Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

=== Konsulatsaken ===
[[Fil:Arendal035.jpg|thumb|Norsk dampskiptrafikk eksploderte på 1800-tallet, og det ble behov for et mer effektivt og moderne konsulatvesen.<br/> Tegning av T.C. Müller]]
[[Fil:Eget Konsulatvæsen, 1904 (11337154766).jpg|thumb|upright|«Eget konsulatvæsen», postkort med tegning av [[Olaf Krohn]] 1904. Striden om innføringen av eget norsk konsulatvesen under unionen med Sverige ble den formelle årsaken til unionsoppløsningen 1905]]
Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Da Norge i 1814 aksepterte unionen med Sverige, fikk Sverige ansvaret for utenrikssaker på begge lands vegne. Imidlertid hadde Norge krav på eget konsulatvesen, men dette ble ikke imøtekommet. Derfor fantes det bare unionelle legasjoner og [[konsulat]]er rundt om i verden, underlagt et felles svensk-norsk utenriksdepartement. Da Norge fra [[1850]] og utover ble en stor sjøfartsnasjon, var det oftest nordmenn som trengte hjelp fra [[konsul (diplomati)|konsulene]]. I begynnelsen hjalp de Norge godt, men etter hvert krevde norske politikere modernisering av konsulatvesenet.

I 1889 ble det diskutert flere punkter hva gjaldt utenriksbudsjettet fra Sverige. Kritikken gikk på at flere konsuler var utlendinger fra det landet de representerte Norge i, og dermed visste lite om norske behov og forhold. Det var også stor tverrpolitisk enighet om at tonnasjeavgiften var moden for modernisering, og at det eksisterende nettverket av konsuler i Europa prioriterte svenske interesser, og ikke norsk handel. Et videre problem var at mens den internasjonale trenden var at industrialiseringen og frihandelen trengte større markeder, og konsuler dermed hadde en stor handelsorientert oppgave, var den svenske Riksdagen dominert av proteksjonistisk handelspolitikk. Konsulene måtte dermed svare både for norske handelsinteresser og svensk skepsis på samme tema.<ref name="konsul">[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#347 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Eget konsulatvesen», side 347-48. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref>

Resultatet av dette var at et samlet storting ba statsminister [[Johannes Steen]] om å opprette en konsulatkomité. Denne skulle se på mulighetene for forandring av konsulatvesenet innen den daværende rammen eller lete etter behov for å danne et eget konsulatvesen. Komiteen påpekte flere kritikkverdige forhold:<ref name="konsul"/>
* Norge hadde hatt en økning av dampskip på 129 % fra 1876 til 1888, mens Sverige hadde i tilsvarende periode en økning på 35 %. Norge betalte mer enn dobbelt så mye til konsulatvesenet og en klart større del av de sjøfolk som krevde hjelp fra konsuler var norske. Likevel måtte ikke utenriksdepartementet eller konsulatvesenets leder svare for seg i Stortinget.
* Norge hadde utvidet sine handelsområder fra Europa til Nord- og Sør-Amerika, Vestindia, Afrika og Asia. Ingen av disse områdene var særlig godt dekket.
* Mens det i de fleste andre vestlige land var vanlig praksis at gode konsuler ble diplomater, var det motsatt for Sverige. Diplomater uten erfaring som konsuler ble ofte brukt som konsuler. Dermed hadde de en mer diplomatisk enn kommersiell innstilling til oppgaven.
* Konsulene ville all den tid de var lagt under det i teori felles, men i praksis svenske utenriksdepartement, ikke få støttet norsk handelspolitikk.

====Knyttneve og krigstrussel (1891–1899)====
[[Fil:Ludvig Douglas 1913.JPG|thumb|Den svenske utenriksminister [[Ludvig Douglas]] var lite interessert i å samarbeide med Norge.]]
Konsulatkomiteen konkluderte derfor med at det var nødvendig med et eget konsulatvesen, en konklusjon som kan ha vært forventet.<ref name="knyttneve">[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#349 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Knyttnevepolitikken», side 349-51. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref> Venstre gikk til valg på blant annet eget konsulatvesen i 1891, og da de vant, ble saken vedtatt i Stortinget.<ref name="knyttneve"/> Dette ble ikke sanksjonert av Oscar II, etter instruks fra den svenske regjering. Den svenske utenriksministeren [[Carl Lewenhaupt]] hadde beregnet dette, og tilbød om forhandlinger om deler av kravene. Han lykkes med dette å splitte Stortinget mellom Venstre, [[Moderate Venstre]] og [[Høyre|Høire]]. Lewenhaupts ønske om å styrke unionen gjennom å fjerne unødvendige hindringer ble imidlertid ikke imøtekommet fra noen sider av grensen.

Ettersom kongen hadde utsettende veto, ville Stortinget kunne gjenta beslutningen i tre stortingsperioder og slik få igjennom kravet om eget konsulatvesen, forutsatt at kravet var uforandret i ordlyden. Problemet var imidlertid at Sverige og kongen anså saken om konusulatvesen for å være en sak ikke for Stortinget, men for en felles unionskomité. I tillegg hadde Venstres politikere liten tålmodighet. De ønsket å slå til med en gang i en handlingsmåte som ble kalt «knyttnevepolitikken».<ref name="knyttneve"/> Venstre kjørte gjennom eget konsulatvesen som opphevet felles konsulatvesen fra og med 1. juli 1895, og dermed var kravet forandret og svært spesifikt. Konsultavesenet skulle innføres uansett. Sverige svarte med å true om krig, og Venstre måtte bøye av. Dette ble et tap både for Norge og Lewenhaupt, som gikk av da han ikke ville assosieres med voldstrusler.<ref name="knyttneve"/> 

Svenske politikere satset dermed på en politikk der de ikke ville ta opp enkeltdeler for seg, som Lewenhaupt hadde prøvd. I stedet ble [[Francis Hagerups første regjering]] samlet for å finne noen felles punkter i den tredje unionskomité. Imidlertid var det stor uenighet mellom de norske og de svenske representantene, og dessuten internt i de to land. Møtet ble resultatløst. I tillegg til dette problemet, hadde den svenske utenriksminister etter Lewenhaup, [[Ludvig Douglas]] anbefalt kronprins [[Gustav V av Sverige|Gustaf]] å innføre statskupp, konkludert med at Høire var demoralisert etter riksretten og at det kunne hjelpe å øve press på Norge via stormaktene. En mislykket forespørsel til [[Tyskland]] og [[Østerrike-Ungarn]] ble gjennomført, og etter hvert gikk Douglas selv av, etter at han ikke fikk medhold i å nekte å informere fremmede makter om at Norge hadde fått et rent flagg.<ref>side 21, Jacob Weibull: «Innför unionsopplösningen 1905 Konsulatfrågan» Norstedt, Stockholm 1962</ref>

====Tøvær (1899–1904)====
[[Alfred Lagerheim]] ble ny svensk utenriksminister etter Douglas. Hans politikk fremsto som kompromissvennlig overfor nordmennene.<ref>side 38, Jacob Weibull: «Innför unionsopplösningen 1905 Konsulatfrågan» Norstedt, Stockholm 1962</ref> Lagerheim og den norske statsminister [[Otto Blehr]] igangsatte først en ny konsulatkomité for å se på mulighetene for et eget norsk konsulatvesen innunder det felles svenske utenriksdepartementet.<ref name="forsoning">[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#349 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Den nasjonale samlingspolitikken», side 351-555. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref> Dette tilbudet fra Lagerheim ble av betydning for at Høire nå kunne sette eget norsk konsulatvesen på programmet, da det ikke var i strid med unionen. 

Høire, moderate venstrefolk fra 1890-tallet og nye utbrytere fra Venstre med [[Christian Michelsen]] blant frontfigurene slo seg sammen som [[Samlingspartiet]]. Effektivt var Samlingspartiet bare et parti i rent formell forstand, det fantes ingen organisering utover Stortinget. Høire dominerte sterkt i forsamlingen. Samlingspartiet gikk til valg med forhandlinger som slagord, og de vant valget i 1903 med 63 representanter, fire mer enn nødvendig for flertall i Stortinget.<ref>Side 49-50, Thomas Chr. Wyller: «Christian Michelsen ''Politikeren''», Dreyers Forlad, Oslo 1975</ref> Med [[Francis Hagerup]] som norsk statsminister etter valget begynte forhandlingene om likelydende lover og eget norsk konsulatvesen. Imidlertid stoppet det opp fra svensk side på grunn av interne uenigheter.