Redigerer Benito Mussolini (avsnitt)

=== Fascistpartiet === 
Kort etter opprettelsen av ''Fasci di combattimento'' fulgte grunnleggelsen av [[Partito Nazionale Fascista|Fascistpartiet]]. I dette partiet ble opptatt Marinettis [[Det futuristiske parti|Futuristiske parti]]. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning. 
{{Sitat|Jeg hadde den gang ikke noen doktrine i tankene  ... Min personlige doktrine var selv på dette tidspunkt ennå ikke blitt til en ren aktivistisk doktrine.|Mussolini om sitt program:<ref>Benito Mussolini: ''The Political and Social Doctrine of Fascism'', London, 1933. Det dreier seg om en engelsk oversettelse av en leksikonartikkel som Mussolini skrev i 1932 for ''[[Enciclopedia Italiana]]''.</ref>}}
Men et politisk program måtte utarbeides. Her er noen glimt fra fascistenes program:

* Senking av stemmerettsalderen til 18 år, minimumsalderen for valgbarhet ned til 25 år, allmenn stemmerett også for kvinner.
* Avskaffelse av senatet og dannelse av et nasjonalt teknisk råd for intellektuelt og manuelt arbeid, industri, handel og kultur.
* Avskaffelse av verneplikten.
* Avskaffelse av adelstitlene.
* En utenrikspolitikk som «tar sikte på å ekspandere Italias vilje og kraft i opposisjon mot alle utenlandske imperialismer».
* Øyeblikkelig ikrafttreden av en lov som begrenser arbeidsdagen til åtte klokketimer for alle arbeidere.
* Innføring av minstelønn.
* Opprettelse av regjeringsorganer styrt av arbeidernes representanter.
* Reform av alderspensjonssystemet og fastsettelse av aldersgrenser for særlig risikofylt arbeid.
* Krav om at alle landeiere skulle dyrke sine marker, hvis ikke skulle de eksproprieres og enten gis til veteraner eller til bondekooperativer.
* Pålegge staten å bygge opp et «rigorøst sekulært» skolevesen for å «bedre proletariatets moralske og sosiale kår».
* Innføre en høy progressiv beskatning på kapital som innebar en éngangs delvis ekspropriasjon av alle rikdommer.
* Inndragelse av alt gods tilhørende religiøse samfunn og avskaffelse av pliktavgifter til bispedømmene.
* En gjennomgang av alle militærkontrakter og inndragelse av 85 prosent av all krigsprofitt.
* Nasjonalisering av all våpen- og sprengstoffindustri.

I november 1919 stilte det nyopprettede fascistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk.

De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en [[Proletariat|proletarisk]] revolusjon og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. ''Fasci di combattimento'' vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20&nbsp;000 til nærmere 200&nbsp;000. Etter ''biennio rosso'' fulgte «to svarte år» (''Biennio nero'').

Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919, utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet, og [[korporativisme|korporativistene]] på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for ''arbeidsgiver''ne, arbeiderne, staten og [[konsument]]ene er likt representert.

Hvordan Mussolini stilte seg til en slik korporatisme, er ofte blitt misforstått. Delvis skyldes dette en misforståelse vedrørende hans ordbruk, og dels har et uekte sitat spilt en sterk rolle.

Det uekte sitatet lyder i sin engelske versjon: «''Fascism should more properly be called corporatism because it is the merger of state and corporate power''». Det hevdes at dette utsagnet er fra en oppslagsartikkel av Mussolini i ''[[Enciclopedia Italiana]]'' fra 1932, forfattet i samarbeid med leksikonets redaktør, [[Giovanni Gentile]]. Men sitatet finnes faktisk ikke i denne italienske leksikonartikkelen. Det finnes heller ikke i den offisielle engelske oversettelse<ref>Benito Mussolini: «The Doctrine of Fascism», Firenze: Vallecchi Editore, 1935</ref> av artikkelen, og mangler også i en betydelig utvidet artikkel om fascismen fra Mussolinis hånd i 1935. Hvor sitatet stammer fra, er fremdeles (2008) et mysterium.

Selv om man ikke direkte kan utelukke at det likevel stammer fra Mussolini, kan korporatismen for ham personlig ikke ha vært den hjertesak som man ofte har villet gjøre den til. Det er faktisk usannsynlig at Mussolini kom med et slikt utsagn, ettersom det strider mot hvordan han for det meste uttrykte seg om «korporasjoner». For ham var uttrykket, enten han benyttet det som adjektiv eller substantiv, knyttet til en form for vertikal syndikalistisk korporatisme basert på det gamle laugsvesenet.

Ikke desto mindre var korporatisme et begrep som ble benyttet innen den fascistiske bevegelse, der man forestilte seg yrkesbefolkningen organisert i yrkesrettede korporasjoner, samtidig med at disse i virkeligheten ble statsstyrte (statsstyrt korporatisme), og da ble ordet altså benyttet på måter som avvek fra Mussolinis bruk. I den katolske kirke fantes også en tenkning om korporatisme, som bygget på pave [[Leo XIII]]s encyklika ''[[Rerum Novarum]]'' av 1891 om arbeidernes rettigheter. Men da denne encyklikaen ble minnet førti år senere av pave [[Pius XI]] med sosialencyklikaen ''[[Quadragesimo Anno]]'' (1931), ble det klart at Paven så en moderat og ikke statsmanipulert «korporatisme» – slik han forstod den – som et ''korrektiv'' til både kapitalisme, sosialisme og fascisme.

Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i [[Italia]]. Streiker ble organisert og militante kampgrupper ble dannet for å gjennomføre en marxistisk [[revolusjon]] etter [[Lenin]]s modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.