Redigerer Universitetet i Oslo (avsnitt)

== Historie ==

=== Etableringen ===
Ønsket om et eget norsk universitet ble fremsatt allerede i 1661, da Norge var en del av unionen [[Danmark-Norge]]. På 1600-tallet ble en universitetseksamen obligatorisk for å kunne få en stilling som [[prest]] eller [[jurist]]. Uten et eget universitet måtte nordmenn som ønsket en slik karriere til [[Københavns Universitet]] for å studere. Dette hevdet mange nordmenn at diskriminerte dem, fordi den lange avstanden gjorde det vanskeligere for nordmenn å studere og dermed få en stilling i staten. At så få nordmenn hadde mulighet til å studere, bidro til at [[embetsmenn]] i Norge ofte var dansker som var ukjent med de lokale norske forholdene. Det ble forsøkt å etablere et norsk universitet i 1772 og 1794, men mangel på finansiering stanset planene.

[[Det kongelige selskap for Norges vel]], stiftet i 1809, hadde etablering av et norsk universitet som en av sine hovedsaker, og satte i gang en landsomfattende innsamlingsaksjon. [[Liste over givere ved opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet|En rekke av landets ledende borgere]] samlet inn økonomisk støtte til opprettelsen. Innsamlingen ble en suksess, og selskapet fikk inn nesten en million [[riksdaler]], noe som tilsvarer 1,5 milliarder kroner i dagens verdi.

I 1811 ble det avgjort at Norge i union med Danmark skulle få sitt første universitet, etter at kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]] ga opp motstanden mot det han trodde ville bli en politisk separatistinstitusjon. I 1813 åpnet ''Det Kongelige Frederiks Universitet'' i [[Christiania]], som den gang var den nest største byen i det norske lydriket. Bare et år senere erklærte Norge seg selvstendig og vedtok egen [[Norges Grunnlov|Grunnlov]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[John Peter Collett]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/kommunikasjon-og-kunnskap/1309-kampen-for-et-norsk-universitet.html «Kampen for et norsk universitet»]. Hentet 13. des. 2016.</ref> Det nye universitetet bygget på den felles universitetstradisjonen fra København, og universitetet fulgte de første årene, også etter unionsoppløsningen i 1814, forskriftene for Københavns Universitet frem til det ble vedtatt egne norske universitetsforskrifter. I praksis beholdt universitetet et nært forhold til Københavns Universitet med studier og grader som i stor grad var felles eller nokså like gjennom 1800- og 1900-tallet.

Da Norge som følge av [[Krigen med Sverige 1814|krigen i 1814]] måtte inngå i [[personalunion]] med Sverige, ble det nye universitetet en nøkkelinstitusjon som bidro til akademisk og kulturell uavhengighet i unionen. Mens Norge i de første tiårene opplevde tunge pengepolitiske problemer, framstod universitetet som et kraftsentrum i utviklingen av en norsk egendefinisjon, historieskrivning og strategier. Fra første stund ble de sentrale fagdisiplinene de «universelle» fag som naturforskning, medisin, filosofi og teologi, som ikke er særegne for hvert enkelt land. Men nordmennene fikk også politisk gjennomslag for professorater i mer nasjonalt og selvstendig orienterte fag som geografi, historie, språkstudier, ''oeconomie'' og jus.

=== Embetsmannstatens nasjonsbygging ===
Hovedfunksjonen til universitetet ble å utdanne en ny elite av embetsmenn til kirke og statsapparat. Den selvstendige staten – om enn i union med Sverige – trengte utdannede folk til stadig flere ekspert- og lederfunksjoner. Universitetet ble sentrum for kartleggingen av landets kultur, språk, historie og naturressurser. Det ble gjennom 1800-tallet satset sterkt på utviklingen av slike kartleggingsdisipliner som [[økonomi]] og [[statistikk]] (Schweigaard), [[botanikk]] (Blytt), [[geologi]] (Keilhau, Brøgger), geografi og historie [[P.A. Munch]] og [[zoologi]]. I politisk forstand utmerket særlig den juridiske og økonomiske tenkingen til [[Anton Martin Schweigaard|Schweigaard]] som svært innflytelsesrik midt i århundret. Men ingeniørutdanning manglet - den viktige oppgaven med å bygge ut veinett og [[jernbane]] ble ivaretatt av offiserer utdannet ved Hærens ingeniørkorps eller ved de tekniske høyskolene hovedsakelig i [[Tyskland]].

Selv om universitetet ble opprettet av en eneveldig monark, fikk det etter 1814 stadig mer karakter av nasjonens og det norske folks universitet, og ikke kongens universitet. Riktignok var det Kongen i statsråd som i starten tillot (eller nektet) opprettelsen av professorater, men litt utpå 1800-tallet ble denne retten overført til Stortinget. En viktig tanke var tidlig å åpne universitetet for praktisk orientert undervisning for begavede og ikke bare bemidlede menn.

Universitetets var inntil 1946 det eneste i landet, men fikk allerede fra 1859 sterk konkurranse på enkelte felt fra [[Norges landbrukshøyskole]] på [[Ås (kommune)|Ås]], og fra 1910 også fra [[Norges tekniske høgskole]] i Trondheim. Landbrukshøyskolen fikk landets andre professorat i økonomi, og utfordret forøvrig universitetet innen naturfagene. Den tekniske høyskolen i Trondheim ble helt enerådende innen ingeniørfagene, og spesielt viktig etter at [[USA]] stengte for norske studenter midt i 1920-årene. Fram mot første verdenskrig ble det stadig tydeligere at Det Kongelige Frederiks Universitet distanserte seg fra de mer praktisk orienterte fagutdanningene, og overlot dette til andre læresteder.

[[Fil:Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i 1861.png|miniatyr|Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Christiania i 1861, ved Christopher Hansteens avskjed. Fra venstre bak: Schübeler, Münster, Christie, Sexe, Kjerulf, Waage, Bjerknes, Fearnley. Fra venstre foran: Broch, M. Sars, Hansteen, Rasche, L. Esmark.]]

=== Faglig vekst og nye forskningsidealer ===
Gjennom 1800-tallet definerte universitetet seg selv gjennom vitenskapelige disipliner, i motsetning til de tidligere brede utdanningsområdene, og gradvis ble professoren en forsker som foreleste – og ikke en foreleser som også skrev bøker. Flere av universitetets hovedoppgaver har vært mer eller mindre uforanderlige: Å tilby landets høyeste utdanning innen ulike vitenskapsgrener. Universitetet skulle tilby og formidle allmenndanning, det vil si å være kilden til grunnleggende dannelsesideal i samfunn og skole. Den siste oppgaven var å fornye kunnskapsbasen – altså drive original forskning.

En av universitetets store endringer kom i 1870-årene idet forskningen ble tillagt større vekt. Styringen av universitetet ble mer profesjonalisert, studiefagene ble lagt om og undervisningsformene endret. Forskningen ble mer spesialisert, disiplinene differensiert og den klassiske dannelse med tverrfaglige studier kom under økt press.

Forskningen endret seg rundt århundreskiftet kvalitativt – med nye metoder, vitenskapsteoretiske ideer, og praksisformer. Universitetets lærere skulle være høyt kvalifiserte vitenskapsmenn ved utnevnelsen, og fortsette å arbeide vitenskapelig ved siden av lærergjerningen. Vitenskapelig virksomhet med å fremsette og prøve nye teorier, åpne for nye erkjennelser, gjøre nye oppdagelser – inngikk også etter hvert i samfunnets forventninger til universitetet. Samfunnsutviklingen forutsatte mer og mer spesialisert kunnskap, ikke bare moralsk og juridisk dømmekraft. Dette satte universitetet seg fore å levere gjennom økt faglig spesialisering.

=== Universitetet i mellomkrigstiden ===
[[W.C. Brøgger]] var professor i geologi og ble universitetets første rektor, da rektorstillingen ble opprettet av Stortinget i 1905 etter [[Unionsoppløsningen]]. I sin festtale i anledning hundreårsjubileet presenterte han Universitetet først og fremst som en internasjonal institusjon i en større familie av universiteter. Det var de vitenskapelige, erkjennelsesfremmende, grensesprengende funksjoner som skulle bringe Norge ut i verden og opp på høyde med andre kulturnasjoner. Brøgger viste en energisk holdning til det å skaffe penger til forskningen. Utfordringen lå i evnen til å tilby praktisk og anvendt forskning og undervisning. Da Norge opprettet et eget ingeniørstudium i mellomkrigstiden skjedde det i Trondheim, og ikke i Oslo. Universitetet i Oslo utviklet en sterk fagtradisjon innenfor økonomifaget, men etter eksperimenter med kortere utdanningsløp kom undervisningen i mellomkrigstiden inn i et stadig mer teoretisk spor under ledelse av [[Ragnar Frisch|Frisch]]. Næringslivets behov for en mer praktisk orientert høyere handelsutdanning kulminerte med opprettelsen av [[Norges handelshøyskole]] i 1936, som etterhvert vokste fram som en faglig utfordrer også innen teoretisk økonomi. 

[[Fil:Nedre Blindern 1955.jpg|miniatyr|Utbyggingen av universitetsområdet på [[Blindern]] tok til i 1930-årene, og først ute var Farmasi-, Kjemi- og Fysikkbygningene. Øvre Blindern var fortsatt jorder frem til utbyggingen fortsatte i 1960-årene.{{Byline|Fjellanger-Widerøe / Oslo Museum}}]]

Universitetets navnebytte fra ''Det Kongelige Frederiks Universitet'' til ''Universitetet i Oslo'' skjedde i [[1939]].

På to fagfelt ble det i mellomkrigstiden lagt grunnlag for nobelpriser, nærmere bestemt innen sosialøkonomi, anført av Ragnar Frisch, og innenfor [[kjemi]], hvor nobelprisen etter krigen ble tildelt [[Odd Hassel]]. Innenfor lingvistikk oppnådde flere forskere verdensry. Den økende forskningsaktiviteten i første halvdel av 1900-tallet var del av en internasjonal utvikling som også omfattet Norge. Studenttallet doblet seg fra 1911 til 1940, og rekrutteringen skjedde fra en stadig bredere geografisk, kjønnsmessig og sosial basis, men arbeiderklassen var fortsatt ikke med.

=== Andre verdenskrig og etterkrigstiden ===
Under [[den tyske okkupasjonen]] 1940–45 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektoren, [[polarforskning|polarforsker]] [[Adolf Hoel]], mens den valgte rektoren [[Didrik Arup Seip]] ble fengslet. En rekke studenter deltok i [[motstandsbevegelse|motstandsarbeid]], og etter et [[brannstiftelse|branntilløp]] i [[universitetets aula]] beordret den tyske [[Josef Terboven|rikskommissær Terboven]] universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk [[fangenskap]] til krigens slutt. Flere årskull mistet undervisningen under krigen, og dette førte til at uvanlig store kull startet på universitetet i 1946, med dertil betydelig nyansettelse av vitenskapelig personale. En av dem som fikk sjansen som ung foreleser dette året, var filosofen [[Arne Næss]].

Universitetet kom ut av okkupasjonstiden med styrket anseelse. Det var store forventninger til hva vitenskapen kunne bidra med for å skape vekst og velstand i et frigjort Norge. Studentene ble integrert i [[velferdsstat]]en. Det offentlige påtok seg ansvar for å skaffe [[studielån]] til studenter som ikke kunne få økonomisk støtte hjemmefra, gjennom [[Statens lånekasse]] for studerende ungdom, opprettet i 1947. [[Etterkrigstiden]] opplevde en rekordtilstrømning av studenter. Mange hadde fått avbrutt studiet av krigen, eller var ikke kommet i gang, og meldte seg nå ved universitetet. Høstsemesteret 1945 ble det registrert 5&nbsp;951 studenter,<ref>[https://www.muv.uio.no/uios-historie/tall-og-fakta/hoyere-utdanning-i-norge/stud-univ-hoyskoler-1880-1960.html UiOs historie: Tall for høyere utdanning i Norge 1880-1960]</ref> det høyeste studenttallet ved UiO til da. I 1947 var tallet over 6&nbsp;000 studenter – tilsvarende 50 prosent flere studenter enn før krigen.

Da det ble opprettet nasjonale forskningsråd etter [[andre verdenskrig]], ble Brøggers visjon i stor grad realisert ved at forskning fikk ble finansiert uavhengig av undervisning. Dette falt sammen med det massive inntoget av studenter i 1960-årene, som igjen gjorde det vanskelig å balansere forskning med etterspørselen etter undervisning.

=== Studenteksplosjon og studentopprør ===
Ikke i noen tidligere epoke har et tiår medført så store forandringer for universitetet som 1960-årene. Fra 1960 til 1970 ble studenttallet tredoblet, fra 5600 til 16&nbsp;800. Denne veldige tilstrømningen var i seg selv nok til å endre bildet av universitetet slik det ble oppfattet innad og utad. Endringene var imidlertid enda mer omfattende. Universitetsområdet på Blindern ble bygget ut, og staben av vitenskapelig og administrativt ansatte økte sterkt. Antallet vitenskapelige stillinger ble fordoblet, fra under 500 til omtrent 1200. Økningen i antallet studenter og ansatte sprengte etablerte arbeidsmåter og organisasjonsformer. Blindern-utbyggingen skulle gi plass til 7000 studenter. Studenteksplosjonen i 1960-årene ble særlig et Blindernfenomen. Fakultetene i sentrum, jus og medisin, opplevde bare en dobling av studenttallet gjennom 1960-årene, mens humaniora og samfunnsvitenskap fikk en tredobling.

Politisk revolusjonære synspunkter hadde for alvor slått inn over universitetet fra 1968. «Studentopprøret» ble stående som et vendepunkt i universitetenes historie over hele den vestlige verden. Fremtidsutsiktene for 1960-årenes studenter var usikre. Flere studenter enn tidligere kom fra miljøer uten akademiske tradisjoner og hadde få rollebilder å forholde seg til. Masseuniversitetet kunne ikke føre alle studentene til en eliteposisjon tilsvarende tidligere tiders akademikere, og mange studenter tok avstand fra etablerte eliter og måten de fungerte på. Mange var utålmodige med å få brukt sin kunnskap til å forandre samfunnet. Akademikerne skulle være solidariske med de underprivilegerte.

Det mest grunnleggende endringstrekket i studentbefolkningen var den økende kvinneandelen. Gjennom 1970-årene økte kvinnene til et flertall av studentene. Samtidig ble universitetet et sentrum for den organiserte kvinnebevegelsen, som vokste frem fra 1970-årene.

Foran tusenårsskiftet vokste studenttallet med eksplosiv kraft. I 1992 måtte UiO for første gang håndheve adgangsbegrensning ved alle sine fakulteter. Mye av forklaringen på det høye studenttallet lå i et dårlig arbeidsmarked. I 1996 var det 38&nbsp;265 studenter ved UiO. Nivået lå cirka 75 prosent over gjennomsnittet i 1970- og 1980-årene.