Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Peloponnes ===
[[Fil:Siege of Tripolitsa.jpg|thumb|Plantegning for [[beleiringen av Tripolitsa]]. Adskillelsen av Kolokotronis' divisjon som hadde overgitt byen, er symbolisert ved bokstaven "O".]]

[[Peloponnes]], den sørlige delen av det greske fastlandet og med dens lange tradisjon av motstand mot osmanene, ble selve kjerneområdet for opprøret. I de første månedene av 1821 med fraværet av den osmanske guvernør av Morea ''Mora valisi'' [[Hursid Pasha]] og mange av hans soldater, var situasjonen velegnet for grekerne å gjøre opprør mot den osmanske okkupasjonen. Det viktige møtet ble holdt ved Vostitsa (dagens by [[Aigion]]) hvor høvdingene og prelatene fra hele Peloponnes ble samlet den 26. januar. Der kom det sammenstøt mellom Papaflessas, en revolusjonær prest som presenterte seg selv som en representant av Filiki Eteria, og de fleste sivile lederne og medlemmene av det eldre presteskapet, slike som den geistlige [[metropolitt]] Germanos fra Patras som var skeptisk og krevde forsikringer om at Russland ville komme opprørerne til hjelp.<ref>Papageorgiou (2003), «First Year of Freedom», s. 59.</ref> Da nyheten kom om Ypsilantis' marsj inn i [[Donau-fyrstedømmene]], var atmosfæren i Peloponnes spent, og ved midten av mars skjedde det sporadiske utfall mot muslimene, noe som ga varsku om det forstående opprøret. I henhold til tradisjonen ble revolusjonen erklært den [[25. mars]] [[1821]] ved Germanos fra [[Patras]] som hevet flagget med korset i klosteret [[Agia Lavra]], skjønt en del historikere har stilt spørsmål om riktigheten av dette.<ref>Frazee (1969), ''The Orthodox Church and Independent Greece'', s. 19, som også siterer (se fotnote 3) Germanos av gamle Patras, ''Recollections of the Greek Revolution'', s. 12–15.</ref>

Den 17. mars 1821 ble det erklært krig mot tyrkerne av [[Manihalvøya|maniottene]] i den sørlige greske byen [[Areopoli]]. Den samme dagen gikk en styrke på 2000 maniottere under ledelse av Petros Mavromichalis mot byen [[Kalamata]] i [[Messenia]] hvor de ble forent med styrkene til Theodoros Kolokotronis, [[Nikitas Stamatelopoulos|Nikitaras]] og [[Papaflessas]]. Kalamata ble erobret av grekerne den 23. mars.<ref>Kassis (1979), ''Mani's History'', s. 39; Papageorgiou (2003), «First Year of Freedom», s. 60.</ref> I [[Akhaia]] ble byen [[Kalavryta]] beleiret den 21. mars, og i Patras varte stridighetene i mange dager. Osmanene angrep sporadisk mot byen mens grekerne, ledet av Panagiotis Karatzas, drev dem tilbake til festningen.<ref>Vakalopoulos (1982), "The Great Greek Revolution", s. 327–331</ref>

Ved slutten av mars kontrollerte grekerne effektivt hele landsbygda mens tyrkerne var begrenset til festningene, hovedsakelig de i Patras (gjenerobret av tyrkerne den 3. april ved Yussuf Pasha), [[Rio (Hellas)|Rio]], [[Akrokorint]], [[Monemvasia]], [[Nafplio]]n og provinshovedstaden [[Tripoli (Hellas)|Tripolitsa]], hvor muslimene hadde flyktet med sine familier ved begynnelsen av opprøret. Alle disse stedene ble løselig beleiret av lokale irregulære styrker under deres egne ledere ettersom grekerne manglet artilleri. Med unntaket av Tripolitsa hadde alle stedene tilgang til havet og kunne få forsyninger og støtte fra den osmanske flåten. Siden mai hadde Kolokotronis organisert beleiringen av Tripolitsa, og i mellomtiden hadde greske styrker to ganger beseiret tyrkerne som uten hell eller dyktighet forsøkte å slå beleirerne tilbake. Til sist ble Tripolitsa tatt av grekerne den 23. september<ref>Kassis (1979), ''Mani's History'', s. 39; Papageorgiou (2003), "First Year of Freedom", s. 63–64.</ref> og byen ble overgitt til mobben i to dager.<ref>St. Clair (1972), ''That Greece Might still Be Free'', s. 45.</ref> Etter langvarige forhandlinger overga de tyrkiske styrkene Akrokorint den 14. januar 1822.<ref>Papageorgiou (2003), "First Year of Freedom", s. 64.</ref>