Redigerer Ateisme (avsnitt)

=== Vesten ===
[[Fil:Karl Marx.jpg|thumb|right|[[Karl Marx]]]]
[[Fil:Paul Heinrich Dietrich Baron d'Holbach.jpg|thumb|[[Paul Henri Thiry d'Holbach|Baron d'Holbach]]]]
{|
|[[File:Bezbozhnik u stanka 15-1929.jpg|thumb|left|«[[Jesus]] dumpes av [[revolusjonær]]e industriarbeidere». Forsidemotiv på «Den gudløse»(Безбожник, ''Bezbozjnik''), antireligiøst månedsblad utgitt av «[[De kjempende gudløses forbund]]» i [[Sovjetunionen]] 1929-1941. Aggressiv kommunistisk [[statsateisme]] og [[marxisme]]ns nådeløse kritikk av religion har av mange [[troende]] blitt opplevd som både [[blasfemi]]sk og personlig sårende.]]
I den vestlige verden er det vanskelig å identifisere egentlige ateister før på 1600- eller 1700-tallet. Den åpne og konsekvente ateismen i Europa oppstod med opplysningstiden, etter at kirkens totale kulturherredømme hadde begynt å slå sprekker enkelte steder. Dette har ført til at vestlig ateisme har hatt en brodd mot [[kristendom]]men og ateisme er en av drivkreftene bak [[sekularisering]].{{Trenger referanse}} Vi kan nevne den franske naturvitenskapsmannen [[Paul Henri Thiry d'Holbach|baron d'Holbach]] (1723-89), som betraktet hele verden som en komplisert maskin som gikk etter mekaniske lover, og encyclopedistene [[Denis Diderot]] (1713-84) og [[Helvetius]] (1715-71). I 1811 ga den britiske dikteren [[Percy Bysshe Shelley]] (1792-1822) ut «Necessity of Atheism».<ref name="Shelley">{{Kilde www|url=http://www.infidels.org/library/historical/percy_shelley/necessity_of_atheism.html |tittel=The Necessity of Atheism |forfatter=Percy Bysshe Shelley |utgiver=Watts & Co (Infidels.org) |besøksdato=2011-05-05 |språk=Engelsk |dato=1913 }}</ref> Shelley ble umiddelbart utvist fra University College i Oxford.

[[Richard Carlile]] (1790-1843) var på 1820-tallet den første offentlige forkjemper for ateismen i Storbritannia. Tyskeren [[Ludwig Feuerbach]] (1804-1872) ga i [[1841]] ut boken «Kristendommens vesen».<ref name="Feuerbach">{{Kilde www|url=http://www.lsr-projekt.de/poly/enfeuerbach.html |tittel="The Essence Of Christianity" in Relation to "The Ego And Its Own" |forfatter=Ludwig Feuerbach (anonymous) |utgiver=Lsr-projekt.de |besøksdato=2011-05-05 |språk=Engelsk |dato=1845}}</ref> Han mente at menneskene i religionene projiserte et forstørret bilde av seg selv på universet. Mennesket var et barn i religionen. Feuerbach påvirket [[Karl Marx]] (1818-83) som mente at ''«den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Det å oppheve religionen som folkets illusoriske lykke betyr å stille kravet om dets virkelige lykke.»''<ref name="Marx_Hegel">{{Kilde www|url=http://www.marxists.org/archive/marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm |tittel="A Contribution to the Critique of Hegel’s Philosophy of Right. Introduction |forfatter=Karl Marx |utgiver=Deutsch-Französische Jahrbücher (Marxists.org) |besøksdato=2011-05-05 |språk=Engelsk |dato=1843}}</ref>

Den russiske anarkisten [[Michail Bakunin]] (1814-76) skrev i [[1871]] «Gud og staten»<ref name="Bakunin">{{Kilde www|url=http://www.gutenberg.org/ebooks/20677 |tittel="God and the State |forfatter=Mikhail Bakunin |utgiver=Gutenberg.org (Lydbok) |besøksdato=2011-05-05 |språk=Engelsk |dato=1871 }}</ref>, hvor han blant annet sa at «hvis Gud virkelig eksisterte skulle det være nødvendig å avskaffe ham». [[Friedrich Nietzsche]] (1844-1900) mente at «[[gud er død]]»<ref>[http://www.vision.org/visionmedia/article.aspx?id=554 Biography of Friedrich Nietzsche: God Is Dead] {{Wayback|url=http://www.vision.org/visionmedia/article.aspx?id=554 |date=20110815174429 }}. Sommer 2002</ref>, og at det ikke fantes noen idealer, verdier eller normer som hadde objektiv gyldighet. Mennesket var tvunget til å være gud, og selv frembringe de idealer, verdier og normer som gjør det mulig for mennesket å orientere seg i verden. Han fremholder den sterke, sunne dennesidighet, den leende lykke, den begeistrede - og trassige - godtagelse av det meningsløse liv i dets skjønnhet, gru og fylde. [[Sigmund Freud]] (1856-1939) mente at gudsforholdet ligner det forholdet et barn har til sine foreldre, spesielt til faren sin.<ref name="Fagerhus"/>
|}