Redigerer Endurance-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Leir på isen ===
[[File:Hurley shackleton at camp.jpg|thumb|Frank Hurley og Ernest Shackleton ved Ocean Camp]]
Med tapet av skipet ble de transkontinentale planene skrinlagt. Shackletons plan var nå å krysse isen til fots i vestlig retning, til ett av flere mulige mål. Hans første tanke var [[Pauletøya]], der han visste det var et betydelig depot med mat. Shackleton hadde selv bestilt depotet tolv år tidligere da han organiserte redningsaksjonen for [[Den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03|den svenske antarktisekspedisjonen]] under ledelse av [[Otto Nordenskjöld]].<ref name="Shackleton75">Shackleton, s. 75</ref> Andre muligheter var [[Snow Hill Island]] som hadde vært Nordenskjölds vinterkvarter,<ref>Fisher, s. 358</ref> eller [[Robertson Island]].<ref name="Alexander95">Alexander, s. 95</ref> Shackleton regnet med at de fra disse øyene ville være i stand til å nå fram til og krysse [[Graham Land]], for dermed å nå [[Wilhelmina Bay]] med sine [[flytende hvalkokeri]]er.<ref name="Huntford456" /> Han beregnet at de var 556 kilometer unna Pauletøya.<ref name="Shackleton75" /> Worsley beregnet avstanden til Snow Hill Island å være 500 kilometer, med ytterligere 193 kilometer til Wilhelmina Bay.<ref name="Huntford456">Huntford, s. 456–57</ref> Han mente at den marsjen Shackleton planla var for risikabel og at de heller burde vente til isen bragte dem til åpent vann for deretter å gå i livbåtene. Shackleton avviste Worsleys innvending og fastholdt sin egen plan.<ref name="Huntford456" />

Ferden over isen startet 30. oktober, med to livbåter trukket som sleder. Før avmarsj hadde Shackleton den ubehagelige oppgaven med å beordre avliving av de svakeste dyrene.<ref>Shackleton, s. 81–82</ref> De havnet raskt i problemer, da isforholdene rundt dem ble verre. Ifølge Hurley ble overflaten «en labyrint av skruis», der knapt en flekk var jevn.<ref name="Alexander95" /> I løpet av tre dager var de bare i stand til å forflytte seg tre kilometer, og den 1. november oppga Shackleton marsjen. De slo leir og ventet på at isen skulle bryte opp.<ref>Alexander, s. 98</ref> De ga navnet «Ocean Camp» til det flate og tilsynelatende solide flaket der den avbrutte ferden hadde endt. Det ble sendt ut flere grupper for å oppsøke vraket av «Endurance», som fremdeles drev med isen ikke langt fra leiren. Mer av de etterlatte forsyningene ble berget, før skipet omsider ble trukket under isen 21. november 1915.<ref>Shackleton, s. 98</ref>
[[Fil:Drift of the Endurance.png|thumb|left|300px|Samtidig kart som viser driften til «Endurance» og seilingsruten til Elefantøya]]
Isdriften var ikke rask nok til at den var merkbar, selv om hastigheten var opp mot 11 kilometer om dagen i slutten av november.<ref>Shackleton, s. 94</ref> Den 5. desember passerte de 68°S, og retningen var nå like øst for nord.<ref name="Huntford468">Huntford, s. 468–69</ref> Dette ville ta dem til en posisjon der det ville være vanskelig å nå Snow Hill Island, men Pauletøya lenger nord var fremdeles innenfor rekkevidde.<ref name="Huntford468" /> Den var imidlertid omtrent 400 kilometer unna, og Shackleton var ivrig etter å redusere den distansen livbåtene måtte tilbakelegge. Den 21. desember annonserte han derfor at de ville begi seg på en ny marsj over isen.<ref name="Huntford473">Huntford, s. 473–76</ref> Isforholdene hadde imidlertid ikke bedret seg siden det første forsøket. Temperaturen hadde steget, og mennene sank til knærne i den tunge snøen mens de trakk livbåtene over skruisen.

Harry McNeish var skipstømmermann om bord og 27. desember gjorde han opprør.<ref name="Huntford473" /> Han mente at [[sjørett]]en ikke lenger hadde gyldighet etter at «Endurance» hadde forlist, han var derfor ikke lenger under Shackletons kommando og nektet å jobbe. Shackletons kontante reaksjon fikk McNeish omsider til å adlyde og gå tilbake til arbeidet, men hendelsen ble aldri glemt.<ref name="Huntford473" /> Til tross for McNeish' senere bidrag til berging av gruppen, var han blant de fire som etter anbefaling fra Shackleton ikke mottok [[Polarmedaljen]].<ref>Huntford, s. 656</ref>

Etter sju dagers anstrengelser med bare tolv kilometer tilbakelagt, ga Shackleton 29. desember 1915 ordre om å stanse. Han innså at det med  samme framdrift ville ta over 300 dager å nå land.<ref name="Shackleton106">Shackleton, s. 106</ref> Mannskapet satte opp sine telt i det som Shackleton kalte «Patience Camp» (''tålmodighetsleiren''), et sted som ville bli deres hjem i over tre måneder.<ref name="Shackleton106" />

Det begynte nå å bli tomt for proviant og andre forsyninger. Hurley og Macklin ble sendt tilbake til Ocean Camp for å hente mat som hadde blitt lagt igjen for å redusere vekten på sledene. Den 2. februar 1916 sendte Shackleton en større gruppe tilbake, denne gangen for å berge den tredje livbåten.<ref name="Shackleton107">Shackleton, s. 107–09</ref> Knappheten på mat ble akutt ettersom ukene gikk. Selkjøtt ble nå en hovedbestanddel i kostholdet ettersom Shackleton forsøkte å drøye de resterende rasjonspakkene. I januar ble alle hundene med unntak av to spann, skutt på Shackletons ordre fordi tilgangen på selkjøtt ikke var tilstrekkelig til å dekke behovet.<ref name="Shackleton107" /> De to siste hundespannene ble skutt 2. april og hundekjøttet ble et velkomment tillegg til matrasjonene.<ref>Shackleton, s. 112</ref> I mellomtiden hadde isdriften blitt ujevn; etter å ha oppholdt seg ved rundt 67°S i flere uker, var det fra slutten av januar en rekke raske bevegelser i nordøstlig retning. Disse isbevegelsene hadde i midten av mars bragt Patience Camp på høyde med Paulteøya, men 100 kilometer lengre øst. Dette var imidlertid til liten trøst, da sjøisen ikke var slik at man kunne gå på den.<ref name="Shackleton116">Shackleton, s. 116</ref>

Gruppen hadde nå land i sikte nær sagt kontinuerlig. Toppen av [[Mount Haddington]] på [[James Ross Island]] var hele tiden i synsfeltet mens de drev langsomt forbi på isflaket.<ref>Fisher, s. 366</ref> De var nå kommet for langt nord til å kunne nå Snow Hill Island; Shackleton skrev at alt håp nå konsentrerte seg om to små øyer nord for Antarktishalvøya. Disse var [[Clarence Island]] og [[Elefantøya]] i [[Sør-Shetlandsøyene]], om lag 160 kilometer rett nord for deres posisjon 25. mars.<ref name="Shackleton116" /> Etter å ha tenkt seg om, kom han imidlertid fram til at [[Deceptionøya]] kanskje var et bedre alternativ.<ref name="Shackleton119">Shackleton, s. 119</ref> Denne lå lengre vest, i motsatt ende av den langstrakte øygruppa Sør-Shetlandsøyene. Fordelen var at den ble benyttet av en rekke hvalfangstekspedisjoner i sommersesongen. Nå var det for sent å nå fram før fangstsesongen var over, men Shackleton regnet med at det fantes nok proviant der til at de ville komme seg gjennom en overvintring. Alle disse bestemmelsesstedene ville kreve en vågal seilas i livbåtene når isflaket de drev på omsider løste seg opp. Livbåtene var allerede oppkalt etter de tre hovedsponsorene for ekspedisjonen: «James Caird», «Dudley Docker» og «Stancomb Wills».<ref>Huntford, s. 469</ref>