Redigerer Ulefoss (avsnitt)

==Klasse, kultur og struktur==
=== Godseierkultur ===
[[Fil:Ulegaard.jpg|thumb|Ulefos Hovedgård]]
[[Ulefos Hovedgaard]] har vært i familien [[Aall]]s eie fra 1775, men herregården ble på 1960-tallet overtatt av en stiftelse og administreres i dag av [[Telemark Museum]].<ref>{{kilde www |url=http://www.telemark.museum.no/museum/ulefos-hovedgaard.asp?aid=8711&gid=4340 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-02-10 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070822014759/http://telemark.museum.no/museum/ulefos-hovedgaard.asp?aid=8711&gid=4340 |arkivdato=2007-08-22 }}</ref> Hovebygget regnes for å være [[napoleonstiden]]s arkitektoniske hovedverk i Norge. Bygget ligger på et høydedrag nord for Ulefoss sluser, eller det som kalles Sagsiden av Eidselva. Bygningene ble oppført i [[1807]] (etter en byggeperiode på ca. 5 år) av godseier [[Nils Aall|Niels Aall]], bror av [[Jacob Aall]] på [[Næs Jernverk]] ved Tvedestrand, og var i utgangspunktet sommerresidens for familien Aall.

På sørsiden av Eidselva ligger den gamle herregården [[Holden hovedgård|Holden]] med et fredet, privat parkanlegg som bla. inneholder et minnesmerke over maleren [[August Cappelen]] utført av [[Dyre Vaa]] (1952). Gården har fra [[1835]] tilhørt familien [[Cappelen (slekt)|Cappelen]] som også eier [[Holla]] Gård, Telemarks største gårdsbruk, Ulefos Jernværk og vannkraftrettigheter i området. I tillegg ligger det ubebodde slottet Koinor i Holdenparken. Hovedhuset på Holden var opprinnelig en lang, lav bygning fra ca. 1730 oppført i slaggsten fra Jernværket. Hovedbygningen ble ombygd og utvidet i 1850-årene. Det var verkseier Severin Diderik Cappelen som da fikk iverksatt en stor ombygging, etter planer utarbeidet av byarkitekt [[Hother Bøttger]] i Skien. Hovedbygningen har nå tre fløye. Gårdsplassen er flankert av hovedfløyen på nordsiden i to etasjer og stallfløyen på sørsiden. Taklinjen mot gården er sammenhengende og ligger ni meter over grunnen i alle tre fløyer. Mot nord har hovedbygningen en stor terrasse ut mot parken.

=== Paternalisme ===
Verks- og godseiernes tilstedeværelse har hatt sosial og kulturell betydning for utformingen av ulefossamfunnet på mange plan. De tette båndene mellom bønder/arbeidere og godseierne fra 1600-tallet fikk sin konkrete og formelle utforming ved bruken av tvangsarbeid ([[hoveri]]) i forbindelse med brenselproduksjon til jernverket fra 1600-tallet. I tillegg kommer det relativt store – i norsk sammenheng – antall [[leilending]]er på gårdene til familiene Cappelen og Aall. Utover dette har uformelle herredømmerelasjoner preget samfunnet, illustrert ved de prangende godsene på den ene siden og de enkle arbeiderbrakkene og husmannsplassene på den andre. Det kan imidlertid ikke ha vært tale om [[føydalisme]] på Ulefoss, selv om enkelte føydale trekk var tilstede. Etter industrialiseringen på 1600-tallet er det mer presist å beskrive de utstrakte avhengighetsbåndene mellom leilending, arbeider og godseier som [[paternalisme]]. Samfunnets øverste far (pater) og velgjører, gods- og brukseieren, holdt sin hånd over arbeidsselgerne i bytte mot arbeidernes lojalitet gjennom plikter og lydighet. Både politisk og kulturelt. Mønstret ble tydelig under storflommen på Ulefoss i [[1860]] og senere gjennom arbeidernes moderat linje ved stortings- og lokalvalg helt opp til 1940-tallet. Vannmassene fra elven truet i 1860 jernverket, men takket være innsatsen fra bydefolket, som i samlet flokk bygget en voll mot elva, ble verket reddet. Lokalbefolkningens oppofrelse ble deretter belønnet av Severin Diderik Cappelen som fikk oppført en ny kirke i [[1867]] ([[Holla Kirke]]). Et annet trekk ved paternalismen har vært at kapitalen aldri har blitt upersonlig i bygda, den har alltid vært nært knyttet til ett eller flere navn. En forutsetning for kollektiv handling i arbeiderbevegelsen var nettopp at slike personlige bånd forsvant og at kapitalen gikk fra å være et konkret individ til en forestilling om ideologi, det vil si [[kapitalisme]]n.<ref>Kjeldstadli, Knut: "En historie om klasseorganisering og industrikapitalisme", Arbeiderhistorie 2005</ref> Dette kan være med på å forklare hvorfor arbeiderne på Ulefoss ikke ble radikalisert i perioden før og etter [[første verdenskrig]], slik tilfellet var ved de nyere industribyene i Norge.<ref>Olstad, Finn: Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Oslo, 1991</ref>

Den tidlige industrialiseringen, med sagbruk (frem til 1970-tallet), jernverk (i dag smelteverk) og gruvedrift (i nesten 300 år til 1920-tallet og igjen fra 1942 til 1965<ref>Gerhard Hedlund: NIOB – Romfartsmetallet fra Ulefoss, Skien 1995.</ref>), har gitt Ulefoss et sosiokulturelt særpreg. Den tidlige proletariseringen av ulefossamfunnet ført da heller aldri til politisk radikalisering, slik tilfellet var blant arbeiderne i de nylig industrialisert byene Notodden, [[Rjukan]] samt i noe grad i [[Grenland]] i første halvdel av 1900-tallet.<ref>Bull, Edvard d.e.; Arbejderbevegelsens stilling i de tre nordiske land 1914–1920, Kristiania 1922, utgitt på ny i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (TFAH), 1/1976, Oslo. 
Bull, Edvard; "Arbeiderkultur og borgerlig kulturimperialisme", utgitt på nytt i TFAH nr. 1, Oslo 1986.</ref> Et forhold det er forsket mindre på er [[rallar]]enes betydning som mulige radikaliserende kraft i forbindelse med de omfattende anleggsarbeidene ved byggingen av [[Telemarkskanalen]].

=== Arbeiderkultur ===
Ulefossamfunnet er til tross for tre arkitektonisk ekstravagante slott, mer enn noe preget av arbeiderkultur. Sentrumsområdet er dominert av røde arbeiderbrakker satt opp av familien Cappelen på 1800-tallet og fremover. På nordsiden av sentrumskjernen ligger [[Øvre Verket]], en klynge fredede arbeiderboliger fra 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.<ref>http://www.ovreverket.no/Historien/cid/133/{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Området omfattet opprinnelig flere boliger enn de som er bevart, samtidig som en lignende bebyggelse ved det som ble kalt Nedre Verket er revet. En konsekvens av at familien Cappelens arbeiderboliger var rødmalte har vært at svært få ”selveiende” arbeidere har oppført eller malt sine hus i rødt på stedet. Dette gjelder fortsatt i 2010. På Lanna, langs Eidselva, ligger den gamle sentrumskjernen. Her er de fleste boligene oppført med små verksteds- eller butikklokaler i førsteetasje. Det var her de "små, men frie holdt til" som den lokale visesangeren [[Bernt Solvoll]] synger i sin ode til Lanna. Her lå også [[Folkets Hus]] (Arbeidern), med kino og forsamlingslokaler. "Folkets hus”-institusjonen ble avviklet i forbindelse med byggingen av Ulefoss Samfunnshus på 1970-tallet. [[Ulefoss og omegn arbeiderforening]] (UOA), som eide Arbeidern, er en av landets eldste arbeiderorganisasjoner. UOA hadde opprinnelig en tilknytning til partiet [[Venstre]], noe som er symptomatisk for den modererende paternalismetradisjonen.<ref>{{kilde www |url=http://www.a-arkiv.telemarksnett.no/glimtfra.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-11-24 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070803152155/http://www.a-arkiv.telemarksnett.no/glimtfra.htm |arkivdato=2007-08-03 }}</ref> Sentrum ligger i dag på området kalt Ringsevja-Øra og forflyttet seg gradvis fra Lanna i retning Ringsevja fra 1950- og 60-tallet. Sentrumsmoderniseringen ble rammet da riksveien ble lagt om. Med byggingen av [[Ulefoss Sentret]] ved inngangen til 1990-tallet startet en ny forskyving av sentrum fra Ringsevja mot det drenerte og utfylte myrområdet på [[Øra]] rett ved den nye riksveien. Klemt mellom det fremvoksende handelssentrumet i Bø og grenlandsområdet, kombinert med presset fra en den nye servicekapitalismen, måtte imidlertid de fleste selvstendige håndverkere og handelsfolk på Lanna og Ringsevja gi opp sin virksomhet fra 1970-tallet.

Bygda kalles gjerne «Trillebårbyen»<ref>http://www.telemarkskanalen.no/kanalweb/Dokumentbase.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/DC9CB81661B5687CC1256CFC004B9BB5</ref> med henvisning til den utstrakte bruken av dette «transportmidlet» på starten av 1900-tallet, da handelen blomstret som følge av det yrende folkelivet Telemarkskanalen brakte med seg. Ulefossinger er også kjent for å ha brukt trillebår når de fraktet fyringsved hjem fra Verket i tidligere tider. Arbeiderne ved familien Cappelens jernverk og/eller sagbruk fikk kappved til fyring som del av det paternalistiske forholdet mellom verkseier og arbeider (se ovenfor). Det som er verdens antatt største trillebår i jern står utstilt ved det vernede arbeiderstrøket [[Øvre Verket]] på Ulefoss.

=== Klassestruktur ===
Ulefoss er fortsatt et industrisamfunn. Antallet personer ansatt i industrien, enten på Ulefoss, eller som pendlere til Grenland og andre steder, ligger i dag over landsgjennomsnittet. Antallet personer med høyere utdanning ligger på den andre siden et stykke under landsgjennomsnittet. I dag er imidlertid Nome kommune største arbeidsgiver i området, i tillegg har det vært en vekst i deler av småborgerskapet, som følge av at større bedrifter (Aall-Ulefoss) er splittet opp, og lokaler der større virksomheter holdt til er overtatt av mindre verksteds- og anleggsfirmaer. Veksten i private servicenæringer og leverandører til den tradisjonelle industrien på Ulefoss har vært mindre enn ved lignende samfunn som [[Årdal]], Notodden, Rjukan eller Grenland. Dette har sin årsak i at det industrielle miljøet relativt sett er lite, samtidig som miljøet har vært dominert av tradisjonelle, gamle næringer som sagbruk og jernverk. Samtidig har verkstedindustrien som ble grunnlagt av familien Aall vist seg levedyktig i nye former og under nye eiere. Men det sosiale mellomsjiktet er fortsatt marginalt, noe som demonstrerer at Ulefoss fortsatt er et klassedelt samfunn, preget av manuelt arbeidende mennesker på den ene siden og overdådig rikdom hos et lite mindretall på den andre. [https://www.holla-historielag.no/info/ Holla historielag] har de siste tiårene hatt fokus på å dokumentere arbeidernes levekår og bevaringen og fredningen av Øvre Verket har vært et forsøk på å bevare kunnskapen om arbeidernes liv og levnet i et unikt arbeidersamfunn.