Redigerer Drivhuseffekt (avsnitt)

==== Jordoverflaten ====
[[Fil:Whole world - time-lapse from 2004-01 to 2004-12.gif|mini|Bilder som viser årstidene, med endret vegetasjon og utbredelse av snø og is. Jordens albedo, det vil si evne til å reflektere sollys, endres i takt med årets gang. {{byline|NASA/Goddard Space Flight Center}}]]

Jordoverflaten vil både absorbere og emittere strålingsenergi. Når det er solskinn, absorberes mer energi enn det som sendes ut, og bakkens temperatur øker. Om natten reduseres bakkens temperatur, ettersom det bare foregår emisjon. Det er overflatetypen som avgjør hvor mye bakken emitterer eller absorberer regionalt, spesielt har farge mye å si. En sort flate absorberer mye solstråling, mens lyse flater i større grad reflekterer stråling.{{sfn|Grønås|2011|p=54}}

Snø absorberer nesten all langbølget stråling og emitterer den i neste omgang som langbølget stråling, dermed kan snø betraktes som et sort legeme for denne typen stråling. På den annen side absorberer nysnø nesten ikke kortbølget stråling. Denne blir isteden reflektert.{{sfn|Grønås|2011|p=55}} Nysnø har en albedo på {{nowrap|75–95 %}} (betydelig lavere for gammel snø), vann og sjø rundt 10 %, gress {{nowrap|10–30 %}} og skog {{nowrap|3–10 %}}.{{sfn|Grønås|2011|p=56}} I tillegg til at fargen på overflaten er vesentlig for albedo, har også solvinkelen stor betydning. Om solstrålene faller i rett vinkel inn på havoverflaten, vil nesten ikke noe lys reflekteres. Men om solvinkelen er 15 grader, eller mindre, vil albedoen bli over 50 %. Det samme fenomenet gjelder for landjorden.{{sfn|Barry og Chorley|2003|p=44}}

Jordens albedo er størst i polarområdene, hvor skyer og snødekke er utbredt i rikt monn, samtidig som vinkelen for solinnstrålingen er stor (solen står lavt over horisonten det meste av året). Et annet område med høy albedo er de tropiske og subtropiske regionene. Her er det ofte tykke skyer, og noen områder har lys overflate, som Saharaørkenen. Havet har liten albedo, så om det ikke er isdekke eller skyer over havet, er dets albedo bare {{nowrap|8–10 %}}. Lavest albedo fås fra havoverflaten i tropiske regioner der det er lite skyer. Gjennomsnittlig albedo for hele jordoverflaten og atmosfæren er som nevnt 31 %.{{sfn|Hartmann|1994|p=34}}

[[Fil:Olr 1979 1995 mean.png|mini|Gjennomsnittlig langbølget terrestrisk stråling ut fra jorden i perioden 1979–1995.]]

Langbølget stråling emittert fra jordoverflaten kalles ''terrestrisk stråling''.{{sfn|Grønås|2011|p=56}} Den merkes særlig i klare vinternetter, da det ofte blir ekstra kaldt fordi varmen fra jorden stråler rett ut i verdensrommet.{{sfn|Houghton|2009|p=19}} Den terrestriske strålingen er sterkest over varme ørkener og over tropiske havområder med få skyer. Lavest terrestrisk stråling finner en i polare strøk og over tropene når det er høye skyer. Dette kommer av at langbølget stråling avhenger av temperaturen til overflaten som emitterer strålingen. I polare strøk har overflaten lav temperatur, og skydekket er ofte høyt. Høyest utgående langbølget stråling oppstår der en har varm jordoverflate med tørre luftlag over, samt lite skyer.{{sfn|Hartmann|1994|p=34}}

Nettostrålingen, altså differansen mellom innkommende solstråling og utgående langbølget stråling, er negativ ved polene og positiv i tropene. Den høyeste positive verdien er rundt {{nowrap|120 W/m<sup>2</sup>}} og oppstår over subtropiske havområder om sommeren. Størst energitap ([[strålingsavkjøling]]) har jorden ved polene om vinteren når det er [[polarnatt]]. Her vil den terrestriske strålingen ikke bli kompensert av noe innkommende sollys. Et spesielt unntak er Saharaørkenen, som har et netto energitap hele året.{{sfn|Hartmann|1994|p=34}}

Mot jordens nordlige og sørlige områder skjer det en betydelig energitransport fra ekvatorregionen via hav- og luftstrømmer. Størst er total energitransport rundt 30. breddegrad. Her er energitilførselen fra solen også størst, med rundt {{nowrap|5 [[Peta|P]][[Watt|W]]}} ({{nowrap|5⋅10<sup>15</sup> watt}}). Om jordens hav og atmosfære ikke hadde transportert store energimengder fra ekvatorregionen mot polene, ville tropene hatt mye høyere temperatur og polene hatt enda lavere. Varmetransporten gjør med andre ord klimaet på jorden mye jevnere enn det ellers ville vært.{{sfn|Hartmann|1994|p=38}}