Redigerer Willy Brandt (avsnitt)

== Senere år ==

Brandt fortsatte å være politisk aktiv, og ble valgt til president i Den sosialistiske internasjonale i 1976, medlem av det europeiske parlamentet i 1979. I april 1977 utnevnte Verdensbankens president [[Robert McNamara]] Brandt til formann for Den uavhengige kommisjonen for internasjonale utviklingsspørsmål ([[Nord-syd-kommisjonen]]), og i 1980 fremla han den såkalte Brandt-rapporten.

I 1979 møttes han sammen med den østerrikske kansler [[Bruno Kreisky]] med [[PLO]]-formann [[Yasir Arafat]]. I 1984 møtte han [[Fidel Castro]], og samme år møtte han [[Deng Xiaoping]] og [[Mikhail Gorbatsjov]]. I 1985 kom han til Øst-Berlin for samtaler med [[Erich Honecker]].

Brandt fikk åpne Forbundsdagen i 1987, etter at han allerede siden 1983 hadde vært nest eldste parlamentariker etter Egon Franke, og Franke hadde trådt til side til fordel for Brandt.

Samme år gikk han av som SPD-formann etter at hans nominering av [[Margarita Mathiopoulos]] som partitalskvinne hadde blitt møtt med sterk kritikk. Partiet utnevnte ham samme år til æresformann på livstid.

20. januar 1989 inviterte president [[Richard von Weizsäcker]] i forbindelse med Brandts 75-årsdag til fødselsdagsfest i [[Villa Hammerschmidt]], der tallrike venner, kamerater og politikere deltok, blant andre [[Björn Engholm]], [[Peter Glotz]], [[Holger Börner]], [[Shepard Stone]], [[Walter Scheel]], [[Oskar Lafontaine]], [[Bruno Kreisky]], [[Ernst Breit]], [[Karel Van Miert]], [[Kurt Scharf]], [[Egon Bahr]], [[Friedbert Pflüger]], [[Basil Mathiopoulos]], [[Hans Katzer]], [[Johannes Rau]], [[Helmut Kohl]], [[Layachi Yaker]], [[Jacques Delors]], [[Ingvar Carlsson]], [[Hans-Jochen Vogel]], [[Shridath Ramphal]], [[Franz Vranitzky]], [[Allan Boesak]], [[Georg Leber]], [[Valentin Falin]], [[Rainer Barzel]], [[François Mitterrand]], [[Gro Harlem Brundtland]], [[Mieczysław Rakowski]], [[Mário Soares]], [[Hans-Dietrich Genscher]] og [[Shimon Peres]].{{tr}}

Brandt fikk gleden av å oppleve [[Berlin-muren]]s fall og den tyske gjenforeningen. Han kom i den forbindelse med den berømte setningen «''Jetzt wächst zusammen, was zusammen gehört''» («Det som hører sammen gror nå sammen»). Han fikk også æren av å åpne den første Forbundsdagen etter gjenforeningen. Noen uker tidligere hadde han reist til Irak og fått løslatt 164 gisler.

I 1992 ble det kjent at han led av kreft, og det ble snart klart at sykdommen var så fremskreden at livet hans ikke ville kunne reddes.

Han regnes av [[Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte]] å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.<ref>{{Kilde www|url=https://demokratie-geschichte.de/koepfe/|tittel=100 Köpfe der Demokratie|besøksdato=2021-07-23|verk=demokratie-geschichte.de}}</ref>