Redigerer Vannkraft i Norge (avsnitt)

=== Staten som vannkraftutbygger i mellomkrigstiden ===
Med de store vannfallene staten fikk kontroll over, begynte diskusjoner om staten også skulle drive industribedrifter. Dette var det liten oppslutning om, men at staten kunne selge kraft til industriforetak så en på som mer nærliggende.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 88.]]</ref>

Det ble ikke noe stort omfang av statlig kraftutbygging i mellomkrigstiden.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 92.]]</ref> Staten sammen med Kristiania kommune bygget [[Solbergfoss kraftverk]] (første byggetrinn 1917–1924) , [[Nore kraftverk]] (bygget i årene 1919–1928) og [[Glomfjord kraftverk]] som staten hadde overtatt i 1918 (og ble ferdig i 1920).<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 110.]]</ref> I tillegg ble [[Hakavik kraftverk]] (vedtatt 1916 og ferdig i 1922) bygget av staten for jernbanedrift.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 14.]]</ref>

[[Fil:Smestad samkjøringssal.jpg|mini|Kontrollrom for samkjøringen av kraftverkene på Østlandet i 1934.]]

Utbyggingen for å forsyne byer og industri ble foretatt på [[Østlandet]] utover i mellomkrigstiden. Her ble industri, tettsteder, og byer koblet sammen med lange kraftlinjer med høy spenning. En egen organisasjon for dette samarbeidet ble opprettet som fikk navnet [[Foreningen Samkjøringen]]. En rekke store kraftstasjoner som [[Nore I]], [[Nore II kraftverk|Nore II]], [[Solbergfoss]], [[Kykkelsrud]], [[Rånåsfoss]] og [[Mår kraftverk|Mår]] ble tilknyttet og gikk i samkjøring. Koordineringen av kraftnettet skjedde på driftsentralen på [[Smestad]] i Oslo. Selv fjerne kraftstasjoner i [[Gudbrandsdalen]] som [[Eidefossen kraftverk|Eidefossen]] og [[Tessa (elv)|Tessa]] var koblet sammen. Med dette kunne energi overføres fra kraftverker der nedbøren hadde vært større og magasinene var blitt velfylte.<ref>Hvem Hva Hvor – Aftenpostens oppslagsbok 1949.</ref>