Redigerer Det osmanske rike (avsnitt)

==== Etter første verdenskrig ====
Ved [[våpenhvilen i Moudros]] 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia og godta alliert okkupasjon av hovedstaden Istanbul og byen [[İzmir]] (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved [[Freden i Sèvres|Sèvres-traktaten]] av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

De ydmykende fredsbetingelsene, sammen med okkupasjonen av Istanbul og İzmir, utløste en så sterk reaksjon blant rikets tyrkiske innbyggere at den utløste et opprør som førte til Osman-rikets fall og til opprettelsen av republikken Tyrkia i 1923. Men i mellomtiden tok nye nasjonalistiske ledere makten i det svekkede imperiet og innledet [[den tyrkiske uavhengighetskrigen]], som skulle komme til å omstøte de fleste av bestemmelsene i Sèvres-traktaten og jage okkupasjonsstyrkene ut av det tyrkiske kjerneområdet.

[[Fil:Ataturk22.JPG|thumb|Mustafa Kemal Atatürk og Rauf Bey under Sivas-kongressen.]]
Den osmanske regjeringen ble sett på som passiv og mistet respekt blant folk. Den ble kritisert for å avgi for store landområder etter krigen. Hellas hadde forestillinger om et nytt Stor-Hellas forsøkte med base i det okkuperte İzmir å utvide sitt herredømme langs hele kysten mot [[Egeerhavet]]. Frankrike okkuperte [[Hatay]] og [[Syria]] og ønsket i tillegg deler av Anatolia. Italienerne ville ha den sørlige delen av Anatolia, som de også var blitt lovet. Britene hadde allerede [[Den arabiske halvøy|Arabia]], [[Palestina]], [[Libanon]], [[Jordan]] og Irak. Den tyrkiske nasjonalismen blusset opp, spesielt næret av frykten for gresk ekspansjon. Anført av [[Mustafa Kemal Atatürk]], en tidligere seierrik general i den osmanske hæren, slo tyrkerne tilbake. I april 1920 opprettet Kemal Pasja en revolusjonsregjering med hovedkvarter i [[Ankara]]. Den besluttet å slå tilbake med militær makt mot okkupasjonen av tyrkiske områder. De allierte var krigstrette og trakk seg fort tilbake. Det ble holdt mange kongresser, deriblant en nasjonal kongress i [[Sivas]]. Der ble det bestemt at gresk uavhengighet i [[Aydın|Aydin]], [[Manisa]] og [[Balıkesir]] var uakseptabelt. [[Lausannetraktaten]]  (undertegnet 24. juli 1923) annullerte så Sèvres-traktaten oppdeling av [[Anatolia]]-delen (hvor det nå bodde nesten kun etniske tyrkere og kurdere, ettersom grekerne og armenerne var jagd ut) av Det osmanske rike.

Sultan [[Mehmet VI]] Vahdettin ble den siste sultanen. Han frasa seg sin verdslige makt den 1. november 1922 og forlot Konstantinopel 17. november ombord på et britisk krigsskip for å gå i eksil på [[Malta]]. Han døde i Italia den 15. mai 1926. Men sultanatets religiøse lederstilling som kalif ble opprettholdt ennå i to år under prins [[Abdülmecid II]], inntil republikken avskaffet kalifatet 3. mars 1924.

[[Tyrkia|Republikken Tyrkia]] ble etablert [[29. oktober]] [[1923]].