Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====....Under [[Yongzheng-keiseren|Yongzheng-]] (1723-35) og [[Qianlong-keiseren|Qianlong-keiserne]] (1735-1796)====
[[Fil:Portrait of the Yongzheng Emperor in Court Dress.jpg|thumb|[[Yongzheng-keiseren]] (1723-1735)]]

=====Kristendomsforbudet utvidet 1724=====
Den neste kinesiske keiseren, [[Yongzheng-keiseren]] (1723-1735), som allerede fra før var kritisk til kristendommen, gikk et skritt lenger. I [[1724]] utvidet han forkynnelsesforbudet til et generelt forbud av kristendommen. Bestemmelsene var harde: Enhver som i sitt hjem gjemte en [[Bibelen|Bibel]] eller et kors, risikerte dødsstraff. I oktober 1724 ble de fleste misjonærer deportert til [[Guangzhou|Kanton]] og i august [[1732]] til [[Macao]]. Unntakene var  i Beijing der de jesuittene som hadde oppgaver ved det keiserlige hoff fikk forbli.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 521</ref>

Kristendomsforbudet ble ujevnt, men etter hvert tidvis strengt håndhevet, mange konvertitter ble forfulgt og undertrykt, og det kirkelige liv som overlevde ble i stor utstrekning trengt ned i undergrunnen. Rundt 300 kirker gikk tapt; de ble for eksempel gradvis omgjort til templer, kornkamre, skoler eller annet. Regelrett forfølgelse skjedde ikke med det samme, og en del misjonærer klarte å holde seg i skjul - det var også noen nye som klarte å komme seg inn i landet.

Yongzheng-keiseren ble senere noe mildnet og sa:

:''«De fjerne barbarene kommer hit tiltrukket av vår kultur. Vi må vise dem generøsitet og dygd».''

Den første lokale forfølgelse synes å ha kommet i [[Fujian]] sent i [[1733]].<ref>Jeroom Heyndrickx (red.): ''Historiography of the Chinese Catholic Church: Nineteenth and Twentieth Centuries,'' Leuven: Ferdinand Verbiest Foundation 1994, s. 166</ref>. Men mange flere skulle følge i den neste keiserens periode, i [[Qianlong-keiseren|Qianlong-tiden]] (1735-1796). Vanligvis ble de etterfulgt av relativt rolige perioder som muliggjorde at man kunne komme seg igjen.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 156</ref> Det er vanskelig å gi noen sammenbindende oversikt av de tallrike lokale forfølgelser, for som oftest hadde de ikke forbindelse med hverandre.<ref>Et overblikk kan skaffes fra Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 158-166 og 171-175</ref>

At forfølgelsene tross alt ikke var enda verre eller ivrig koordinert av en keiser som granngivelig var negativt innstilt til kristendommen, kan tilskrives en rekke forhold. Én grunn var at man mange steder for det meste ikke fant nærværet av kristne så provoserende, et annet var at keiseren selv hadde prester tilknyttet hoffet, blant dem malere som malte vakre bilder av ham selv og hans bragder.

[[Fil:Qianlong1.jpg|thumb|right|[[Qianlong-keiseren]], av hoffmaleren [[Giuseppe Castiglione]] [[S.J.]].]]
===== .... Det kinesiske presteseminar i Napoli=====

....

....

=====Hoffjesuittene i forbudstiden=====
Det var ikke uten personlige frustrasjoner at jesuittene ved hoffet utførte sine gjøremål og tjenester alt mens det var den strengt forbudt å engasjere seg på noen måte som misjonærer. Det som var deres egen grunn til å reise til Kina hadde jo vært å misjonere, selv om deres overordnede hadde gjort det klart at det for tiden og uvisst for hvor lang tid var umulig for hoffjesuittene å drive forkynnelse. Deres nærvær var likevel av stor betydning i en viktig defensiv forstand. 
[[Fil:The Pine, Hawk and Glossy Ganoderma.jpg|thumb|left|''Furua, falken og fargesterk sopp'', av [[Giuseppe Castiglione]] [[S.J.]]]]
Det var godt kjent rundt om i riket at disse kristne prester virket ved hoffet; dette dempet utvilsomt lokal iver for å gå løs på de undergrunnskristne menigheter som fremdeles fantes i alle landsdeler. Der var det også en rekke prester, ikke bare kinesere som var blitt utdannet utenlands, men også utenlandske som hadde reist inn i landet ''incognito'' men som naturligvis ikke klarte å holde seg helt i skjul i lokalsamfunnene. Det inngav også de kristne et som regel berettiget håp om at fra selve keiserrikets ledelse ville det ikke utgå oppfordringer om strengere håndhevelse av kristendomsforbudet. Hoffjesuittenes dyktighet innen sine områder, særlig astronomien og billedkunsten, virket således som et skjold for de troende rundt om.
[[Fil:The Qianlong Emperor in Ceremonial Armour on Horseback.jpg|thumb|right|Giuseppe Castigliones portrett av [[Qianlong-keiseren]] i seremoniell rustning på hesteryggen; ''Keiser Qianlong inspiserer troppene'']]
'''Astronomi''': Jesuittene hadde opprinnelig innført det [[Geosentrisme|ptolemeiske]] system innen astronomien, men de gikk allerede i Ming-tiden over til det [[Tycho Brahe|tychonske]], ifølge hvilket fem av planetene gikk rundt solen, mens solen og månen gikk rundt jorden. Noen av jesuittene var kopenikanere på svært tidlig tidspunkt, som pater [[Wenzel Kirwitzer]].<ref>Nathan Sivin: ''«Copernicus in China»'', i Polish Academy of Sciences (red.): ''Studia Copernicana'', bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i ''Science in Ancient China: Researches and Reflections''m Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 27</ref> De fant snart tiltro til det [[Nikolaus Kopernikus|kopernikanske]] [[Heliosentrisme|heliosentriske]] system, men innførte det ikke i den kinesiske vitenskapelige diskurs. Det var faktisk like sikkert og raskt å foreta de nødvendige kalenderberegningene ut fra den tychonske modell.

At de ventet med å introdusere kopernikanismen skyldtes ikke bare at systemet hadde store bevisproblemer Galileos beregninger stemte ikke med astronomiske observasjoner idet Galileo fremdeles opererte med sirkelbaner, et premiss som ved observasjon innebar merkelige planetmenuetter - det var først senere at man innså at banene var elliptiske, og dessuten var det andre teoretiske problemer. Noen ble løst av Galileo selv da han fikk arbeidsro i sin husarrest i det erkebiskoppelige palass i [[Firenze]], andre måtte vente på [[Johannes Kepler|Kepler]] og [[Isaac Newton|Newton]], og et problem  knyttet til jordas raske rotasjon som ikke fikk sin tilfredsstillende forklaring før langt senere - [[Corioliskraft|corioliseffekten]] var ukjent. Som beregningsmetode var imidlertid det kopernikanske system det klart overlegne, og jesuittene holdt forsåvidt ikke Galileo skjult for kineserne. 
[[Fil:Spring’s Peaceful Message.jpg|thumb|left|''Vårens fredfylte budskap.'' (Castiglione)]]
I [[1757]] var de rede til å innføre det kopernikanske system offisielt. Da hadde pavestolen opphevet det formelle forbud mot diskusjon rundt metoden.<ref>Nathan Sivin: ''«Copernicus in China»'', i Polish Academy of Sciences (red.): ''Studia Copernicana'', bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i ''Science in Ancient China: Researches and Reflections''m Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 37</ref>  Men det var likevel en intern debatt om det var tjenlig å introdusere det i Kina; om dette system som på en måte motsa at Kina var verdens sentrum var noe som de vitenskapsteoretisk mer stivbente kinesere ville godta, eller om det ville føre til en skepsis som i verste fall kunne føre til at jesuittenes nærvær ved keiserhoffet ble satt i fare. Den hoffastronom som til slutt forklarte det heliosentriske system var pater [[Michel Benoist]] (bedre kjent som keiserlig fontenebygger) i det kommenterte kartverket ''Kunyu quantu'' i [[1761]].<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 715-717</ref>

'''Malerkunst''': Den mest kjente av hoffmalerne var jesuittlegbroren [[Giuseppe Castiglione]] fra Italia.<ref>Cécile og Michel Buerdeley: ''Giuseppe Castiglione: A Jesuit Painter in the Court of the Chinese Emperors'', C.E. Tuttle & Co., 1971</ref> Han begynte allerede som hoffmaler i [[1715]], samtidig som sekularpresten [[Matteo Ripa]],<ref>Nicolas Standaert (red): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 826</ref> som innførte kunnskapen om kobberstikk og som utviklet hagedekorasjonskunsten med vannfontener.<ref>Fortunato Prandi (overs. og red): ''Matteo Ripa: Memoirs of Father Ripa, during Thirteen Years' Residence at the Court of Peking in the Service of the Emperor of China. With an account of the foundation of the college for the education of young Chinese at Naples.'' Oversettelse fra italiensk, Elibron Classics, faksimile fra 2002 (Den tidligste engelskspråklige utgave av memoarene er fra 1844 i London, ved John Murray).</ref> Snart hadde Castigliones måte å forene kinesisk og europeisk malerkunst på dannet en egen skoleretning innen kinesisk kunst. Mange av hans malerier hentet sine motiver fra faktiske hendelser, og har derfor ikke bare kunstnerisk, men også historisk verdi. Han regnes som en mester hva gjaldt detaljerte og levende naturalistiske skildringer, gjerne i monumental størrelse. 
[[Fil:Ten Fine Dogs.jpg|thumb|right|Et av bladene i p. [[Ignaz Sichelbarth]]s serie ''ti fine hunder'' (1755-1758)]]
Pater Castigliones og andre jesuitters verker gjorde at perspektivmalingen etter forsvinningspunktteknikken ble utbredt ved Qing-hoffet. Denne malerkunsten hadde den europeiske renessanse og dens vitenskapelige fremskritt som sitt utgangspunkt. Keiserne satte stor pris på denne teknikk, som førte til naturtro gjengivelser av bygningers tredimensjonalitet. Det var også Castiglione som bragte oljemalingskunsten til gjennombrudd og dominans, også dette i pakt med en europeiske mote. Slik ble oljemaling den nest mest utbredte malerteknikk i Kina, etter den tradisjonelle kinesiske malerteknikk. Ikke bare tillot Yongzheng- og Qianlong-keiserne de europeiske prestemalere å bruke denne oljemalingsteknikken, men de påla etter hvert også de kinesiske hoffmalere å lære teknikken fra dem.<ref>En [[fjernsynsserie]] som gikk på [[China Central Television]] (CCTV) i [[Folkerepublikken Kina]] i [[2005]] handlet om Castiglione: ''Palasskunstneren'', med [[Dashan]] (Mark Rowswell) i hovedrollen.</ref>

Selv om det er høyst usannsynlig at Castiglione selv beskjeftiget seg med vasedekorasjon, er det kjent at han hadde nære kontakter med keramikkdekoratører knyttet til Kinas fremste porselensproduserende by, [[Jingdezhen]] i provinsen [[Jiangxi]]. Man gjenkjenner stilelementer på en del keiserlige vaser som minner sterkt om Castigliones særegne europeisk-kinesiske stil.

Av andre viktige jesuittiske malere som kom til hoffet kan fremheves særlig den franske pater [[Jean-Denis Attiret]] og den bøhmisk-tyske [[Ignaz Sichelbarth]].  I [[1754]] utnevnte keiseren Attiret til [[mandarin (embetsmann)|mandarin]] av 3. klasse, men han avslo og bad Qianlong om heller å beskytte kirkens religionsfrihet, noe som ville glede ham langt mer.

Jesuittmalerne kombinerte europeiske særmerker som [[sentralperspektiv]] og [[chiaroscuro]]teknikk med den tradisjonelle kinesiske malerkunst og utviklet slik en helt egenartet stil – kinesisk jesuittstil. I fellesskap skapte de den berømte syklus ''Qianlong-keiserens ti seierrike felttog'', som ble gjort til [[kobberstikk]] i [[Paris]] rundt 1770 for derfra å returneres til det kinesiske keiserhoff.

Etter patrene Castigliones og Attirets død ble pater Sichelbarth i [[1768]] direktør for Det keiserlige malerakademi og til keiser Qianlongs hoffmaler. I [[1778]] ble han innlemmet i [[mandarin (embetsmann)|mandarinenes]] rekker.

=====Forfølgelsen i Fujian og Jiangnan 1746-1748=====
Forfølgelser i større målestokk av katolikker fant sted i annen del av [[1740-årene]] og rundt 1785. Den førstnevnte brøt ut den [[25. juni]] [[1746]] i [[Fujian]] og spredte seg til [[Jiangnan]]. Den kostet blant annet den apostoliske vikar biskop [[Pedro Sanz]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/psanz.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref>  og fire andre spanske dominikanere, [[Francisco Serrano]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/fserrano.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref>, [[Juan Alcobar]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/jalcober.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref>, [[Joaquin Royo]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/jrojo.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref> og [[Francisco Diaz]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/fdiaz.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref> deres liv i [[1747]]. Jesuittene [[Tristano Francesco d'Attimis]] og [[Antonio José Henriques]] ble drept i [[Suzhou]] den [[12. september]] [[1748]]. Et svært høyt antall kinesiske lekfolk mistet også livet.

=====Oppløsningen av jesuittordenen 1773=====
[[Fil:PopeClement-XIV.JPG|thumb|Pave [[Klemens XIV]] oppløste [[jesuittordenen]] i [[1773]]]]
Da paven i [[1773]] besluttet å oppløse jesuittordenen, hadde det intet å gjøre med forholdene i Kina, og alt å gjøre med den politiske utvikling i Europa og at jesuittene var kommet under et voldsomt press fra borgerlige myndigheter. [[Portugal]] hadde utvist jesuittene allerede i [[1759]] og [[Frankrike]] fulgte etter i [[1764]]. dette var de to land hvorfra de fleste europeiske jesuittiske kinamisjonærer kom på midten av 1700-tallet. Som en følge ble jesuittene tvunget til å forlate det portugisiskstyrte Macao, men dette ble ikke effektuert før i [[1762]]. Helt inn til det siste klarte jesuittene likevel å opprettholde sin virksomhet i Kina, selv om kinesisk lov egentlig forbød utenlandske misjonærers komme og de fleste ordener ikke maktet å omgå den bestemmelsen; i perioden 1763 til 1773 klarte jesuittene å tilføre Kina 17 nye rekrutter, både kinesere og europeere.<ref name="ReferenceB">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 167</ref>

Da meldingen om oppløsningen av ordenen kom til Beijing i [[1774]] måtte jesuittene bare føye seg. De enkelte prestene forble for så vidt på plass, men de var ikke lenger å regne som jesuitter og kunne ikke påregne rekruttering. Riktignok hadde keiserinne [[Katarina II av Russland]] forbudt at oppløsningsdekretet ble opplest der og insisterte på å beholde jesuittene «sine», og senere skulle gjenlevende eks-jesuitter i Kina forgjeves prøve å få forsterkninger nettopp fra jesuittene i Russland. Men i stedet døde de unna én etter én. Den siste eks-jesuitt døde i [[1814]]; det var pater [[Louis de Poirot]].  Det var samme år som jesuittordenen ble gjenopprettet av paven, men det tok tid før ordenen hadde bygget seg opp og igjen ble i stand å sende misjonærer til Kina.

=====''Den store religiøse episode'': Forfølgelsen 1784-1785===== 
Forfølgelsen 1784-85 (ofte kalt «den store religiøse episode» - ''da jiao'an'') brøt ikke ut på grunn av noen brå antikristen stemningsbølge, men fordi fire fransiskanere var blitt arrestert i [[Hubei]] på vei fra Macao til sine nye menigheter i [[Shaanxi]] (oktober 1784). Noen mistenkte at de var på vei for å assistere det muslimske opprøret som var brutt ut i [[Gansu]] i [[1781]]. Arrestasjonene ble etterfulgt av en jakt på misjoner og kristne i andre provinser.

Slik ble myndighetene i Beijing nødt til å forholde seg til at en rekke prester var blitt sluset inn i landet. Etter ett års kartlegging av dette ble både utenlandske og kinesiske prester sendt i eksil til grenseområdet [[Ili]] nordvest i [[Xinjiang]]. Andre ble deportert til Beijing der de ble dømt til livsvarig fengsel. Ti av dem døde der. Da det etter en tid ble klart at de intet hadde å gjøre med opprørske muslimer ble de tolv overlevende misjonærer løslatt (november 1785) og fikk velge mellom å forbli i Beijing eller dra til Macao. Selv om dette hadde vært et alvorlig tilbakeslag for de nå i større grad presteløse undergrunnsmenigheter rundt om i landet, fulgte nå en 20 år lang relativt fredelig periode.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 523-524</ref>

Den uro som nå var innen kirken, var den egenpåførte; dels overgangsproblemene etter at jesuittordenen ikke fantes mer, der de vedvarende jurisdiksjonskollisjoner på grunn at patroadosystemet og Romas forsøk på å få bukt med det og avskaffe det mer og mer. De to bispedømmene Nanjing og Beijing bestod helt til [[1856]], da de siste rester ble deler av apostoliske vikariater. Her ble det problemer, som da det i 1780-årene var to apostoliske administratorer utnevnt for ett og samme bispedømme, Beijing; biskop [[Gottfried Xavier von Laimbeckhofen]] [[S.J.]] utnevnt fra Roma, og pater [[João d'Espinha]] utnevnt av portugiserne.<ref>*[http://ricci.rt.usfca.edu/biography/view.aspx?biographyID=503 Ricci Roundtable on the History of Christianity in China] {{Wayback|url=http://ricci.rt.usfca.edu/biography/view.aspx?biographyID=503 |date=20060908195746 }} Artikkel om João d'Espinha. Nettsted besøkt 10. juni 2007.</ref>

=====Lasaristenes ankomst fra 1784=====
Oppløsningen av jesuittordenen gjorde det nødvendig å finne noen som kunne overta jesuittenes misjonsmark i Kina. De franske eks-jesuitter bad gjentatte ganger kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] om hjelp, og han henvendte seg til flere ordener. Etter at flere hadde avslått å ta på seg en så stor oppgave svarte [[lasaristene]] ja, og den [[7. desember]] [[1783]] gav Propagandakongregasjonen dem det formelle oppdrag. Lasaristene var ikke en orden i egentlig forstand, men sekularprester som hadde organisert seg som en kongregasjon for å arbeide blant de fattige. De hadde allerede noen prester i virksomhet i Kina. Kongregasjonen hadde også enkelte prester med vitenskapelig utdannelse som de kunne sende til Kina.<ref name="ReferenceB"/>

De tre første franske lasarister som nå kom i 1784 dro til Beijing, ble tatt i mot av keiseren og fikk overta de franske jesuitters kirke, Nordkirken (Beitang). I [[1795]] ble deres leder, pater [[Nicolas Raux]], utnevnt til visepresident for [[Det keiserlige astronomibyrå]].<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 350, 720</ref> Franske lasarister overtok også jesuittenes menigheter i dobbeltprovinsen Huguang (i Hebei), i områder som for øvrig også omfattet det misjonsfelt ved [[Laohekou]] som [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]] kom til drøyt hundre år senere. Dit kom den senere martyrdrepte pater [[Jean-François-Régis Clet|Jean Clet]], som i årene 1795-1810 var den eneste europeer sammen syv kinesiske lasarister.<ref>Noël Gubbels: ''Trois Siècles d'Apostolat: Histoire du Catholicisme de Hu-kwang depuis les origines 1587 jusqu'à 1870'', Wuchang/Paris: Franciscan Press, 1934, s. 394-397</ref>

Det kom også portugisiske lasarister. De fikk, likesom jesuittene før dem, engasjement ved keiserhoffet som kunstnere, mekanikere, matematikere, astronomer og tolker. Men vel så viktig var det at de portugisiske lasarister fikk ansvar for ''Colegio San José'', det presteseminar som Beijing-biskopen [[Alexandre de Gouveia]] opprettet i Macao i 1784 med sikte på å utdanne kinesere til prester. I [[1804]] ble seminaret flyttet til Beijing.<ref>Joseph Van den Brandt: ''Les Lazaristes en Chine 1697-1935: Notices biographiques'', Pei-p'ing: Imprimerie des Lazaristes, 1936, s. 5, 15</ref>

Lasaristene hadde bare så vidt rukket å etablere seg da [[den franske revolusjon]] og [[napoleonskrigene]] kastet [[Europa]] ut i voldsom krise som skulle vare et kvart århundre, og det ble ytterst vanskelig å sende midler eller menn til Det fjerne østen.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 168-169</ref>
                
....

....