Redigerer Donnerfølget (avsnitt)

== Innesnødd ==

=== Donnerpasset ===
[[Fil:Donner Pass kingp053.jpg|alt=Foto av Donnerpasset i Sierra Nevada-fjellene i California. King-oppmålingen ("The King Survey") fant sted i slutten av 1870-årene.|miniatyr|Fjellpasset 2 160 meter over havet, i nærheten av det som tidligere het Truckee Lake, ble tidlig blokkert av snø i november 1846 (her fotografert i 1870-årene). Både passet og sjøen er nå oppkalt etter Donnerfølget (''Donner Pass'' og ''Donner Lake'').]]
Donnerfølget måtte nå velge om de skulle fortsette så raskt som mulig, eller gi dyrene sine mulighet til å hvile. Foran seg hadde de en fjelletappe som var mye mer krevende enn den de allerede hadde gjennomgått i Wasatchfjellene. Det var 20. oktober, og de hadde blitt fortalt at passet ikke kom til å bli stengt av snø før midt i november.

William Pike ble så skutt og drept ved et uhell.{{sfn|Johnson|1996|p=43}} Det virker som om denne hendelsen gjorde at valget ble tatt for dem; familie etter familie gjenopptok reisen, først Breenfamilien, så Kesebergs, Stanton med Reeds, Graves og Murphyfamilien. Donnerfamilien ventet lenge og var den siste som reiste videre. Etter å ha kjørt noen få kilometer gjennom ujevnt terreng brakk [[aksling]]en i en av vognene deres. Jacob og George Donner gikk ut i skogen for finne emne til en ny aksling. George fikk et kutt i hånden, som da virket overfladisk.{{sfn|Stewart|1988|p=81-83}}

Det begynte å snø. Breenfamilien kom seg opp en "svært bratt, omtrent vertikal skråning" 300 meter opp til Truckee Lake (nå kjent som [[Donner Lake]]), 4,8 kilometer fra toppen av passet. Der slo de leir ved en hytte som hadde blitt bygd to år tidligere av en annen nybyggergruppe.{{sfn|Rarick|2008|p=108}}<ref group="note">Hyttene ble bygd i november 1844 av tre medlemmer av en annen nybyggergruppe, kjent som Stevensfølget. De tre personene var Joseph Foster, Allen Stevens og Moses Schallenberger. (Hardesty, s. 49-50) Viriginia Reed giftet seg senere med en fra dette følget, John Murphy (ikke i slekt med Murphyfamilien i Donnerfølget). (Johnson, s. 262)</ref> Eddy- og Kesebergfamiliene slo seg sammen med Breenfamilien og prøvde å komme seg over passet, men der møtte de snøfonner på 1,5 til 3 meter, og klarte ikke å finne stien. De vendte tilbake til Truckee Lake, og i løpet av den neste dagen hadde alle familiene unntatt Donnerfamilien slått leir der. Donnerfamilien var da 8 kilometer, en halv dagsreise, bak de andre.

=== Vinterleir ===
[[Fil:Map of Truckee Lake and Alder Creek.svg|alt=Kart som viser hvor Donnerfølget snødde inne og måtte tilbringe vinteren 1846-1847.|miniatyr|350x350pk|Kart over vinterleirene ved Truckee Lake og Alder Creek]]
Seksti personer knyttet til Breen-, Graves-, Reed-, Murphy-, Keseberg- og Eddyfamiliene slo seg ned ved Truckee Lake for vinteren. De bodde i tre hytter laget av furustokker, med jordgulv og lekke, flate tak. Breenfamilien hadde én hytte, Eddy- og Murphyfamiliene en annen, og Reed- og Gravesfamilien den tredje. Keseberg bygde et tilbygg til familien sin inntil Breenhytta. Familiene brukte [[lerret]] eller oksehud for å tette takene. Hyttene hadde verken vinduer eller dører, kun store åpninger det var mulig å gå gjennom. Av de seksti personene ved Truckee Lake var 19 menn eldre enn 18 år, 12 kvinner og 29 barn. Noe lengre nordøst satte Donnerfamilien opp telt for 21 personer, i nærheten av Alder Creek. Disse 21 omfattet Donnerfamilien og fru Wolfinger, hennes barn og Donnerfamiliens oksekjørere: seks menn, tre kvinner og tolv barn til sammen.{{sfn|Stewart|1988|p=105-107}}{{sfn|Hardesty|1997|p=60}} Om kvelden 4. november begynte det å snø igjen, det var starten på en snøstorm som skulle vare åtte dager.{{sfn|Stewart|1988|p=84-87}}

Da følget slo leir var det igjen lite av den maten Stanton hadde tatt med tilbake fra Sutter's Fort. Flere okser døde, og kadavrene ble frosset og lagt i stabler. Truckee Lake hadde ikke frosset til enda, men nybyggerne var ikke kjent med å fiske etter ørret. Eddy, den mest erfarne jegeren, skjøt en bjørn, men fikk lite vilt etter det. Reed- og Eddyfamiliene hadde mistet omtrent alt. Margret Reed lovte å betale dobbel pris når de kom til California hvis de kunne benytte seg av tre okser fra Graves- og Breenfamiliene. Graves forlangte 25 dollar av Eddy - vanlig pris for to friske okser - for kadaveret til en okse som hadde sultet i hjel.{{sfn|Stewart|1988|p=108-109}}{{sfn|Johnson|1996|p=44}}

Det ble mer desperat stemning i leiren, og noen mente at enkeltpersoner kanskje kunne klare å komme seg gjennom passet selv om det ikke var mulig med vogner. Smågrupper gjorde flere forsøk, men alle mislyktes. Nok en snøstorm, som varte mer enn en uke, tok med seg så mye snø at de gjenværende dyrene - den eneste maten de hadde igjen - døde og ble borte i snøen.{{sfn|Stewart|1988|p=110-115}}
[[Fil:Truckee Lake camp.jpg|miniatyr|Kunstnerisk gjengivelse av leiren ved Trukee Lake, basert på en beskrivelse fra William Graves.<ref group="note">Denne tegningen har flere unøyaktigheter. Hyttene lå så langt unna hverandre at Patrick Breen skrev i sin dagbok at beboerne i de andre hyttene var "fremmede" som sjelden kom på besøk. I tillegg viser tegningen mye aktivitet og flere dyr, når nybyggerne var svekket av lite mat og dyrene hadde begynt å dø nesten med en gang. Tegningen viser heller ikke snøen nybyggerne møtte den dagen de ankom.</ref>]]

Patrick Breen begynte å føre dagbok 20. november. Han skrev mest om været, og noterte snømengde og merket seg snøstormer, men begynte gradvis å skrive om gud og religion.{{sfn|Rarick|2008|p=145}} Livet i leiren ved Truckee Lake var fælt. Hyttene var trange og skitne, og det snødde så mye at folk ikke kunne gå utendørs flere dager i strekk. Snart bestod maten av okseskinn, som de kokte strimler av for å lage en "motbydelig", limaktig gele. Okse- og hesteknokler ble kokt gjentatte ganger for å lage suppe, og ble så sprø at de smuldret opp når man tygget dem. Noen ganger ble knoklene myket opp ved å bli svidd i ilden og så spist. Bit for bit delte Murphybarna opp oksehuden som lå foran ildstedet, grillet bitene i ilden og spiste dem.{{sfn|McGlashan|1918|p=90}} Etter at en gruppe hadde prøvd å ta seg over passet på truger (se nedenfor) var to tredeler av nybyggerne ved Truckee Lake barn. Fru Graves hadde ansvar for åtte, og Levinah Murphy og Eleanor Eddy tok seg av ni sammen.{{sfn|Rarick|2008|p=146}} Nybyggerne fanget og åt mus som kom inn i hyttene. Snart ble mange av beboerne ved Truckee Lake svake og tilbrakte mesteparten av tiden til sengs. Fra tid til annen tok noen dagsmarsjen bort til Donnerfamilien. De tok med seg nytt om at Jacob Donner og tre av hans ansatte hadde dødd. En av dem, Joseph Reinhardt, tilstod på dødsleiet at han hadde drept Wolfinger.{{sfn|Johnson|1996|p=40}}<ref group="note">Se også i McGlashan brev fra Leanna Donner, 1879.</ref> Hånda til George Donner hadde blitt infisert, og da var det fire arbeidsføre menn igjen i Donnerleiren.{{sfn|Stewart|1988|p=160-167}}

Margret Reed hadde klart å spare på nok mat til å lage en julesuppe til glede for barna, men i januar sultet de, og vurderte å spise oksehudene som utgjorde taket. Margret Reed, Virginia, Milt Elliott og tjenerinnen Eliza Williams prøvde å gå videre, i den tanken at det ville være bedre å komme tilbake med mat enn å sitte og se på at barna sultet. De var borte i fire dager før de ble nødt til å vende tilbake. Hyttene deres var nå ubeboelige; oksehudtaket var maten deres, og familien flyttet inn i Breenhytta. Tjenerne slo seg sammen med andre familier. En dag kom Graves innom for å innkassere et lån Reedfamilien hadde tatt opp hos ham, og reiste sin vei med oksehudene, den eneste maten Reedfamilien hadde.{{sfn|Stewart|1988|p=168-175}}{{sfn|Rarick|2008|p=148-150}}

=== "The Forlorn Hope" ===

{| class="wikitable infobox" style="text-align: center; font-size: 95%; margin: 0 0 0.5em 1em;;"
|+Medlemmer av "The Forlorn Hope"
|-
! scope="col" | Navn
! scope="col" | Alder
|-
| Antonio* || 23‡
|-
| Luis* || 19‡
|-
| Salvador* || 28‡
|-
| Charles Burger† || 30‡
|-
| Patrick Dolan* || 35‡
|-
| William Eddy || 28‡
|-
| Jay Fosdick* || 23‡
|-
| |Sarah Fosdick || 21
|-
| Sarah Foster || 19
|-
| William Foster || 30
|-
| Franklin Graves* || 57
|-
| Mary Ann Graves || 19
|-
| Lemuel Murphy* || 12
|-
| William Murphy† || 10
|-
| Amanda McCutchen || 23
|-
| Harriet Pike || 18
|-
| Charles Stanton* || 30
|-
| colspan="2" | * døde på veien <br /> † vendte tilbake før de nådde passet <br /> ‡ estimert alder{{sfn|Johnson|1996|p=294-298}}
|}

Det gikk dårlig med de som hadde slått leir ved Truckee Lake. Spitzer døde, og deretter Baylis Williams (en oksekjører for Reedfamilien), snarere av feilernæring enn av sult. Franklin Graves lagde fjorten par [[truger]] av lær og [[Åk|okseåkene]] til vognene. Den 16. desember satte 17 menn, kvinner og barn ut til fots i et forsøk på å krysse passet.{{sfn|McGlashan|1918|p=66-67, 83}} Enkelte av de som gikk av sted var foreldre som måtte etterlate unge barn hos de som ble igjen i leiren. De pakket lett: mat for seks dager, en rifle, et teppe hver, en øks og noen pistoler, og håpet å komme seg til Bear Valley.{{sfn|Stewart|1988|p=116-121}} Historikeren [[Charles McGlashan]] kalte senere trugefølget for ''[[Forlorn Hope|the Forlorn Hope]]'' ("det tapte håp") - et begrep brukt om frontsoldater i en risikabel krigssituasjon.{{sfn|McGlashan|1918|p=66}}{{sfn|Johnson|1996|p=49}} To av de som hadde lagt i vei uten truger, Charles Burger og ti år gamle William Murphy, vendte tidlig tilbake.{{sfn|McGlashan|1918|p=67}} Andre i trugegruppen lagde truger til tolvåringen Lemuel Murphy den første kvelden, av en av kløvsadlene de hadde med seg.{{sfn|McGlashan|1918|p=67}}

Trugene viste seg å være god hjelp på turen opp i passet. Trugevandrerne var dårlig ernærte og hadde ikke erfaring med å sove ute i snø som kunne være opp til 3,7 meter dyp. Innen den tredje dagen var de fleste blitt [[Snøblindhet|snøblinde]]. Da de skulle begynne å gå om morgenen 21. desember ble Stanton igjen. Han hadde strevd med å holde tritt i flere dager, og sa han ville komme etter de andre snart. Levningene hans ble funnet på samme sted året etter.{{sfn|Stewart|1988|p=122-125}}{{sfn|Rarick|2008|p=136}}

Gruppen gikk seg vill. Etter to dager uten mat foreslo Patrick Dolan at en av dem skulle melde seg frivillig til å dø for å bli mat til de andre. Noen foreslo en [[duell]], mens en annen beretning beskriver forsøk på å lage et lotteri for å velge offer.{{sfn|Rarick|2008|p=136}}<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Oregon and California in 1848|etternavn=Thornton|fornavn=J. Quinn|år=1849|side=|kommentar=utdrag publisert i Johnson 1996, s. 52-60}}</ref> Eddy foreslo at de skulle fortsette å gå inntil noen simpelthen falt om, men en snøstorm tvang dem til å stoppe. Antonio, dyrepasseren, var den første til å bukke under; den neste var Franklin Graves.{{sfn|Stewart|1988|p=126-130}}{{sfn|Rarick|2008|p=137}}

Snøstormen fortsatte å rase, og Patrick Dolan begynte å [[Hypotermi|snakke i ørska, tok av seg klærne, og løp inn i skogen]]. Han kom snart tilbake, men døde noen timer senere. Ikke lenge etter begynte noen i gruppa å spise deler av kroppen hans. Søsteren til Lemuel prøvde å gi Lemuel noe av det, men han døde ikke lenge etter. Eddy, Salvador og Luis nektet å spise. Neste morgen parterte gruppen likene til Antonio, Dolan, Graves og Murphy, og skilte musklene og organene fra resten av levningene. De tørket kjøttet og organene for å bevare dem, og passet på at ingen skulle behøve å spise levningene av slektningene sine.{{sfn|Stewart|1988|p=131-133}}<ref name=":0" />
[[Fil:WilliamEddy.jpg|alt=William Eddy, et medlem av Donnerfølget. Han døde i 1859. Originalbildet finnes hos Bancroft Library, University of California, Berkeley.|miniatyr|William H. Eddy]]
Etter å ha hvilt i tre dager ga de seg i vei igjen, for å leite etter riktig vei. Eddy ga til slutt opp forsettet sitt om å ikke spise av menneskekjøttet, men snart var det slutt på det også. De begynte å ta fra hverandre trugene for å spise oksehuden de var laget av, og snakket til og med om å drepe Luis og Salvador for å spise dem. Eddy advarte dem, og de sneik seg stille unna.<ref name=":0" /> Jay Fosdick døde en natt, og da var det opprinnelige følget på 17 blitt til sju personer. Eddy og Mary Graves gikk av sted for å jakte, men da de kom tilbake med vilt hadde Fosdicks levninger allerede blitt stykket opp til mat.{{sfn|Rarick|2008|p=142}}<ref name=":0" /> Etter enda noen dager - nå hadde det gått 25 siden de forlot Truckee Lake - kom de over Salvador og Luis, som ikke hadde spist noe på omtrent ni dager og var døden nær. William Foster skjøt dem i den tro at levningene deres ville være gruppens siste håp for å unngå sultedøden.{{sfn|Johnson|1996|p=62}}

Noen dager seinere snublet gruppen inn i en urbefolkningsbosetning, og da så de så forferdelig ut at innbyggerne først rømte sin vei. Innbyggerne ga dem av den lille maten de hadde: nøtter, gress og pinjekjerner.{{sfn|Johnson|1996|p=62}} Et par dager etter fortsatte Eddy, med hjelp fra stammemedlemmer, til en [[ranch]] i et lite jordbrukssamfunn i utkanten av Sacramentodalen.{{sfn|Stewart|1988|p=142-148}}{{sfn|Johnson|1996|p=63-64}} Et hurtig sammensatt redningsmannskap fant de seks øvrige overlevende 17. januar. Turen fra Truckee Lake hadde tatt dem 33 dager.{{sfn|Rarick|2008|p=142}}{{sfn|Stewart|1988|p=149}}