Redigerer Folkevandringstiden (avsnitt)

== Romerrikets fall ==
=== Enevelde uten økonomi ===
[[Fil:Aquilifer 1.jpg|thumb|''Aquilifer'' (Ørnebærer), selve symbolet på den romerske hær.]] Ifølge historikeren [[Denys Hay]] var det ikke merkelig at Romerriket forsvant, men at det lyktes å overleve så lenge. Motivet bak Romerrikets ekspansjon var byttet, rikdommen i [[våpen]], [[metall]]er og [[slaveri|slaver]] som strømmet inn til [[Roma]] og andre italienske storbyer. I det første århundre saknet erobringen hen og minskende inntekter skapte sivil uro i Roma inntil makten ble plassert hos én mann, [[keiser]]en. [[Senat]]et som lenge hadde vært statens øverste myndighet mistet gradvis sin betydning etter hvert som keiseren og hans støttespillere kontrollerte hæren, provinsene og Roma. 

Roma levde på skatter fra provinsene, ikke av handel eller industri. Handelsskipene i [[Middelhavet]] var i stor grad styrt fra utlandet. For romerne var lånevirksomhet den viktigste handelen. Jorda ble utnyttet gjennom storgodsdrift basert på et lite effektivt system av slaver, men da aggressiv erobring ebbet ut minsket også tilgangen på slaver. Hærens posisjon ble uunngåelig politisk i et samfunn innrettet på krig og hadde makt til å både utnevne og avsette keisere. Grensene ble vernet ved å verve ikke-romerske soldater. For å få fylt upopulære stillinger ble de gjort arvelige, fra å inneha et offentlig embete til bakere, tømmerhandlere og skipsførere. Mangelen på slaver førte til at storgodsene gradvis ble splittet opp og leid ut til [[leilending]]er, ''coloni'', offisielt frie bønder, men bundet til jorda og uten rett til å flytte eller gifte seg uten tillatelse,disse bøndene ble også kalt livegne.

Antallet soldater i [[Romersk legion|legionene]] sank, en gang bestående av 6000 mann, men under keiser [[Konstantin den store|Konstantin]] var den romerske hær bestående av kun en sjettedel av soldater som verken var romere eller knapt nok fødte i [[Italia]]. Nedgangen må ses i sammenheng med at antallet legioner måtte stadig økes kraftig for å vokte grensene. I løpet av denne utviklingen begynte trykket mot grensene å bli større og større, og Romerriket ble rystet i de neste 400 årene av voldsomme påkjenninger. Uansett hvor sterkt Romerriket hadde vært ville det ikke ha vært i stand til å stå imot bølgen av [[germanere]] og [[slavere]] fra nord og øst, [[hunere]] og [[avarer]] fra enda lengre øst, og med tiden også [[islam|muslimske]] armeer som erobret [[Lilleasia]] og [[Nord-Afrika]]. Etter hvert som imperiet skrumpet sammen flyttet tyngdepunktet østover til [[Konstantinopel]] hvor [[gresk]], ikke [[latin]] var den bærende kultur. Storbyen i øst hadde i motsetning til Roma en bærende økonomi ved å være knutepunktet mellom to store innlandshav og handelsvegene mot nord, øst og syd. Konstantinopel hadde derfor økonomi til å bære et [[Østromerriket|Østromersk keiserdømme]] i tusen år.

=== Barbarene kommer ===
I flere år hadde romerne, i det som har blitt karakterisert som «ustabil likevekt», klart å holde germanerne ute, og sikre imperiets egne innbyggere den romerske freden. Det første varselet på at tidene endret seg kom i år [[162]], da germanerne klarte å trenge gjennom grensen og plyndre på romersk jord. De ble slått tilbake gjentatte ganger, men i [[167]] trengte en invasjon av flere stammer igjennom, og nådde helt fram til [[Adriaterhavet]]. Nok en gang ble de slått tilbake, og i [[172]] og året etter, førte [[Marcus Aurelius]] kampene over på germansk territorium (dagens [[Tsjekkia]] og [[Slovakia]]), med hensikt å fjerne problemet der det var. Det ble både kostbart og uoverkommelig. Etter at keiseren var død sluttet hans sønn en såkalt æreløs fred. 

På dette tidspunktet sloss de også i et stort og blodig slag i [[Danmark]], med krigere som kom langveisfra; fra sydlige [[Sverige]] og sørlige [[Norge]]. Presset mot den romerske nordgrensen stilnet ikke av, og i år [[260]] ble den brutt for alvor og store områder ved [[Rhinen]] og [[Donau]] gikk tapt for romerne. Det var bare takket være de germanske troppene, som den romerske hæren besto av, at romerne klarte å motstå presset ennå en tid.

Romerriket var ikke lenger sterkt og velfungerende. Mellom år [[235]] og [[285]] var det hele 26 keisere og kun én av dem døde en naturlig død. Om ikke riket ble herjet av germanske stammer ble det herjet av rikets egne legionærer. Sammenbruddet kom ved at de rikeste provinsene begynte å organisere sitt eget forsvar. Den rike handelsbyen [[Palmyra]] i [[Syria]] og [[Gallia]] oppkastet seg til selvstendige kongedømmer. Det galliske riket eksisterte fram til [[258]], da keiser [[Aurelian]] igjen klarte å gjenopprette rikets enhet for ennå en stund.

=== Arianismen og folkevandringen ===
Takket være goteren [[Wulfila]]s misjon var en rekke av de germanske folkestammer som la ut på vandring blitt kristnet, men som [[arianisme|arianere]]. De var dermed ikke katolikker, ettersom [[Arius]]' lære var blitt forkastet av [[konsilet i Nikea]]. Da disse germanske gruppene veltet inn over Det romerske rikes grenser hadde mange av dem vært arianske kristne i mer enn hundre år.

Resultatet ble ikke den konflikt mellom nikenske (katolske) og ikke-nikenske (ikke-katolske) kristne som man kanskje kunne ha forventet. Det ble heller slik at det ble opprettet en ny ariansk kirkelig struktur for innflytterne, som bestod side om side med den gamle katolske. De germanske eliter var arianere, de erobrede folkeslag forble katolikker. Noen forskere anser at denne ordningen med parallelle kirkelige strukturer ikke var primært et  utslag av en religiøs toleranse fra erobernes side, men snarere et behov for å holde på noe som markerte deres egenart i det folkehav av ikke-germaner som de nå hersket over og til å begynne med ikke ville bli assimilert i. 

Selv om de fleste germanske stammer tolererte de nikenske kristne i å pleie sine strukturer og tro, var det ikke slik overalt. Vandalene forsøkte i mange tiår å få sine nordafrikanske nikenske undersåtter å få over til ariansk tro: De utviste det nikenske (katolske) presteskap, oppløste klostre og la et stort press på befolkningen. 

Etterhvert mistet imidlertid arianismen sin kraft. Ved begynnelsen av 700-tallet hadde de germanske rikene enten blitt erobret av nikenske nabofolk, eller de hadde av egen kraft glidd over til katolsk nikensk tro.

=== Hunerne kommer ===
[[Fil:Huns empire.png|thumb|300px|Det hunniske riket strakte seg fra steppene i Sentral-Asia til dagens Tyskland, og fra [[Donau]] til [[Det kaspiske hav]]]]

[[Gotere|Goterne]] var den sterkeste av de germanske stammene. Fra [[Østersjøen]], i dagens [[Polen]], hadde de, i løpet av 200-tallet, nådd fram til den romerske grensen ved [[Svartehavet]]. Her etablerte de seg i to store stammeforbund, ostrogoterne og visigoterne, eller øst- og vestgotere. De ekspanderte videre østover, over elva [[Don]] og ut på de kirgisiske steppene, men her møtte de sin skjebne, i form av hunerne. [[Hunere|Hunerne]] var et [[Asia|asiatisk]] [[Nomade|nomadefolk]], med fryktede krigere til hest, som var kommet i en bevegelse mot vest. Goterne hadde ingenting å stille opp imot dem, og ble valset ned. Hunerne stormet videre, over [[Donau]], hvor de knuste [[vestgotere|vestgoterne]] som søkte beskyttelse innenfor det romerske imperiets grenser. Romerne lot dem slå seg ned for å fungere som buffersone mot hunerne.

I [[453]] døde [[Attila]], hunernes leder, og asiatenes dominans gikk i oppløsning. Som plyndrere drev ikke hunerne nomadisk produksjon, og uten tributter hadde de ikke lenger noe eksistensgrunnlag og forsvant av seg selv.

=== Europa i smeltedigelen ===
[[Nord-Europa]]s befolkning var i bevegelse allerede før hunerne stormet inn, men deres invasjon fra år [[375]] akselererte uroen og førte til at store germanske folkegrupper ble presset vestover. Snart var hele Europa påvirket av vandringsbølgen, unntatt i [[Skandinavia]] og hos [[Baltere|balterne]]. Vinteren [[406]]-[[407]] krysset [[vandaler|vandalene]], [[burgundere]], [[svebere]] og andre germanske folkegrupper [[Rhinen]] og gikk inn i [[Gallia]] og i [[476]] ble den siste vestromerske keiseren med det pompøse navnet [[Romulus Augustus]] avsatt av den germanske høvdingen [[Odovakar|Odovaker]]. Nye kongeriker ble etablert innenfor det gamle Romerrikets grenser, og nye folkegrupper satte navn på Europakartet. Det Europa som vi kjenner i dag havnet i støpeformen utover [[5. århundre|400-tallet]]: Vandalene ga navn til [[Andalucía]], [[Langobarder|langobardene]] til [[Lombardia]], [[anglere|anglerne]] til [[England]] og [[frankere|frankerne]] til [[Frankrike]].

I løpet av hele 400-tallet og 500-tallet brøt folkeslag gjennom Europa, vandret store distanser, utkjempet blodige slag, kun for å forsvinne eller bli assimilert i større folkeslag i de områder de hadde bosatt seg i. Germanerne hadde sin egen kultur med egne uskrevne lover basert på [[sedvanerett]] og de talte et felles språk. Kun mot vest og i nord i [[Storbritannia (øy)|Britannia]] og i [[Bretagne]] ble talt et annet språk, [[keltiske språk|keltisk]]. Den festningsvoll som kong [[Offa av Mercia|Offa]] på [[8. århundre|700-tallet]] bygde mot [[Wales]] var også en språkbarriere mellom keltiske Wales og germanske England. En annen språkgrense som fortsatt finnes, gikk mellom [[fransk]]talende og [[nederlandsk]]talende ([[flamsk (dialekt)|flamsk dialekt]]) i [[Belgia]] og oppsto på 400-tallet. På 600-tallet hadde det vestlige Europa stort sett de språkskiller som gjelder i dag.