Kvinnelige Frivillige». Vervingskontoret ble ledet av landsleder for kvinnehirden Johanne Margrethe Martin.<ref name=gogstad />

Fra høsten 1942 overtok ''Germanische Leitstelle Nord'' all rekruttering til tysk fronttjeneste i Waffen SS, også de kvinnelige frivillige, etter at denne tidligere hadde vært organisert av NS. Kravene var de samme som til ellers i SS: «ren» anetavle, politisk pålitelige og helsemessig og moralsk plettfrihet. Opptakskravene i Norge var som følger: Alder 18-40 år, plettfri vandel, politisk pålitelig, avsluttet folkeskole, tilfredsstillende helse. Det er uklart om attest for raserenhet – «Ahnenpass»- ble krevd ved første rekruttering, trolig ble det tidligere bare krevd for visse stillinger i SS. Praksis i husmorarbeid var kvalifiserende og søkerne måtte formulere egen søknad på tysk eller norsk. På dette tidspunktet hadde det blitt bestemt at de norske frivillige kunne bli sendt til Tyskland og gå inn i Tysk Røde Kors<ref name=gogstad /> og kunne som andre tjenestegjørende i [[Waffen-SS]] få tatovert [[Blodtyper|blodtypen]] på overarmen.<ref name=dt /> Den første gruppen på 25 reiste til [[Berlin]] 13. mai 1942, mens neste pulje på 32 reiste i september. Etter en kort periode i tjenste ved sykehus i Tyskland, ble disse sendt til [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]], de fleste til SS-sykehuset i [[Dnipropetrovsk]], hvor en gruppe på 12 fulgte [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|Division Wiking]] (med en rekke norske [[frontkjemper]]e) i deres felttog mot [[Kaukasus]].<ref name=gogstad /> Disse ble vitner til voldsomme kamper og var med på retretten gjennom et herjet Ukraina helt tilbake til Wien og Praha mot slutten av krigen.<ref name=bay /> De øvrige av den første gruppen på 57 som kom til Berlin i 1942 havnet fem ved SS-sykehuset i [[Riga]], og to ble overført til frontlasaretter ved [[Den norske legion]] på [[Beleiringen av Leningrad|Leningradfronten]] og to til [[Uleåborg]] i [[Finland]].<ref name=gogstad />

Det ble totalt sendt minst 15 puljer til med frivillige til Tyskland.<ref name=gogstad /> De som medte seg senere ble satt inn også ved andre frontavsnitt, blant annet i [[Jugoslavia]] og på [[Baltikum]]. [[Olga Bjoner]] hadde sitt siste «opprop til norske kvinner» i ''[[Fritt Folk]]'' 22. mai 1943. De som ble vervet av ''Germanische Leitstelle Nord'' fra høsten 1942 og gjennom 1943 og 1944 gjennomgikk en stort sett ensartet prosedyre. Etter registrering og undersøkelser i Norge av SS-leger, ble de som ble godkjent gitt noen ukers grunnopplæring i sykepleie av Tysk Røde Kors i Norge.<ref name=gogstad /> Da de kom til Tyskland, ble de fleste sendt til SS-sykehuset [[Lichterfelde vest]] rett utenfor Berlin, men noen ble også sendt til andre SS' hovedlasaretter, herunder Adlerhorst i [[Danzig]]. Etter en tre ukers grunnutdannelse i tysk sykepleie og ideologi ble de midlertidig fordelt på DRKs utdannelsessykehus eller såkalte ''Mutterhäuser'' («mødrehus») omkring i Tyskland. Her gjennomførte de en utdannelses- og prøvetid på tre måneder eller mer, og ble vurdert i forhold til hvor egnet de var for sanitetstjeneste. Deretter kom de tilbake til en SS-institusjon for et nytt kort kurs, for så å avlegge prøve før de ble godkjent som ''SS-Sanitätshelferinnen''.<ref name=gogstad />

I utdannelsen i Tyskland inkluderte blant annet ifølge tyske arkiver fremgår at 100 timer «Weltanschauliche Schulung», arve- og raselære var obligatorisk, men ble på grunn av sykepleiemangelen nedsatt til 40 timer. Kursene inneholdt oppfordring til plikttrohet, orden, ansvarsfølelse og punktlighet, samt fysisk trening. De var underlagt strenge bestemmelser med hensyn til antrekk og oppførsel. De måtte bo på sine tjenestesteder, var underlagt hilseplikt, kunne ikke omgås menn alene, og deltakelse i sosiale sammenhenger i offentlige lokaler var ikke tillatt, bare unntaksvis.<ref name=gogstad /> All bruk av kosmetikk var forbudt, håret måtte ikke ligge på kraven, og skjørtet på uniformen måtte ikke være kortere enn 37&nbsp;cm fra gulvet. Disse strenge og regulerende kravene var fremmedartede på de mer frigjorte norske kvinnene, og ble ikke håndhevet like strengt ovenfor disse, som også ble invitert inn i SS' offisersmesser og til fester.<ref name=gogstad />

Utfra to rapportert fra DRK til NS-myndighetene under krigen, går det fram at de fleste tjenestegjorde i SS-lasaretter og hjelpesykehus i Tyskland og besatte områder. Andre gjorde sanitetstjeneste i troppeforlegninger, skoler, soldathjem, hovedkvarterer og i [[Organisation Todt]]. De var ikke lenge på samme sted av gangen, og tjenestegjorde gjerne sammen to og to.<ref name=gogstad /> Flertallet av de norske frivillige, både frontkjempere og frontsøstre, havnet i rene SS-avdelinger og institusjoner, enten ved fronten som del av kampavdelinger i Waffen-SS, eller bak kampsonene i SS-sykehus, [[konsentrasjonsleir]]er og [[Lebensborn]]-institusjoner.<ref name=bay /> SS-institusjonene var imidlertid ikke bare kurative anstalter for syke og sårede soldater, men også brukt i medisinske eksperimenter, utført av ordinære SS-leger og sykepleiere. Blant disse var en periode også [[Josef Mengele]] som tjenestegjorde i 5. SS Division Wiking, samme avdeling hvor mange av de norske frontsøstrene også var<ref>{{Kilde bok|forfatter=[[Terje Emberland|Emberland, Terje]] og Kott, Matthew|tittel=Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt|utgivelsesår=2012|forlag=Aschehoug|isbn=9788203293085|side=236}}</ref> og kan være en av de SS-divisjonene som sto for de fleste krigsforbrytelser på østfronten.<ref>Emberland, Kott, side 258-259</ref>

Også i den hjemlige propagandaen ble soldatgjerningen trukket fram, som i artikkelen i ''[[Fritt Folk]]'' fra [[29. oktober]] [[1942]]: {{sitat|I slit og mas utfører de sin soldatgjerning. De er soldater nå. Det sivile liv er et tilbakelagt stadium. Langt der ute på de russiske stepper skal de arbeide som sykepleiersker eller lotter. De har valgt sin vei – de vil kjempe skulder ved skulder med soldaten.|Fritt Folk, «Norske jenter drar til fronten», 29. oktober 1942}}

Det later til det ble sendt færre kvinner til fronten etter at krigslykken hadde snudd seg for tyskerne på østfronten, fra 1944 ble svært få sendt mot øst. Mange frontsøstre var tilstede under [[Slaget om Berlin|sluttkampen om Berlin]], hvor de med improviserte feltlasarett i bunkere og utbombete bygninger gjorde de sitt for å holde seg selv, og sine pasienter, i live.<ref name=bay />

==== Rettsoppgjør ====
Ved krigens slutt var 300 norske frontsøstre i arbeid. I det norske landssvikoppgjøret ble mange av frontsøstrene dømt for sin tjeneste på tysk side, til protester fra [[Den internasjonale Røde Kors-komiteen]]. Med unntak av Danmark ble frontsøstrene i de øvrige germanske landene også idømt varierende grader av fengselsopphold, bøter og tap av borgerrettigheter.

Røde Kors pekte på at [[folkerett]]en gir dem rett og plikt til å yte humanitær bistand til alle parter i en krig. Høyesterett uttalte at «den ting å gjøre tjeneste for fienden like bak fronten er et meget alvorlig forhold»<ref>''[[Norsk Rettstidende]]'' 1945, side 293</ref> Retten sammenlignet dette med å være [[frontkjemper]] og den strengeste straffen for å ha vært frontsøster var på tre års tvangsarbeid, riktignok i kombinasjon med andre alvorlige forhold.<ref>Terje Andreas Pedersen: ''Vi kalte dem tyskertøser'', side 119, Scandinavian Academic Press/[[Spartacus Forlag]], 2012, ISBN 978-82-304-0086-9</ref> Videre måtte de tilbakebetale den lønnen de hadde fått.

Politikeren [[Hanna Kvanmo]] (1926–2005), som var parlamentarisk leder for [[Sosialistisk Venstreparti]] 1977–1989, skrev i 1990 boka ''Dommen'' om sine opplevelser som frontsøster og dommen etterpå.

I 2014 ba [[Norges Røde Kors]] om unnskyldning for at den norske Røde Kors-organisasjonen ikke hadde protestert sterkere mot forfølgelsen av Røde Kors-personell i Norge etter krigen, og slo fast at Røde Kors-personell utøvet humanitær virksomhet som var beskyttet av [[Genèvekonvensjonene]]. I uttalelsen påpekte Norges Røde Kors at Den internasjonale Røde Kors-komiteen hadde protestert mot Norges forfølgelse av Røde Kors-personell som etter deres oppfatning var i strid med Genève-konvensjonene.<ref name=nrk />