Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

=== Gresk motoffensiv og stillstand (14. november 1940 - 8. mars 1941) ===
[[Fil:GreekItalianGreekCounter.JPG|thumb|300px|Det greske motangrepet]]
Greske reservister begynte i større antall å komme fram til fronten i begynnelsen på november, samtidig med at Bulgarias passivitet tillatt den greske overkommando en overførelse av mesteparten av divisjoner fra den gresk-bulgarske grensen og innsette dem på den albanske front. Dette gjorde det nå mulig for den greske øverstkommanderende, generalløytnant Papagos, å ha tallmessig overlegenhet i midten av november, før han kunne iverksette sin motoffensiv. Walker siterer at grekerne hadde en klar overlegenhet med {{formatnum: 250000 }} mann mot {{formatnum: 150000 }} italienerne idet det greske motangrepet ble lansert. Bare seks alpine italienske divisjoner var trent og utstyrert for krig i fjellene. Bauer oppgir at general Papagos hadde ved 12. november over 100 infanteribataljoner ved fronten som kjempet i terreng de kjente, sammenlignet med under 50 italienske bataljoner. Dette gav grekerne en taktisk overlegenhet i de topografiske omgivelser i Epiros. Med mye fjell og opprevne høydeterreng var de greske troppene godt utstyrt og trent i slike forholder.

TSDM og 3. Korps, som forresten var blitt forsterket med enheter fra hele det nordlige Hellas, innledet deres angrep den 14. november med 9a og 10a fra sør og 15a divisjon fra nord, i retning  [[Korytsa]]. Etter tre dager med intense kamper ved den befestede grenselinjen brøt grekerne gjennom med deres sørlige fremstøtet den 17. og inntok Korytsa få dager senere den 22. november. De militære gevinstene ved erobringen av Korysta var 2.000 fanger, 135 artilleriskyts og 600 maskingeværer. Dette skyldes deres taktikk om å unngå beleilige terreng for mekaniserte tropper ved å ta seg fram langs de bratte høyder og fjellene for å ta overhengende posisjoner. Men på grunn av manglende besluttsomhet i den greske overkommando i forbindelse med gjennombruddet fikk italienerne muligheten om å trekke seg tilbake og omgruppere seg for et nytt forsvar. Et fullstendig sammenbrudd var unngått. Grekerne hadde lært at de trengte bedre samordning mellom sine enheter, og reorganiserte seg den 19. november, men med dette tapte de muligheten om å utnytte gjennombruddet.

Det italienske forsvaret hadde blitt reorganisert inn i to separate arméer, 11. Armé med åtte infanteridivisjoner, to alpine divisjoner og en pansrede divisjon i sør mens 9. Armé gradvis ble opprettet av italienerne i nord som svar på det greske motangrepet fra vestlige Makedonia. Den nylige opprettede 9. Armé med fem divisjoner, tre alpine divisjoner, tre Bersaglieri divisjoner, en kavaleriregiment og syv svarteskjorte bataljoner, kom under angrep fra den greske arméen i vestlige Makedonia.

Angrepet fra det vestlige Makedonia var kombinert med en storoffensiv langs hele fronten. 1. og 2. Korps rykket frem i Epiros. 8a og 2a infanteridivisjoner sammen med 3a infanteribrigade av 1. Korps rykket nordover langs dalen med [[Aoos]]-elven og gjenerobret den greske byen [[Konitsa]] den 16. november, deretter Leskoviki den 22. I nord hadde 2. Korps i arméen i vestlige Makedonia bundet seg til 1. Korps for samordnede angrep i Pindusfjellene. Storoffensiven kom inn i en avgjørende fase den 22. november etter den greke arméen i vestlige Makedonia som hadde blitt omgruppert inn i den såkalte ''armegruppe K'', svinget om  i retning [[Devoli]] i nordvest for Korytsa, og fire dager senere tok passene på begge sider av Malikisjøen. De kom ut for en meget kraftig italiensk motoffensiv med ankommende styrker støttet av sterke flystyrker. Selv om det italienske forsvaret holdt stand langs Devoli-elven, klarte 13a og 17a divisjoner å ta byen Pogradecs den 4. desember og dermed nådde [[Ohridsjøen]]. Motstanden hadde blitt så sterk at den greske overkommando deretter overførte 11a divisjon og kavaleridivisjonen til 2. Korps som ble sterkere knyttet med 1. Korps i sør.

Langs den strategiske viktige Aoos-dalen med elven Aoos som munnet ut i [[Otrantostredet]], klarte 11. Armé å organisere et sterkere forsvar slik at det kom til meget kraftige sammenstøter. Den greske taktikken om å rykke fremover langs fjellsidene for å få taktiske viktige posisjoner man kunne skyte ned på italienerne ovenfra, fungerte utmerket mot stridsvognsstyrker. Premeti ble tatt den 5. desember. Men sørover for denne dalen hadde 8a infanteridivisjon marsjert fra Elea mot Argyrokastron for deretter å bli stoppet den 4. desember. 3a og 2a divisjoner ved hjelp av [[muldyr]]stier og mindre stier i fjellene utflankerte det italienske forsvaret og nådde objektet den 8. desember.

Etter harde kamper hadde grekerne erobret [[Agioi Saranda]], [[Pogradec]] og [[Argyrokastron]] i begynnelsen på desember. Mens grekerne hadde fremgang annetsteds i begynnelsen, var det sørligste fremstøtet under motoffensiven bremset av regnsesongen, først den 23. november kunne de greske styrker marsjere framover. Ved 4. desember hadde man klarte å krysse Bistritsa-elven i flomtid, og inntok mindre taktiske posisjoner. Utover desembermåneden fortsatte den greske offensiven, men italienske forsterkninger og utmattelse i egne tropper begynte å affektere innsatsen. Ved 22. desember hadde man mer eller mindre stoppet opp langs en linje fra Ohridasjøen med Pogradec via Meskopolis, Peronet og Sarande til lik sørøst for Valona. [[Himara]] falt til grekerne på juleaftensdag, og dermed hadde man praktisk talt tatt hele det sørlige Albania (kalt «nordlige Epiros» av grekerne).

Men grekerne etter en pause mellom 22. og 30. desember startet på nytt offensiven i Albania med 2. Korps langs [[Aoos]]-dalen. Det italienske forsvaret hadde fått en ny kompetent ledelse sammen med bedre motiverte enheter som straks gikk til motangrep. Under kampene hadde grekerne fordelen med deres tiltaksevne og påførte italienerne stor tap. 15a divisjon under ly av snøstorm slo tilbake 7. elitedivisjon mens 1a divisjon med hell kjempet mot minst fire italienske divisjoner. I sør hadde italienerne startet en mindre motoffensiv fra Valona i retning Arta for å stoppe 1. Korps.

Den siste suksessen for grekerne bestod i erobringen av det strategiske viktige og kraftige befestede Klisura-passet av 2. Korps den 10. januar inn i det nye året. Men grekerne klarte ikke å bryte seg gjennom til [[Berat]], og deres offensiv mot [[Valona]] var slått tilbake. Under slaget om Valona led italienerne alvorlige tap i deres 7. infanteridivisjon «Lupi di Toscana», 3. alpine divisjon «Julia», 24. infanteridivisjon «Pinerolo» og 5. alpine divisjon «Pusteria» overfor de greske styrker. I slutten på januar 1941 var det greske motangrepet som var blitt til en offensiv inn i Albania, endelig stoppet etter Italia hadde oppnådde en numerisk overlegenhet samtidig som den logistiske situasjonen for grekerne var blitt for vanskelig. De topografiske betingelsene hadde også forvandlet seg ettersom grekerne kom nærmere flatere og mer åpne terreng som de mekaniserte enheter dominerte. Den årlige regnsesongen i Hellas var blitt avløst av sterk kulde med mye snefall i 15 til 20 minusgrader. Vinterforholdene i Epiros forhindret større troppebevegelser og logistikk for begge sider.

I mellomtiden var general Soddu midt i desember utskiftet med general [[Ugo Cavallero]] av Mussolini som måtte konkluderte med at krigen mot Hellas var gått dårligere enn ventet. Cavallero ledet de italienske styrker på det albanske krigsområdet bedre enn sine forgjengerne, klarte å stoppe det greske motangrepet og iverksette mindre motangrep for å gjenvinne tapte posisjoner. I 26. januar 1941 ble det første italienske motangrepet mot et strategisk objekt iverksatt med alpine divisjoner som forsøkt å gjenerobre Klisura-passet. Etter fire dager var slaget om Klisura vunnet av 5a infanteridivisjon under meget vanskelige forholder.

Formelt ble 1. og 2. Korps omgruppert av den greske overkommando den 14. februar inn i den såkalte «Epirosarméen» som en reaksjon på rapporter om en potensiell tysk intervensjon via Bulgaria, for å samordne enhetene under en felles arméledelse. Armegruppe K og 3. Korps ble reorganisert tilbake til «arméen i vestlige Makedonia». Grekerne ønsket å sette et varig press på italienerne, og startet begrensede operasjoner mot mindre objekter på begge sider av elven Aoos med 5a divisjon fra 2. Korps i nord og 2a divisjon fra 1. Korps i sør. Cavallero sendte inn svarteskjorte bataljoner i fanatiske motangrep med skrekkelig tap som et resultat, for å gjenvinne Klisura-passet i deres motangrepet. Først med ankomsten av 17a divisjon fra reserven for armén i vestlige Makedonia den 8. mars var den greske offensiven og det italienske motangrepet stoppet.

Den 4. mars 1941 ble en britisk ekspedisjon under kommando av generalløytnant [[Henry Maitland Wilson]] sendt med forsyninger til Hellas, som bestod av fire divisjoner med 57&nbsp;000 mann, hvorav to av divisjoner var pansret.

Det følgende sitat oppsummer på passende vis begivenheter både i form av et fremragende gresk forsvar av deres fedreland, og den dårlige forberedte italienske fiasko:
{{sitat|Ingen kan nekte å si at seierens laurbær tilfalte den greske soldat; men under forhold som disse kan si, at den italienske soldat hadde fortjent en martyrkrone minst tusen ganger.}}