Redigerer Antikatolisisme (avsnitt)

=== Kulturkampf ===
{{Utdypende|Kulturkampf}}
[[Fil:Bismarck.jpg|mini|[[Otto von Bismarck]] var en hengiven protestant som anså katolisismen som et fremmedelement i det tyske riket og fryktet en pavelig innflytelse over Tyskland.]]
[[Tysklands historie (1871–1918)|Det nye tyske keiserriket]] var dominert av kongeriket [[Preussen]], som var en overveiende [[protestantisme|protestantisk]] stat, men etter et århundre med ekspansjon, hadde landet også betydelige [[katolisisme|katolske]] minoriteter, bl.a. i [[Rhinland]] i vest og i [[De tidligere tyske østområdene|de østlige provinsene]] med polske minoriteter. Det tyske riket hadde i stor grad utgått fra [[det nordtyske forbund]]et, men tilslutningen av de katolske, sørtyske statene i 1871, gjorde at Bismarck ble redd for den politiske stabiliteten i riket.

[[Rikskansler]] [[Otto von Bismarck]] forsøkte å redusere den katolske kirkens innflytelse i Tyskland. Blant tiltakene for å redusere den katolske kirkens innflytelse var tillegget av §130a til Strafgesetzbuch i 1871, som truet prester som i embeds medfør drev politisk agitasjon med to års fengsel. Denne paragrafen ble kalt ''Kanzelparagraph''. I tillegg begynte staten å nøye overvåke utdannelsen av prestene, innstiftet en sekulær rett for rettssaker som tidligere hadde sortert under kirkelige domstoler og forlangte å bli underrettet om alle ansettelser av prester. I 1872 ble [[jesuittordenen]] forbudt (jesuittene var også forbudt i Norge frem til 1956). Samme forbud skulle også ramme en rekke andre katolske ordener, særlig dem som var engasjert i skoledrift. Deres medlemmer måtte forlate landet, og mange av ordenene flyttet inn til grensenære byer og landsbyer rett over grensen til provinsen [[Limburg (Nederland)|Limburg]] i [[Nederland]].

Prester og biskoper som sto imot ''Kulturkampf'' ble arrestert eller fjernet fra sine stillinger. Ved høyden av den antikatolske lovgivningen, var halvparten av de prøyssiske biskopene i fengsel eller i eksil, og en firedel av menighetene hadde ingen prest. Halvparten av munkene og nonnene i klostrene hadde forlatt Preussen, en tredel av klostrene var stengt, {{formatnum:1800}} av menighetsprestene var fengslet eller i eksil, og tusenvis av legfolk var engslet for å ha hjulpet prestene.<ref>Helmstadter, Richard J.: [http://books.google.com/books?id=aw_1aaE0Fb4C&pg Freedom and religion in the nineteenth century], s. 19, Stanford Univ. Press 1997</ref> Det var anti-polske tilløp i [[Schlesien]].<ref name="davies">{{Cite book| author =[[Norman Davies]] | coauthors = | title =God's Playground | url =https://archive.org/details/godsplaygroundhi0002davi | year =1982 | publisher =Columbia University Press |pages=[https://archive.org/details/godsplaygroundhi0002davi/page/n155 126]–7}}</ref>

Videre brøt Tyskland de diplomatiske forbindelser med [[Den hellige Stol|Pavestolen]] i 1872. I en tale i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] bekreftet Bismarck med utbruddet «Nach Canossa gehen wir nicht!» ''(Vi går ikke [[kanossagang|til Canossa!]])'', sin intensjon om «ikke å vike en fotsbredd» i sin konflikt med den katolske kirke.

Forsøket på å begrense katolikkenes politiske makt, representert gjennom det [[Deutsche Zentrumspartei|det katolske Sentrumspartiet]], var ikke vellykket. Faktisk førte hardkjøret til at Sentrumspartiet fikk sterkt økt oppslutning ved [[Valget i Tyskland 1874|riksdagsvalgene i 1874]].

Med tiden endret Bismarcks prioriteringer seg; det ble mer maktpåliggende for ham å hindre at sosialdemokratene fikk større innflytelse. Derfor mildnet Bismarck sine tiltak mot katolikkene, særlig etter at den mer pragmatiske [[Leo XIII]] ble valgt til pave i 1878 og som lyktes å forhandle bort de fleste av de antikatolske lovene.<ref>Michael B. Gross: ''The War against Catholicism: Liberalism and the Anti-Catholic Imagination in Nineteenth-Century Germany'' (2005)</ref><ref>Ronald J. Ross: ''The Failure of Bismarck's Kulturkampf: Catholicism and State Power in Imperial Germany, 1871–1887'' (Catholic University of America Press, 1998)</ref>