Redigerer Dronning Annes krig (avsnitt)

==Konsekvenser==
===De sørlige kolonier===
[[Fil:QueenAnnesWarAfter.svg|mini|400px|De europeiske territorier etter krigen]]
Spansk Florida klarte aldri å komme seg på fote igjen verken økonomisk eller tallmessig etter krigen,<ref>Weber, s. 144–145</ref> og ble avstått til Storbritannia etter [[syvårskrigen]] med [[Paris-traktaten i 1763]].<ref>Weber, s. 199</ref> Indianerne som hadde slått seg ned gjenlangs Atlanterhavskysten slet under britisk styre, og det samme gjorde de som var allierte med Storbritannia i denne krigen. Denne misnøyen blusset opp til [[Yamaseekrigen]] i 1715 som var en stor trussel mot Sør-Carolinas evne til å klare seg.<ref>Weber, s. 166</ref> Det store tap av innbyggere i de spanske territoriet medvirket til at [[provinsen Georgia]] ble opprettet i 1732, som Carolina ble grunnlagt på områder Spania hadde gjort krav på.<ref>Weber, s. 180</ref> Etter en militæraksjon av James Moore mot [[tuscarora]]ene i Nord-Carolina (en del av [[Tuscarorakrigen]] begynte i 1711), flyktet mange av dem nordover og slo seg sammen med irokeserne.<ref name=Pk75>Peckham, s. 75</ref>

Krigens økonomiske kostnad var høy i noen av de sørlige engelske kolonier, blent annet de som hadde liten militær aktivitet. Virginia, Maryland og Pennsylvania ble i mindre grad rammet av transportkostnadene for å bringe sine varer (hovedsakelig [[tobakk]]) til markedene i Europa, og ble også rammet av særlig dårlige avlinger.<ref>Craven, s. 301–302</ref> Sør-Carolina opparbeidet seg stor gjeld for å finansiere de militære operasjonene.<ref name=Craven307_9/>

===New England===
Selv om Massachusetts og New Hampshire var i frontlinjen, ble Ny-England mindre rammet økonomisk enn andre områder. Boston var viktig som et skipsbyggings- og handelssenter, kombinert med den økonomiske fordel det gav at kronen valgte å bruke midler på Quebec-ekspedisjonen i 1711.<ref name=Craven307_9>Craven, s. 307–309</ref>

===Newfoundland og Acadia===
Tapet av Newfoundland og Acadia avgrenset det franske nærvær ved Atlanteren til Cape Breton-øya. De franske nybyggerne fra Newfoundland slo seg ned der, og skapte kolonien Île-Royale, og Frankrike bygde [[festningen Louisbourg]] de neste årene.<ref name=Pk74>Peckham, s. 74</ref> Dette nærværet, sammen med retten til å benytte kysten av Newfoundland, førte til stadig strid mellom franske og britiske fiskeriinteresser, som ikke ble løst før sent på 1700-tallet.<ref>Prowse, s. 282</ref> De økonomiske følgene av krigen var store i Newfoundland, der fiskeflåtene ble kraftig redusert.<ref>Prowse, s. 251</ref> Den britiske fiskeflåten begynte å bygge seg opp igjen så snart freden var et faktum.<ref>Prowse, s. 274</ref> Britene prøvde å hindre spanske skip å fiske i farvannet omkring Newfoundland, som de tidligere hadde gjort. Mange spanske skip ble derimot rett og slett flagget under fiktive engelske eiere for å unngå britiske kontroller.<ref>Prowse, s. 277</ref>

At britene erobret Acadia fikk langvarige følger for innbyggerne som bodde der. Britene holdt i starten et lett grep om Nova Scotia, en situasjon franskmennene og lederene av mi'kmaqfolket utnyttet.<ref>Plank, s. 57–61</ref> Det britiske forhold til mi'kmaqene etter krigen utviklet seg i takt med den britiske ekspansjonen, som ikke bare foregikk i Nova Scotia,<ref>Griffiths, s. 286</ref> men også langs kysten av Maine, der innbyggerne i Ny-England begynte å flytte inn i landområdene til abenakiene, ofte med å bryte tidligere avtaler. Siden verken abenakiene eller mi'kmaqene var anerkjente i Utrecht-traktaten, gjorde de begge motstand mot disse fiendtlige inntogene i deres  landområder. Denne konflikten var franske intrigeskapere som [[Sébastien Rale]] delaktig i, og det utviklet seg i [[Dummer-krigen]] (1722–1727).<ref>Plank, s. 71–79</ref>

Det britiske forholdet til de nominelt erobrede akadierne var også vanskelig. Flere britiske krav om at akadierne skulle sverge ed til den britiske krone ble motstått og til slutt førte det til en utvandring av akadiere til Île-Royale og Île-Saint-Jean (dagens [[Prince Edward Island]]).<ref>Griffiths, s. 267–281, 393</ref>  I 1740-årene hadde franske ledere som fader [[Jean-Louis Le Loutre]] satt i gang [[Fader Le Loutre-krigen|en geriljakrig]] med sine mi'kmaq-allierte mot britiske forsøk på å utvide protestantiske bosetninger på halvøydelen av Nova Scotia.<ref>Griffiths, s. 390–393</ref>

Spenning oppstod også mellom Frankrike og Storbritannia over Acadias grenser. Avtalen var uklar om grensetrekningen, som ikke en gang franskmennene hadde formelt skildret. Frankrike insisterte på at bare den akadiske halvøy (det moderne Nova Scotia utenom Cape Breton Island) var en del av avtalen, og at de hadde rettene til det som i dag er [[New Brunswick]].<ref>Peckham, s. 84</ref> Striden om Acadia, som førte til åpen krig under [[Kong George-krigen]] i 1740-årene, ble ikke løst før britene erobret hele det franske Nord-Amerika i [[syvårskrigen]].<ref>Se f.eks. Parkman (1897) den senere del av den britisk-akadiske konflikt.</ref>

===Handel===
Franskmennene føyde seg ikke helt etter handelsbestemmelsene i Utrecht-traktaten. De prøvde å hindre engelsk handel med de mer fjerntliggende indianerstammer og reiste [[Fort Niagara]] på irokesernes land. De franske bosettinger langs kysten av Mexicogolfen fortsatte å vokse og [[New Orleans]] ble grunnlagt i 1718. I tillegg gjorde de andre forsøk, som til slutt ikke lyktes, på å utvide områdene sine inn i det spanskkontrollerte Texas og Florida. Franske handelsnettverk trengte innover kontinentet langs vannveier som rant ut i Mexicogolfen,<ref>Weber, s. 184</ref> og konfliktene med både britene og spanjolene blusset opp igjen.<ref>Peckham, s. 82</ref> Handelsnettverk opprettet i nedslagsfeltet til Mississippielven, inkludert [[Ohioelven|Ohiodalen]], førte også franskmennene i kontakt med britiske handelsnettverk og kolonigosetninger som hadde krysset appalachiaområdet. Motstridende krav om dette territoriet førte til slutt til krig i 1754, da [[den franske og indianske krig]] brøt ut.<ref>Parkman (1897), s. 133–150</ref>