Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Pave Klemens XIs dekret ''Cur Deus optimus'' 1704====
Fremstillingene sprikte sterkt. Det var svært vanskelig for Det Hellige Officium å nå frem til en konklusjon. At paven nå presset på og ønsket å avklare spørsmålet én gang for alle, gav heller ikke det beste klima for rolig refleksjon. Jesuittene nådde ikke frem. Maigrot oppnådde et nytt pavelig forbud mot de kinesiske riter. 
[[Fil:Clement XI.jpg|thumb|Pave [[Klemens XI]] (1700-1721)]]
Det skjedde ved at pave [[Klemens XI]] (1700-1721) den [[20. november]] [[1704]] godkjente en dom fra [[Kongregasjonen for troslæren|Det hellige Officium]] i dekretet ''Cur Deus optimus'' og slik så seg nødt til å forby Konfucius- og forfedredyrkelsen blant kinesiske katolikker og misjonærenes bruk av kinesiske riter og uttrykk, spesielt uttrykkene ''Tien'' og ''Shàngdì'' om Gud. To jesuitter, patrene [[François Noël]] og [[Kaspar Castner]], hadde reist fra Kina til [[Roma]] for å forsøke å utvirke en god løsning på [[ritestriden i Kina]]. De ble også konsultert av Vatikanet<ref>Fremgår av dekretets innledning. Tekst på fransk finnes i ''Memoires pour Rome sur l'Etat de la religion chrétienne dans la Chine avec la decret de N.S.P. le Pape Clement XI sur l'affaire des Cultes Chinois et le mandement de M. le Cardinal de Tournon sur le même sujet'', 1709, s. 163</ref><ref>Jfr. også Paul A. Rule: ''«Louis Fan Shou-i: A Missing Link in the Chinese Rites Controversy»'', i ''Actes du VIIe colloque occidental de sinologie, Chantilly 1992: Images de la Chine: Échanges culturels et religieux entre la Chine et l'Occident'' (Var.Sin., 83), Taibei: Ricci Institute, 1995, s. 269-260</ref>, men resultatet, nedfelt i dette dekretet, ble nærmest det motsatte enn det jesuittene hadde ønsket seg.

=====Erkebiskop de Tournons legasjon til Kina 1705===== 
Ingen i Kina visste om dette i første omgang, for ''Cur Deus optimus'' var ikke blitt offentliggjort. Paven sendte en utsending, patriarken [[Charles-Thomas Maillard de Tournon|Maillard de Tournon]], til Kina for å gjøre dette: Han ankom i [[1705]]. Til å begynne med sa han intet om det pavelige dekret, men det var tydelig hva slags innstilling han bragte med seg. Keiseren var ganske sikkert fornærmet over at hans forsikringer ikke syntes å ha gjort inntrykk i Roma, men stilte likevel opp da jesuittene bad ham om å gå i dialog om spørsmålene med utsendingen. Han var en mann som ikke hadde noen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten [[Claude de Visdelou]], som slik brøt med sine medbrødres standpunkter.

Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon til å forlate Beijing den [[28. august]] [[1705]]; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing.  Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den [[17. desember]] samme år.  I Nanjing fikk Tournon etter hvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om ''piao'' (en kombinert yrkeslisens og oppholdstillatelse) for å få tillatelse til å forkynne Evangeliet, - ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette ''piao''.

Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så det allerede gitte, men så langt hemmeligholdte pavelig riteforbudet i ''Cur Deus optimus''. Det gjorde han i et fordømmende dekret ''«Regula»'' i [[Nanjing]] i februar [[1707]]. Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao.<ref>Robert Charles Jenkins: ''The Jesuits in China and the Legation of Cardinal de Tournon: An examination of Conflicting Evidence and an Attempt at an Impartial Judgement'', London 1984, faksimile opptrykk av «Elibrion Classics» 2005</ref>

Nå våknet det kinesiske hat mot det de betraktet som hedendom, og oppildnet av anklagen om at de kristne var motstandere av de nasjonale riter ble de nydøpte katolikker utsatt for forfølgelser.

=====Den apostoliske konstitusjon ''Ex illa die'' 1715=====
Jesuittene gjorde nå nye forsøk på å få paven til å omgjøre sin beslutning, men uten hell. I Roma mente man at de konfucianske ritualer virkelig stred mot kristen lære. Dette fremgår av skrivet ''Ex illa die'', gitt som [[apostolisk konstitusjon]], som pave [[Klemens XI]] utstedte [[19. mars]] [[1715]], og som ble forkynt i Kina den [[25. september]] samme år:

:''I. Vesten kalles Skaperen av Himmel, Jord og hele universet for «Deus» ([[latin]]=Gud). Siden ordet «Deus» ikke klinger rett i på det kinesiske språk, har vestens folk i Kina og de kinesiske konvertitter til katolisismen brukt uttrykket «Den høyeste keiser» («Shàngdì») i mange år. Fra nå av skal man ikke benytte ord som «Himmel» eller «Shàngdì»: Deus skal benyttes om Skaperen av Himmel, Jord og hele universet. Den tavle som bærer de kinesiske ordtegn «dyrk Himmelen» skal ikke tillates opphengt inne i noen katolsk kirke om må umiddelbart fjernes dersom allerede der.''

:''II. Vår- og høsttilbedelsen av Konfucius, samt dyrkelsen av forfedrene, er ikke tillatt blant katolske konvertitter. Det er ikke tillatt å overvære ritualene heller, fordi det å overvære en slik ritus er like hedensk som aktivt å delta i den.''

:''III. Kinesiske embetsmenn og fremgangsrike kandidater til metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene, er - dersom de har konvertert til romersk katolisisme, ikke tillatt å dyrke i konfucianske templer på den første og den femtende dag av hver måned. Det samme forbud gjelder alle kinesiske katolikker som i egenskap av embetsmenn nylig har kommet inn i sine embeter eller som studenter nylig har bestått metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene.''

:''IV. Ingen kinesiske katolikker er tillatt å dyrke forfedre i sine familietempler.''

:''V. Hva enn om det er hjemme, på gravene, eller i begravelsestiden er det en kinesisk katolikk forbudt å utføre forfedredyrkelsesritualet. Han er ikke tillatt å gjøre det heller ikke om han er i selskap med ikke-kristne. Et slikt rituale er hedensk uansett omstendighetene.''<ref>China in Transition, 1517-1911, Dan J. Li, trans. (New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969), pp. 2224.</ref>

Dekretet fortsatte med å forsikre at de kinesiske skikker og tradisjoner som ikke var av hedensk art ikke skulle forbys, og at man ikke skulle legge seg opp i hvordan kineserne gestalter sitt familieliv eller styrer sitt land. Grenseoppgangen mellom hva som kunne tillates eller forbys overlot paven til den pavelige legat i Kina, eller - i hans fravær - lederen for den katolske kinamisjon eller biskopen av Kina.

[[Fil:Portrait of the Kangxi Emperor in Court Dress.jpg|thumb|Kangxi-keiseren (1661-1722)]]

=====Erkebiskop Mezzabarbas legasjon til Kina 1720===== 
Pave [[Klemens XI]] forsøkte etter noen år å bøte på situasjonen ved å sende en ny legat til Kina, [[Giovanni Ambrogio Mezzabarba]]. Ikke uten besvær klarte han høsten [[1720]] å få foretrede for keiseren i Beijing, og kunne kun unngå sin øyeblikkelige bortvisning og alle misjonærers utvisning ved å gjøre kjent noen av de lettelser han var bemyndiget å gjøre av paven, og forespeile Kangxi-keiseren at paven nok ville gi flere konsesjoner.

Kangxi gav Messabarba hele tretten audienser, men innså til slutt at noe ekte gjennombrudd ikke kunne komme.

=====Kangxi-keiseren forbyr kristen forkynnelse 1721===== 
Kangxi-keiseren forbød så den kristne forkynnelse. Fra Kangxis dekret ([[1721]]):

:''Ved lesning av erklæringen har jeg kommet til at Vestens mennesker i sannhet er smålige. Det er umulig å tale fornuft med dem fordi de ikke forstår de større sammenhenger slik som vi forstår dem i Kina. Det finnes ikke en eneste vestlig som er vel innsatt i kinesiske verker, og det de bemerker er ofte utrolig og latterlig. Å dømme ut fra denne erklæringen er ikke deres religion noe annerledes enn andre små og bigotte sekter innen buddhismen eller taoismen. Jeg har aldri noensinne sett et dokument som inneholder så meget nonsens. For å unngå ytterligere uro skal fra nå av ikke lenger vestlige tillates å forkynne i Kina.''<ref>China in Transition, 1517-1911, Dan J. Li, trans. (New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969), p. 22.</ref>

Imens hadde Mezzabarba hastet tilbake til Macao der han den [[4. november]] [[1721]] sendte ut et hyrdebrev til Kinamisjonærene og meddelte dem ordlyden til hans åtte «tillatelser» vedrørende ritene. Han erklærte at han ikke ville tillate noe av det som konstitusjonen hadde forbudt, men i praksis mildnet hans konsesjoner de pavelige forbudenes strenghet.