Redigerer Elvis Presley (avsnitt)

=== Senere karriere, 1969–1977 ===
Etter ''comeback''-showet i 1968 var han igjen plassert på tronen som «Kongen». Selv sa Elvis alltid at det bare fantes én konge: [[Jesus]].<ref>[https://www.christiantoday.com/article/theres-only-one-king-thats-jesus-the-christian-faith-of-elvis-presley/111996.htm ''«There's only one «King» – that's Jesus»: the Christian faith of Elvis Presley'', 16. august 2017]</ref> Elvis vokste opp i en kirkelig tradisjon preget av mye sang og musikk, og [[predikant]]er som beveget seg til dels heftig. Det er blitt hevdet at predikantenes utagering på møtene gjenspeiles i Elvis' kroppsbevegelser på scenen i 1950-årene.

Elvis fikk tre [[Grammy]]-priser, alle for religiøse innspillinger. Først ut var LP-en ''How Great Thou Art'' (1967). Hans neste kristne album, ''[[He Touched Me]]'' (1972), fikk også Grammy, og den tredje og siste prisen kom i 1974 for en konsertinnspilling av ''How Great Thou Art'' fra Mid-South Coliseum i Memphis. Da han ble innvalgt til gospelmusikkens [[Hall of Fame]], uttalte hans datter at hun trodde denne utmerkelsen ville betydd svært mye for hennes far.

1970-årene ble preget av omfattende konsertvirksomhet, – nøyaktig {{formatnum:1128}} fra 31. juli 1969 til 26. juni 1977. Manageren Tom Parker forhandlet frem lukrative, og svært tettpakkede konsertkontrakter for Elvis. Mange konserter ble avviklet i [[Las Vegas]], og det ble laget to filmer fra rekken av konserter. Den første i 1970, ''That's the Way It Is'' ([[Las Vegas]]), og senere ''Elvis on Tour'' (1972). Den mest kjente enkeltkonserten er ''Elvis – Aloha from Hawaii'' (14. januar 1973), verdens første satellittoverførte konsert med en soloartist. Konserten ble sett av mellom 1 og 1,5 milliarder mennesker, tilsvarende en fjerdedel av jordens daværende befolkning.

Blant hans mange hits i 1970-årene er sanger som «Don't Cry Daddy», «The Wonder of You», «You Don't Have to Say You Love Me», «I Just Can't Help Believin'», «Burning Love», «[[Always on My Mind]]», «Steamroller Blues», «Promised land», «My Boy», «Moody Blue», «Way Down» og, umiddelbart etter hans død; «My Way».

Etter Pricillas ønske om [[skilsmisse]] i 1973, lot det til at Elvis gradvis mistet livsgnisten.<ref>[https://groovyhistory.com/elvis-presley-priscilla-divorce-decline-addiction/2 Jacob Shelton: ''Elvis and Priscilla Presley's Divorce: The Decline Of The King's Health'', 23. februar 2020]{{Død lenke}}</ref> Han ble i økende grad avhengig av sterke vanedannende medisiner, og det krevende turnélivet begynte å sette sine spor. De siste innspillingene, med sanger som «Way Down» og «Moody Blue», ble gjort i hans hjem Graceland. Deler av den siste turnéen i 1977 ble filmet av [[CBS]] og først vist etter hans død. ''[[Elvis in Concert]]'' viser en fysisk medtatt Elvis som enkelte ganger glemmer teksten til sine gamle hits, men ennå begeistrer publikum med sin personlighet og stemmeprakt.