Redigerer Eksistensialisme (avsnitt)

=== Den Andre og Blikket ===
Den Andre (skrives med stor a hos eksistensfilosofer) er et konsept som kommer fra den [[fenomenologi]]ske tradisjonen og dens beskrivelse av [[intersubjektivitet]]. Eksistensfilosofien drar andre konklusjoner fra det enn hva fenomenologene generelt gjør.

Når man erfarer den Andre, erfarer man et annet fritt subjekt som bebor den samme verden som en selv. I sin mest grunnleggende form, er det denne erfaringen som konstituerer intersubjektivitet og dermed også objektivitet: Når man erfarer noen Andre, erfarer man denne Andre også som erfarende subjekt. Implisitt i denne erfaringen ligger det også en erfaring av at den andre, som subjekt, erfarer den samme verden som du erfarer, og de ting som er i den, men at han gjør det fra sin posisjon "der borte." Erfaringen av den andres blikk kalles Blikket.

Mens denne erfaringen av den Andre, i sin vanlige fenomenologiske sammenheng, konstituerer verden som objektiv og en selv som objektivt eksisterende subjektivitet (man erfarer seg selv som sett i den Andres Blikk på samme måte som man ser den Andre med sitt Blikk – som subjektivitet), så har den også visse eksistensfilosofiske implikasjoner. Mer spesifikt er det en slags begrensning av ens frihet. Først og fremst fordi den Andre er like fri som en selv (man kan følgelig ikke fritt begrense den Andres frihet), men også fordi Blikket, siden det er medkonstituerende for objektivitet, har en tendens til å objektivisere det det ser. Når man erfarer seg selv i Blikket, erfarer man dermed seg selv som ''noe'' istedenfor ''intet''. Sartres eksempel med mannen som kikker gjennom nøkkelhullet er illustrerende for fenomenet: Mannen sitter i en hotellgang og kikker gjennom et nøkkelhull på det som foregår i rommet. Mannen er fullstendig prerefleksivt engasjert i det som foregår bak døren mens han selv bare er implisitt til stede. Plutselig hører han en knirkende gulvplanke bak seg, og han blir umiddelbart var på seg selv og situasjonen han er i; noen Andre har sett ham, og han ser seg selv gjennom den Andres Blikk. Dermed fylles han av skam over å gripe seg selv som det skammelige han ville oppfattet enhver han kom over i samme situasjon som – en kikker.

Nå er det karakteristisk for Blikket at en konkret eller spesifikk Annen ikke nødvendigvis trenger å være til stede: Knirkingen kunne bare ha vært de vanlige lydene i et gammelt hus. Blikket er videre ikke noen mystisk telepatisk erfaring av hva den Andre ''faktisk'' ser; det kan like godt ha vært noen som ikke så mannen ved nøkkelhullet, eller en annen kikker som har lyst til å være med på moroa. Poenget er at man inntar et refleksivt forhold til seg selv, og man griper seg selv som det man er i øye''Blikket''.