Redigerer Vanndamp (avsnitt)

==Vanndamp i atmosfæren==
Vanndamp er en liten, men svært viktig del av [[jordatmosfæren|atmosfæren]], og det meste av dampen finner vi i [[troposfæren]]. Vanndamp står for det meste av Jordas naturlige [[drivhuseffekt]], som varmer planeten. Hvor stor del av den naturlige drivhuseffekten som skyldes vanndamp, er riktignok vanskelig å fastslå – anslagene ligger mellom 35 og 70 %. Samtidig deltar vannet i atmosfæren i kompliserte [[tilbakekopling]]smekanismer, som gjør klimavirkningen usikker. Global oppvarming fører til mer fordamping og økt innhold av vanndamp i atmosfæren. Samtidig fører mer vann i atmosfæren til mer skyer og mindre innstråling til jordoverflata. Vanndamp kan derimot også kondensere til skyer, som både kan varme og kjøle ned jorda. Vann i atmosfæren og været er begge svært avhengige av, og påvirker, hverandre.

Tåke og skyer dannes ved at vanndamp kondenserer på en [[kondensasjonskjerne]]. Uten kondensasjonskjerner må det mye lavere temperatur til for at kondensasjon skal oppstå. Med vedvarende kondensasjon eller deposisjon kan skydråper eller snøflak dannes, og når disse blir store og tunge nok faller de ned til overflaten som regn eller snø.

Vanndamp blander seg fritt med de andre gassene i [[atmosfæren]]. Til forskjell fra [[oksygen]] og [[nitrogen]] – som utgjør det meste av atmosfæren – kan vann skifte mellom fast, flytende og gassform ved de temperatur- og trykkforholdene som forekommer nær jordoverflaten. Denne egenskapen tillater vann å gå opp i atmosfæren som vanndamp ved fordamping fra havoverflata og andre fuktige overflater, for deretter å falle ned i fast form som [[snø]], [[hagl]] og [[rim (fysikk)|rim]], eller i flytende form som [[regn]] og [[dugg]].

Den gjennomsnittlige tiden vanndamp holder seg i [[troposfæren]] er rundt ti dager. Vanndampen som forsvinner fra atmosfæren som regn, blir ført tilbake ved fordampning fra [[hav]], [[innsjø]]er og [[elv]]er og transpirasjon fra planter og andre biologiske og geologiske prosesser.

Den årlige gjennomsnittlige globale konsentrasjonen av vanndamp ville gi et lag på 2,5 cm flytende vann over hele Jorda om alt hadde kondensert på en gang. Den gjennomsnittlige årlige nedbøren på Jorda er derimot omtrent 1 meter, noe som indikerer rask omsetning av vannet i luften.

I løpet av ett år fordamper en vannmengde tilsvarende 380 000 km³ vann. Vannmolekylene har en gjennomsnittlig oppholdstid i atmosfæren på 7 dager. Summen av alt vann i atmosfæren tilsvarer en vannsøyle på 25 mm. Innholdet varierer fra nær null ved polene til 75 mm ved ekvator – se figur.

For å fordampe 1g vann kreves en energimengde på 2 500 J – det samme som kreves for å varme opp 600g vann 1 – og en større andel av den solenergien som jordoverflata absorberer, tilbakeføres til atmosfæren som [[Latent varme|latent fordampingsvarme]]. Den samme energimengden frigis i atmosfæren under kondensasjon av vanndamp, og denne kondensasjonsenergien er kilde for viktige meteorologiske forløp, og har stor betydning for klimaet på jorda. F.eks. står den for en stor del av energioverføringen fra lave til høyere breddegrader.

===Radar- og satellittbilder===
[[Fil:Atmospheric Water Vapor Mean.2005.030.jpg|thumb|Satellittbilde som viser atmosfærens innhold av vanndamp]]
Siden vannmolekyler absorberer mikrobølger og andre radiobølgefrekvenser, blir [[radar]]signaler svekket av vann i atmosfæren. I tillegg vil atmosfærisk vann [[Refleksjon (fysikk)|reflektere]] og [[refraksjon|refraktere]] signalene på forskjellige måter avhengig av om det er damp, flytende vann eller is.

Generelt vil radarsignal kontinuerlig miste styrke jo lenger de går gjennom troposfæren. Forskjellige frekvenser svekkes forskjellig, slik at enkelte luftkomponenter stopper enkelte frekvenser, men slepper andre gjennom. Radiobølger som blir brukt til kringkasting og annen kommunikasjon blir for eksempel svekket av denne effekten.

Vanndamp ''reflekterer'' radar mindre enn flytende vann og is. Når man har dråper og iskrystaller fungerer vannet som et [[prisme (optikk)|prisme]].

===Kilde til lyn===
Vanndamp har en nøkkelrolle i dannelse av [[lyn]] i atmosfæren. [[Sky]]er genererer [[statisk elektrisitet]] i atmosfæren, men [[kapasitans|evnen]] skyer har til å holde på store mengder elektrisk energi er direkte avhengig av vanndampmengden i skyen.

Vanndampen styrer [[permittivitet]]en i luften. Når luften har lav fuktighet, oppstår det raskt utladning av statisk elektrisitet. Når fukten øker skjer det færre utladninger, men permittiviteten og [[kapasitans]]en fører til at luften kan produsere større elektriske ladninger før de utlades som lyn.

Etter at en sky har startet å generere lyn fungerer vanndampen som et stoff (eller en [[isolator]]) som motvirker utladingen av den elektriske energien. Dersom skyen fortsetter med å generere statisk elektrisitet, vil ikke vanndampen lenger klare å hindre en utladning. Energien blir utladet mot et lokalt, motsatt ladet område, i form av lyn. Styrken på hver utladning er direkte tilknyttet permittiviteten og kapasitansen til atmosfæren i tillegg til kilden til utladningen.