Redigerer Den anglo-normanniske invasjonen av Irland (avsnitt)

== Etter Henrys avreise ==
[[Fil:National Library of Ireland MS 700 f77v Raymond de Gros.jpg|thumb|150px|En framstilling av Raymond Fitz fra [[Gerald av Wales]]’ ''Expugnatio Hibernica'']]

Rett etter at Henrik forlot Irland, invaderte Hugh de Lacy det lille irske kongeriket [[Mide|Meath]] og ble konfrontert av Tigernán Ua Ruairc. De to lederne møttes på en høyde kalt (engelsk: Hill of Ward), som har navn etter en mytologisk [[druide]]kvinne,<ref>[https://www.knowth.com/hill-of-ward.htm «Tlachtga - Hill of Ward»], ''Knowth.com''</ref> for forhandlinger. Under disse forhandlingene var det en voldelig tvist, og de Lacys menn drepte Tigernán Ua Ruairc. Hodet hans ble deretter spiddet over porten til [[Dublin Castle]].<ref name="Martin_99">Martin (2008), s. 99</ref> Strongbow invaderte også og plyndret Uí Failghe (Offaly), men klarte ikke å undertrykke området.<ref name="Martin_99"/>

Tidlig i 1173 forlot mange av de anglo-normanniske lederne Irland for å kjempe for kong Henrik i [[opprøret i 1173–1174]].<ref>Martin (2008), s. 100</ref> Da Raymond FitzGerald kom tilbake senere samme år, ledet han et vellykket plyndringsangrep inn i kongeriket Déisi, i området til dagens grevskap [[Waterford (grevskap)|Waterford]], både til lands og til havs. Det til tross for at kongeriket burde vært unntatt fra angrep ettersom kongen deres hadde underkastet seg Henrik.<ref name="Martin_102">Martin (2008), s. 102</ref> Det normanniske angrepet på klosterbyen Lismore ble avbrutt av en norrøn-irsk flåte fra [[Cork]]. Etter et forsøk med egen flåte trakk normannerne seg tilbake til Waterford.<ref name="Martin_102"/> FitzGerald reiste deretter til Wales på grunn av farens død.<ref name="Martin_103">Martin (2008), s. 103</ref>

På slutten av 1173 angrep Diarmait Mac Murchadas sønn, [[Domhnall Caomhánach]] (Donal Cavanagh), styrkene til Strongbow i Leinster og drepte 200 menn.<ref>Nolan, William; McGrath, Thomas, red. (2006): ''Kildare: History & Society'', Geography Publications, s. 144</ref> Omtrent på samme tid tvang en irsk hær fra Thomond og Connacht, ledet av Domnall Ua Briain (Donal O'Brian), normannerne ut av Kilkenny og ødela Strongbows nye festning bygd i den normanniske stilen kalt [[motte-and-bailey]].<ref name="Martin_103"/> Strongbow svarte tidlig i 1174 ved å marsjere en hær inn i Thomond og rykke fram mot Limerick. I slaget ved Thurles beseiret Domnall Ua Briains styrker en kontingent av Strongbows hær, og etter sigende skal ha drepte tusenvis, i henhold til middelalderkrøniken ''[[Annalene av de fire mesterne]]''.<ref>M. (1901): «Annals of the Four Masters», ''All Ireland Review''. '''2''' (10), s. 72. doi:[https://doi.org/10.2307%2F20545251 10.2307/20545251]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/2009-2415 2009-2415]. JSTOR [20545251].</ref> Nederlaget tvang Strongbow til å oppgi marsjen mot Limerick.<ref name="Martin_103"/>

Den normannisk makt i Irland så ut til å gå i oppløsning, og i ordene til [[Gerald av Wales]], «hele Irlands befolkning grep anledningen til denne lidelsen til å reise seg i fellesskap mot engelskmennene».<ref name="Martin_103"/> Kort tid etter det normanniske nederlaget ved Thurles gjorde de norrøn-irene i Waterford opprør og drepte den normanniske garnisonen på 200 soldater.<ref name="Martin_104">Martin (2008), s. 104</ref> Ruaidrí samlet en hær som omfattet bidrag fra Connacht, Meath, Breffny, Airgíalla, Ulster og nordlige Uí Néill, sammen med deres konger. Den marsjerte inn i Meath og ødela festningene ved [[Trim (Meath)|Trim]] og [[Duleek]], før den rykket videre fram mot Dublin.<ref name="Martin_104"/><ref name="Perros_118–119">Perros, Helen (1995): "Crossing the Shannon Frontier: Connacht and the Anglo-Normans", Barry, T.B., red.: ''Colony & Frontier in Medieval Ireland''. A&C Black; s. 118–119.</ref> Raymond FitzGerald gikk i land ved Wexford med minst 30 riddere, 100 ridende soldater og 300 bueskyttere. Da denne hæren ankom Dublin og forsterket garnisonen der, trakk Ruaidrís hær seg tilbake.<ref name="Martin_104"/>

I 1175 gjenoppbygde anglo-normannerne sine festninger i Meath og angrep eller «la øde» provinsen fra [[Athlone]] i vest til [[Drogheda]] i øst.<ref name="Perros_118–119"/> De hengte også den irske kongen av Meath, Magnus Ua Máel Sechlainn (Manus O'Melaghlin).<ref>Martin (2008), s. 105</ref>

=== Traktaten i Windsor-og rådet i Oxford ===
{{Tekstboks
|overskrift=''Traktaten i Windsor''
|''«Dette er avtalen som ble inngått i Windsor (...) mellom Henrik, konge av England, og Roderic [Rory], konge av Connaught (...), nemlig: Kongen av England har gitt Roderic [Rory], hans liegeman, kongen av Connaught, så lenge han trofast skal tjene ham, at han skal være konge under ham, tilgjengelig for hans tjeneste, som hans mann. Og han skal holde landet sitt like fullt og så fredelig som han holdt det før kongen kom inn i Irland og yte ham skatt. Og at han skal ha hele resten av landet og dets innbyggere under seg og stille dem til regnskap [justiciet eos], slik at de skal betale sin fulle skatt til kongen av England gjennom ham...»''
<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Windsor|''Treaty of Windsor''], ''Wikisource.org''</ref>|align=right}} 
Den 6. oktober 1175 ble Henrik II av England og overkonge Ruaidrí enige om Windsor-traktaten. Traktaten delte Irland inn i to innflytelsessfærer: Henrik ble anerkjent som overherre over de områdene som normannerne kontrollerte, og Ruaidrí ble anerkjent som overherre over resten av Irland.<ref name="Flanagan_30"/> Ruaidrí sverget også troskap til Henrik og gikk med på å betale ham en årlig tributt i kuskinn, som Ruaidrí kunne kreve fra hele riket. En annalist basert i Connacht rapporterte traktaten i triumfmessige termer: «Cadla Ua Dubthaig [erkebiskop av Tuam] kom ut av England fra sønnen til keiserinnen [Henrik], og hadde med seg freden i Irland og kongedømmet derav, begge utlendinger og [[gælere]], til Ruaidrí Ua Conchobair».<ref name="Duffy_140">Duffy (2007), s. 140</ref>

Imidlertid falt Windsor-traktaten snart fra hverandre. Henrik var «ikke i stand til eller uvillig» til å tøyle de anglo-normanniske herrene,<ref> Ó Cróinín, Dáibhí (2013): ''Early Medieval Ireland, 400–1200''. Routledge; s. 289.</ref> og Ruaidrí var ikke i stand til å kontrollere alle de irske kongene.<ref>Martin (2008), s. 108</ref> Den samtidige engelske historiker [[William av Newburgh]] skrev at «de militære kommandatene som ble etterlatt der av ham [Henrik] for regjeringen av denne underkuede provinsen, med ønske om enten bytte eller berømmelse, utvidet gradvis grensene som ble tildelt dem».<ref>Duffy, Seán (2003): «John and Ireland», Church, S.D., red.: ''King John: New Interpretations''. Boydell & Brewer; s. 225–227.</ref> I april 1176 marsjerte en stor anglo-normannisk hær fra Dublin nordover inn i det som nå er grevskapet [[Armagh (grevskap)|Armagh]]. Dette var en del av [[Airgíalla]], et rike ment å være fritt for inngrep under traktaten.<ref name="Duffy_140"/> Imidlertid tvang irene fra Airgíalla anglo-normannerne til å trekke seg tilbake og drepte opptil 500 av deres soldater.<ref name="Duffy_140"/> Denne samme sommeren invaderte styrkene til Airgíalla og [[nordlige Uí Néill]], under Cenél nEógain (Kinel Owen), Meath, ledet av kong Mael Sechlainn Mac Lochlainn. De ødela festningen ved Slane og tvang anglo-normannerne til å forlate Galtrim, [[Kells (Meath)|Kells]] og Derrypatrick.<ref>Martin (2008), s. 110</ref>

Richard de Clare døde i slutten av mai 1176 av en eller annen type infeksjon i beinet, men hadde åpenbart vært syk en stund.<ref>Beresford, David (2009): [https://www.dib.ie/biography/clare-richard-de-richard-fitz-gilbert-strongbow-a1685 «Clare, Richard de (‘Richard fitz Gilbert’, ‘Strongbow’)»], ''Dictionary of Irish Biography''</ref> Han ble antagelig gravlagt i [[Christ Church Cathedral (Dublin)|Holy Trinity Church]] i Dublin. Kong Henrik utnevnte William FitzAldelm til sin nye representant i Irland. Han ble erstattet året etter av Hugh de Lacy.

I februar 1177 forlot John de Courcy Dublin med en styrke på rundt 22 riddere og 500 soldater. De Courcy marsjerte raskt nordover, inn i kongeriket [[Ulster|Ulaid]], og erobret byen [[Downpatrick]]. Ulaid, ledet av kong Ruaidrí Mac Duinnsléibe (Rory MacDunleavy), prøvde å ta byen tilbake, men ble slått tilbake etter en hard kamp<ref>Martin (2008), s. 115</ref>

Kong Henry holdt et råd i Oxford i mai 1177, som markerte en endring av politikken overfor Irland.<ref name="Duffy_148">Duffy (2007), s. 148</ref> Han erklærte sønnen [[Johan av England|Johan]] (10 år) for å være «[[Lord av Irland]]», og la planer for at han skulle bli konge over hele Irland når han ble myndig.<ref name="Martin_112">Martin (2008), s. 112</ref> Territoriet som ble holdt av anglo-normannerne ble dermed kjent som Herredømmet Irland (''Lordship of Ireland'') og utgjorde en del av [[Angevin-riket]]. Henrik oppmuntret også de anglo-normanniske herrene til å erobre mer territorium. Han ga kongedømmet [[Thomond]] som len til Philip de Braose og ga [[Desmond]] til Robert FitzStephen og Miles de Cogan.<ref name="Duffy_148"/><ref name="Martin_112"/>

I løpet av de påfølgende månedene invaderte anglo-normannerne kongedømmene Desmond, Thomond og Connacht, mens John de Courcy fortsatte sin erobring av østlige [[Ulster]].