Redigerer Armenia (avsnitt)

=== Armenere før og under første verdenskrig ===
[[File:Tsitsernakaberd Genocide Memorial Yerevan.jpg|thumb|Minnesmerke over folkemordet, Jerevan.]]
Det bodde om lag 1–2 millioner armenere i hele det osmanske riket da første verdenskrig brøt ut<ref name="britannica.com">http://www.britannica.com/topic/35178/supplemental-information</ref>. Tallet endret seg drastisk i løpet av krigen.

Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som «Komiteen for enhet og fremskritt» (Committee of Union and Progress)<ref>https://snl.no/ungtyrkerne</ref>, gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II. De tok makten i den svekkede osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918.

Ungtyrkernes ideologiske mål hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamid, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet. I reformforhandlingene i 1913–1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene, og med Russlands støtte ble det underskrevet en traktat den 8. februar 1914.

Armenerne var glade for denne seieren og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere med parolen «Frihet, likeverd og rettferd». Men samtidig med ungtyrkernes ideologi vant fram var det også en økt oppslutning om islamsk fundamentalisme i Tyrkia.{{Trenger referanse}} De kristne armenerne ble sett på som hedninger, og det ble satt i gang antiarmenske demonstrasjoner av unge islamske ekstremister. De endte av og til i voldelige sammenstøt, slik som i 1909, da 200 landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer ble drept i Kilikia ved middelhavskysten.{{Trenger referanse}}

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant da de tre ungtyrkerne, også kjent som De tre pasjaene eller Det diktatoriske triumvirat {{Trenger referanse}}, som inkluderte den osmanske innenriksminister Mehmed Talaat (1874–1921), krigsminister Ismail Enver Pasja (1881–1922), som var osmansk militæroffiser og en leder av Ungtyrk-revolusjonen, og marineminister Ahmed Djemal, (1872–1922), ble den dominerende faktoren innen Ungtyrkerne og tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913. De tre pasjaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen ved å utvide Tyrkias grenser østover gjennom Kaukasus og inn i Sentral-Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med ett språk og én religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer.{{Trenger referanse}}

24. april 1915 inntraff det som er kjent som [[folkemordet på armenerne]]<ref>{{Kilde www |url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/armenerne/1334 |tittel=hlsenteret.no: -Tyrkisk folkemord på armenerne |besøksdato=2008-03-07 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080501093724/http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/armenerne/1334 |arkivdato=2008-05-01 |url-status=død }}</ref>, også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust. Den ungtyrkiske ledelsen av det osmanske riket arresterte omtrent 250 fremstående medlemmer av den armenske minoitet i [[Konstantinopel]] og deporterte dem til det sentrale [[Anatolia]], hvor de fleste ble myrdet. I månedene som fulgte ble armenske menn systematisk massakrert overalt i hele riket. Yngre menn ble tvangsrekruttert til hæren, for senere å bli satt til tvangsarbeid. Deretter ble kvinner, barn og eldre menn fra landsbyene i Anatolia samlet i kolonner under militær bevoktning og tvunget til å gå til fots østover mot ørkenen i [[Syria]]. Underveis fikk de utilstrekkelig med mat, drikke og hvile, og de ble de utsatt for mishandling og angrep fra fiendtlige militser. De fleste omkom av påkjenningene eller ble til slutt drept.

Antall armenere som døde og dødsårsaken er omdiskutert, og varierer fra 55000 i tyrkiske kilder<ref>Haläçoğlu, Y. (2002). ''Facts on the Relocation of Armenians (1914-1918)'' (No. 94). Turkish Historical Society Printing House.</ref> til 2 millioner i armenske kilder, men det er vanlig å ta 600 000–1 500 000 som utgangspunkt.<ref name="britannica.com"/><ref name=":1">Dixon, J. M. (2010). Defending the nation? Maintaining Turkey's narrative of the Armenian genocide. ''South European Society and Politics'', 15(3), 467-485.</ref>

Tyrkia benekter at dette var en massakre.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1291578.ece
| tittel=Folkemordet forfølger armenerne
| utgiver=Aftenposten
| forfatter=Per Kristian Aale
| dato=25. april 2006
| besøksdato= 10. september 2012
}}</ref> I årene etter opprettelsen av den nye tyrkiske staten var ikke massakrene på armenere et tema. Etter militærregimet fra 1980 har Tyrkias offisielle forklaring på de høye dødstallene vært at anklagene om folkemord er grunnløse, at det er armensk propaganda, at det var langt færre armenere i Det ottomanske riket enn påstått, at armenerne samarbeidet med ottomanenes fiender og gjorde opprør, og at armenerne angrep og massakrerte tyrkere.<ref name=":1" /><ref>Bartov, Omer: Defining Enemies, Making Victims: Germans, Jews, and the Holocaust. ''American Historical Review'',  Vol. 103, No. 3 (Jun., 1998), pp. 771-816</ref> Tyrkisk nasjonalistisk litteratur rettferdiggjør det som skjedde med hensyn til nasjonal sikkerhet overfor trusselen fra armensk opprør.<ref>Donald Bloxham. The Armenian Genocide of 1915-1916: Cumulative Radicalization and the Development of a Destruction Policy. ''Past & Present''  No. 181 (Nov., 2003), pp. 141-191.</ref> Benektelse av folkemordet begrunnes også med at det er påståtte økonomiske/politiske motiv, at det ikke var noe folkemord bare en forflytting.<ref>Hovannisian, R. G. (1998). ''Remembrance and denial: The case of the Armenian genocide''. Wayne State University Press.</ref> Tyrkiske myndigheter har i de østlige delene av landet satt opp et minnesmerke og museum over 80.000 etniske tyrkere som angivelig ble massakrert av etniske armenere.<ref>Thomas W. Smith. Civic Nationalism and Ethnocultural Justice in Turkey. ''Human Rights Quarterly,'' Vol. 27, No. 2 (May, 2005), pp. 436-470</ref> Armenerne markerer massakrene hver 24. april som minnedag.{{tr}}

På den andre siden ble også tyrkere massakrert av armenere i stor skala.<ref>Lewy, Guenter. ''The Armenian massacres in Ottoman Turkey: a disputed genocide'' (2005), University of Utah Press, [http://books.google.com/books?id=6tdtAAAAMAAJ&q=%22massacres+of+Turks%22&dq=%22massacres+of+Turks%22&hl=en&ei=NGrOTaSlOMvEtAaQ3NHHCw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CC4Q6AEwAQ sf. 117]</ref><ref>Ohandjanian. ''Österreich - Armenien'', cilt 6, sf. 4675</ref> Om lag 523 000 tyrkiske muslimer ble drept av armenske organisasjoner som ønsket å opprette en armensk stat <ref>Henham, Ralph J. ''The criminal law of genocide: international, comparative and contextual aspects'' (2007), Ashgate Publishing, [http://books.google.com/books?id=oBpEVAY0SqQC&pg=PA25&dq=523000+Turks&hl=en&ei=ZRHcTavhGITusgbThZTYDg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=3&ved=0CDQQ6AEwAg#v=onepage&q=523000%20Turks&f=false sf. 25]</ref>

Armenere har også utført massakrer og folkemord <ref>{{Kilde www
| url=http://assembly.coe.int/documents/workingdocs/doc01/edoc9066.htm
| tittel=Recognition of the genocide perpetrated against the Azeri population by the Armenians
| utgiver=[[Europaparlamentet]]
| dato=14. mai 2001
| besøksdato=10. september 2012
| språk=en
}}</ref> på Aserbajdsjan-tyrkere i perioden 1905–1907 for å danne en stor armensk stat. I det som betegnes som [[mars-massakrene]] ble opptil 12 000<ref name="smithmusavat">{{Cite journal|last1=Smith |first1=Michael |last2= |first2= |year=2001 |month=april |title=Anatomy of Rumor: Murder Scandal, the Musavat Party and Narrative of the Russian Revolution in Baku, 1917-1920 |journal=Journal of Contemporary History |publisher= |volume=36 |issue=2 |page=22 8 |url=https://archive.org/details/sim_journal-of-contemporary-history_2001-04_36_2/page/22|doi= |quote=''The results of the March events were immediate and total for the Musavat. Several hundreds of its members were killed in the fighting; up to 12,000 Muslim civilians perished; thousands of others fled Baku in a mass exodus''}}</ref><ref name="minahan">{{Cite book|title=Miniature Empires: A Historical Dictionary of the Newly Independent States |year=1998 |last=Minahan |first=James B. |authorlink= |coauthors= |publisher= |location= |isbn=0-313-30610-9 |page=[https://archive.org/details/miniatureempires0000mina/page/22 22] |pages= |url=https://archive.org/details/miniatureempires0000mina|accessdate= |quote=''The tensions and fighting between the Azeris and the Armenians in the federation culminated in the massacre of some 12,000 Azeris in Baku by radical Armenians and Bolshevik troops in March 1918''}}</ref> aserier og andre muslimer<ref name="York Times Current History 1920 p. 492">{{Cite journal|last1= |first1= |last2= |first2= |year=1920 |month=mars |title=New Republics in the Caucasus |journal=The New York Times Current History |publisher= |volume=11 |issue=2 |page=492 |url= |doi= }}</ref> drept i [[Baku]] og området rundt mellom 30. mars og 2. april 1918.<ref name="Smith">{{Cite web |url=http://www.sakharov-center.ru/publications/azrus/az_004.htm |title=Pamiat' ob utratakh i Azerbaidzhanskoe obshchestvo/Traumatic Loss and Azerbaijani. National Memory |author=Michael Smith |date= |work=Azerbaidzhan i Rossiia: obshchestva i gosudarstva (Azerbaijan and Russia: Societies and States) |publisher=Sakharov Center |accessdate=21. august 2011 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20110310011358/http://www.sakharov-center.ru/publications/azrus/az_004.htm |archivedate=2011-03-10 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-08-21 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110310011358/http://www.sakharov-center.ru/publications/azrus/az_004.htm |arkivdato=2011-03-10 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.sakharov-center.ru/publications/azrus/az_004.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2012-09-07 |arkiv-dato=2011-03-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110310011358/http://www.sakharov-center.ru/publications/azrus/az_004.htm |url-status=yes }}</ref>. [[Mars-massakrene]] karakteriseres som folkemord av [[Aserbajdsjan]], mens Armenia benekter at det var et [[folkemord]].

Etter sammenbruddet av Det osmanske riket ble en ny stat for armenere etablert i det østlige [[Anatolia]] og sørlige [[Kaukasus]] med stormaktenes hjelp. Kort etter våpenhvilen i november 1918 begynte væpnet motstand mot den vestlige okkupasjonen i Tyrkia. Dette førte til en flerfrontskrig mellom franske, armenske og greske styrker på den ene siden mot tyrkiske nasjonalister på den andre.<ref>Watenpaugh, K. D. (2010). The League of Nations' rescue of Armenian genocide survivors and the making of modern humanitarianism, 1920–1927. ''The American historical review'', 115(5), 1315-1339.</ref>