Redigerer Anarkisme (avsnitt)

=== 1860–1900 ===
[[Arne Garborg]] og [[Ivar Mortensson-Egnund]] var, i tillegg til Hans Jæger, noen av de første som omtalte seg selv som anarkister. De drev som tidligere nevnt bladet [[Fedraheimen]] som kom ut [[1877]]–[[1891|91]]. Etterhvert ble bladet mer orientert mot arbeiderklassen, pluss at det ble merket av anarkistisk stoff. Helt på slutten, da [[Rasmus Steinsvik]] var redaktør, hadde bladet undertittelen «Anarkistisk-Kommunistisk Organ». Steinsvik ble senere medlem av [[Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas»]] hvor [[Kristofer Hansteen (anarkist)|Kristofer Hansteen]] var en sentral person. Gruppen ble startet av noen tyskere i 1891/92, og eksisterte frem til Hansteens død i [[1906]]. Den senere [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]]-lederen [[Ole Olsen Lian]], og hans bror Sigwald, var også med.

Garborgs interesse for anarkismen har sitt utgangspunkt i [[Døleringen]] som oppstod i miljøet rundt [[Aasmund Olavsson Vinje]] og [[Ernst Sars]] og var et motstykke til den politiske og kulturelle nasjonalismen som rådet i Norge i 1860-årene. Riktignok sa de aldri at de ønsket unionen nord og ned<ref>Jostein Nerbøvik, Norsk historie 1860–1914 (bind 5) side 196</ref>. Da ble det annerledes i 1880-årene. I skuffelsen over Sverdrup-Venstres politikk i forbindelse med unionssaken, blomstret kulturnasjonalismen og nå kalte ungnasjonalistene seg for anarkister. [[Olaus Fjørtoft]] og [[Søren Jaabæk]] fikk en hedersplass.

Studenten og avismannen [[Rasmus Steinsvik]] var en av Garborgs læresvenner, og i 1887 etablerte han det radikale målbladet ''[[Vestmannen]]'' i hjembygd Volda. Steinsvik prøvde å smelte sammen anarkismen med samholdet og samvirket i bygdefellesskapet. Han gikk inn for at mindre regionale og lokale enheter skulle styre seg selv gjennom et fullt utbygd lakaldemokrati. Han kalte dette ''styrefrihet''. I 1889 mente Steinsvik at Norge måtte ut av unionen, jo fortere jo bedre. Anarkistene i Norge var overbevist om at det bak den skakkjørte samtiden fantes en egen norsk samfunnsform med et bakenforliggende budskap om [[likhet]], rettferdighet og [[selvråderett]]. Samtidig var anarkistene ekstremt internasjonale i sin grunnholdning, men de satte seg selv helt fast når synet deres samtidig skulle knyttes sammen med nasjonal egenart og selvhevding. Den norske anarkistiske bevegelsen «døde ut» etter dette, selv om vi kan finne spor av den i Venstres nasjonal-demokratiske prosjekt.<ref>Jostein Nerbøvik, Norsk historie 1860–1914 (bind 5) side 197</ref>