Redigerer Asbjørn Halvorsen (avsnitt)

===Hvite busser hjem===
Våren 1945 var situasjonen kritisk. Nesten alle fanger brukte latrinebøtter på rommet. Halvorsen fikk også flekktyfus og lungebetennelse.

Sveriges Røde Kors kjørte busser på kryss og tvers for å hente ut nordmenn i vårmånedene, senere kjent som [[de hvite bussene]]. Etter tre dagers leting mellom Stuttgart og Karlsruhe fant de endelig Vaihingen. For 13 norske fanger var det for sent. Halvorsen ble pleiet etter tur av de andre norske. «Asbjørn må ikke dø! Asbjørn må hjem!» Halvorsen hadde lovet gutta billetter til Norges første landskamp etter krigen.

På vei inn i den hvite bussen falt Halvorsen sammen. Flere doktorer klarte sammen å få liv i ham. Tyskeren lyttet med stetoskop og fastslo: «Na, es ist kein Omega mehr». Det var bare 48 kilo igjen av fotballegenden. En lege fikk beskjed: «Nåde deg om du lar Asbjørn krepere underveis». Bratteli klarte så vidt å gå selv inn i bussen, og fastslo: «Merk dere denne dagen, 5. april. Det er vår annen fødselsdag. Nå går det til livet».

Bussferden gikk til [[Neuengamme (leir)|leiren Neuengamme]] utenfor Hamburg. Få måneder tidligere hadde HSV-storscorer Otto Harder vært fangevokter her. Allerede i 1939 hadde Harder meldt seg til fronten. Hamburgs superduo var splittet av krigen: Den ene ble krigsforbryter, den  andre brutt ned i tysk fangenskap. I Neuengamme samlet svensk Røde Kors fanger fra ulike leire. Vaihingen-fangene var blant de mest medtatte. Bratteli la merke til at [[Sachsenhausen|Sachsenhausen-fangene]] virket fete i sammenlikning. Den senere sosialminister [[Sven Oftedal]] kunngjorde at Veihangen-fangene skulle få de første 16 plassene når SS aksepterte at fanger fikk sendes til Sverige.

I [[Helsingborg]] ble Halvorsen møtt av sin gamle forbundsassistent Nickolai Johansen. Opphold på sykehus i Helsingborg og kurbad i Ramlösa ble etterfulgt av en reise til [[Stockholm]] hvor Halvorsen var det svenske fotballforbundets gjest til han var noenlunde restituert i slutten av juni. I Stockholm ga Halvorsen det første intervjuet og beskrev da sulten og den evige sugingen i magen som verre enn alt annet: «Vi satte til livs de utroligste ting for å døyve smertene. Jeg holdt på å gi opp, men viljen til å leve seiret».  Han mente også at han aldri så andre fanger møte døden med samme mot og urokkelige sinnsro som nordmennene.