Redigerer Bulgarias historie (avsnitt)

== Det osmanske Bulgaria ==
[[Fil:Murat II.jpg|upright|left|thumb|Den muslimske sultanen [[Murad II]] førte erobringskrig i 25 år på Balkan.]]
I 1393 erobret osmanene [[Tarnovo]], hovedstaden i det andre bulgarske riket, etter tre måneders beleiring. I 1396 falt kongedømmet (eller tsardømmet) Vidin etter at kristne korsfarere tapte i slaget ved Nikopolis. Med dette kunne osmanene endelig underlegge seg hele Bulgaria.<ref>
Lord Kinross: ''The Ottoman Centuries'', Morrow QuillPaperback Edition, 1979
</ref><ref name="xixcnf">
Crampton, R. J.: ''A Concise History of Bulgaria'', 1997, Cambridge University Press, ISBN 0-521-567-19-X
</ref><ref name = "xouksi">
Hupchick, D.: ''The Balkans'', 2002
</ref> Et polsk-ungarsk korstog ledet av [[Vladislav III av Polen]] kom for å frigjøre Balkan i 1444, men osmanene beseiret dem i [[slaget ved Varna]], hvor den polsk kongen stupte.

De nye herrene oppløste de bulgarske institusjonene og la den særskilte bulgarske kirke inn under det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel (skjønt et lite, selvstendig ([[autokefal]]t) erkebispedømme i [[Ohrid]] overlevde fram til januar 1767).

[[Fil:Battle of Varna 1444.PNG|thumb|300px|Nederlaget i slaget ved Varna i 1444 førte til at Bulgaria forble underlagt Det osmanske riket.]]
Osmanene reorganiserte de bulgarske områdene som ''beylik'' [[Rumelia]], behersket av en ''beylerbey'' i Sofia. Dette området, som omfattet [[Moesia]], [[Thrakia]], og [[Makedonia (region)|Makedonia]], ble delt inn i flere [[sandsjak]]er, hver styrt av en ''sancakbey'' som sto ansvarlig hos en ''beylerbey''. Betydelige deler av det erobrede landet ble delt ut til sultanens tilhengere som [[Føydalisme|føydale]] len (små ''timars'', mellomstore ''ziyamet'', og store ''hases'') direkte fra ham. Denne kategorien land kunne ikke bli solgt eller gå i arv, men gikk tilbake til [[sultan]]en når lensherren døde. Det øvrige landet ble organisert som private eiendommer tilhørende sultanen eller den osmanske adelen, kalt for «mülk», og var også en økonomiske base for religiøse stiftelser som ble kalt «vakιf». Bulgarerne måtte gjentatte ganger betale ulike skatter som [[tiende]] («yushur»), [[koppskatt]] (skatt for hver person, «dzhizie»), landskatt («ispench»), skatt på handel og annen virksomhet, og dessuten forskjelligartede og ujevnt innsamlede skatter, naturalytelser og pliktarbeid («avariz»). Muslimer slapp mange av disse skattene.

Osmanene krevde normalt ikke at kristne måtte bli muslimer, men uansett var det mange tilfeller hvor enkeltindivider eller store grupper ble påtvunget [[islam]], særlig i [[Rodopifjellene]]. Var man ikke muslim, ble man også utestengt fra posisjoner i et samfunn som var todelt mellom muslimer og ikke-muslimer. Det indirekte presset for å la seg omvende var derfor stort, men ikke nødvendigvis av religiøse grunner.

Ikke-muslimer kunne ikke tjene i sultanens hær. Unntaket til dette var en del grupper av befolkningen med særlig vedtekter, vanligvis brukt i hjelpetroppene eller forsyningsjenester, og den berømte «tributt av barn» (eller «blodskatt»), også kjent som «devsirme», hvor hvert femte guttebarn ble tatt for å bli trent som soldat for riket. Disse guttene gikk gjennom en streng muslimsk og militær trening som forvandlet dem til elitesoldater underordnet sultanen. De bemannet et militærkorps kalt [[janitsjar]]er (yenicheri eller «ny styrke»), en eliteenhet i den osmanske hær.

Det [[teokrati]]ske osmanske systemet begynte å vise tilbakegang på [[1600-tallet]], og ved slutten av [[1700-tallet]] hadde det kollapset. Sentralregjeringen var svekket i løpet av tiårene, og dette hadde ført til at en rekke lokale osmanske landholdere å etablere personlige herredømme over enkeltregioner.<ref>Karpat, Kemal H.: ''Social Change and Politics in Turkey: A Structural-Historical Analysis'', BRILL, 1973, ISBN 9004038175, ss. 36-39</ref>

På 1700-tallet og særlig på 1800-tallet ble forholdene bedre i noen områder. En del byer, som [[Gabrovo]], [[Tryavna]], [[Karlovo]], [[Koprivchtitsa]], [[Lovetj]] og [[Skopje]], blomstret. De bulgarske bøndene kunne faktisk eie sine jordeiendommer, skjønt de offisielt tilhørte sultanen. 1800-tallet førte også til bedret kommunikasjon, transport og handel. Den første fabrikken i Bulgaria ble åpnet i [[Sliven]] i 1834, og den første [[jernbane]] (mellom [[Ruse (by)|Ruse]] og [[Varna]]) ble åpnet i 1865.

Gjennom fem århundre under osmanske herredømme organiserte bulgarerne flere forsøk på å reetablere sin egen stat. Bulgarias nasjonale vekkelse ble en av nøkkelfaktorene i kampen for frigjøring. 1800-tallet så dannelsen av ''Den bulgarske revolusjonære sentralkomite'' og ''Den indre revolusjonære organisasjon'' ledet av liberale revolusjonære som [[Vasil Levski]], [[Hristo Botev]], [[Lyuben Karavelov]] og mange andre.