Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Redefinering av Europas makter ===
[[Fil:Hakenbuechse.png|miniatyr|600px|Arkebus var et tidlig skytevåpen som dukket opp på 1400-tallet, og som forandret krigføringen markant til ulempe for adelige.]]
Den italienske filosofen [[Niccolò Machiavelli]] kommenterte at gode ledere skulle tenke på krig, og ikke på luksus, for om de tenkte for mye på luksus, ville de miste staten sin. Denne observasjonen stemte bra, for både før og etter utsagnet, som kom i 1511, hadde kostbar krigføring ført til at de som hadde et effektivt system for innkreving av skatter kom best ut. Dette hadde monarkene utviklet over lang tid, noe som virket til deres fordel.<ref>Side 88, Wiesner-Hanks</ref> 

En annen var at motmaktene til kongen, tradisjonelt [[Stand|førstestanden]] (geistlige) og andrestanden (adelige), hadde blitt mindre mektige av andre årsaker. På 1300-tallet irriterte kirkens maktmisbruk mange. Adelen hadde mistet mye av fordelen de hadde med å ha penger nok til hest, rustning og farlige slagvåpen. [[Hellebard]], [[armbrøst]] og [[langbue]]r hadde vist seg som effektive i å stoppe riddere. Da [[krutt]]et kom på 1400-tallet, hadde adelige langt vanskeligere for å forsvare seg mot fiender. Kruttet, som også kom til [[Det osmanske rike]], spilte en viktig rolle i å erobre den tidligere så ugjennomtrengelige Konstantinopel.<ref>[https://warfarehistorynetwork.com/daily/military-history/the-crossbows-role-in-medieval-warfare/ The crossbows' role in medieval warfare] {{Wayback|url=https://warfarehistorynetwork.com/daily/military-history/the-crossbows-role-in-medieval-warfare/ |date=20190701140340 }} - Warfare History Network</ref><ref>Side 311, Greer, Lewis</ref>

Kongene begynte med en sentralisert administrasjon av sine riker. [[Ludvig XI av Frankrike|Ludvig XI]] begynte kort etter at hundreårskrigen var ferdig. [[Henrik VII av England|Henrik VII]] gjorde det samme etter at [[Rosekrigene|en intern borgerkrig]] var over i 1485. Eneveldene begynte å vokse frem, delvis fordi de fremsto som legitime makthavere, de skulle stoppe private kriger og borgerkriger og garanterte lov og orden.<ref>Side 67, Palmer, Colton</ref> Dog var ikke denne utviklingen så fremtredende i øst. Polen og Ungarn ble stadig mer kontrollert av adelen, og i Det osmanske rike var det hele avhengig av hvem som styrte.<ref>Kart 22–23, Hupchick, Cox; Side 262–264, Fuglestad</ref>

Frankrike opplevde en styrking av kongemakten allerede under kong [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]]. Det var imidlertid hans sønn, [[Ludvig XI av Frankrike|Ludvig XI]], som fikk til de store forandringene. Han utvidet den kongelige hæren, og finansierte dette gjennom ekspedisjoner, kongelig investering i forskjellige foretak som silkespinning og skattlegging. Han forsynte seg også av store deler av [[Burgund]] etter å ha bekjempet [[Karl I av Burgund|Karl den djerve]]. Senere ble også [[Bretagne]] del av den franske kronen, denne gangen gjennom inngifte.<ref>Side 104–105, Wiesner-Hanks</ref>

[[Fil:Hans Burgkmair d. Ä. 005.jpg|miniatyr|[[Frederik III av Det tysk-romerske rike|Frederik III]] var den første av det mektige [[Huset Habsburg]] som ble keiser av Det tysk-romerske rike. {{byline|Hans Burgkmair den eldre (1473–1531)|type=Maleri}}]]
Etter at England var kastet ut av fastlands-Europa på slutten av hundreårskrigen, fulgte en borgerkrig mellom de to hertugfamiliene [[Huset York]] og [[Huset Lancaster]]. Til slutt lyktes det en walisisk adelig med vag tilknytning til huset Lancaster å vinne, for så å gifte seg med datteren til den populære kong [[Edward IV av England|Edward IV]], en konge fra Huset York. Dette skapte stabilitet. En walisisk adelsmann ble konge, kjent som [[Henrik VII av England]]. Han var gjerrig og lite interessert i å øke skatter. I stedet satset han på å utvikle en sterk handelsmarine og å oppmuntre til produksjon av tøy til eksport. Han sparte også mange penger på ikke å gå til krig.<ref>Side 100, Wiesner-Hanks</ref>

Det som skulle bli Spania besto av flere små kongedømmer, der to, [[Kongedømmet Castilla|Castilla]] og [[Kongedømmet Aragón|Aragón]], dominerte. Disse var de to mektigste rikene på Den iberiske halvøy utenom [[Det portugisiske imperiet|Portugal]], og ble samstyrt fra 1479.<ref name="Side 69–70, Palmer, Colton">Side 69–70, Palmer, Colton</ref> I 1460-årene var det borgerkriger i både Castilla og Aragón. Portugal og Frankrike prøvde å bruke borgerkrigen til egne fordel, spesielt for å få [[Isabella I av Castilla|arveprinsesse Isabella]]s oppmerksomhet. Hun valgte å gifte seg med [[Ferdinand II av Aragón]] i 1469. Fem år senere ble hun dronning av Castilla, og fem år etter det ble Ferdinand konge av Aragón.<ref>Side 106–107, Wiesener-Hanks</ref> Det var lite felles-spansk følelse, språkene i Castilla og Aragón var forskjellige, og de hadde ulikt styresett. Slik var i lang tid unionen en ren personalunion der landene beholdt sin selvstendighet. De hadde imidlertid til felles at de samarbeidet om å bekjempe muslimene i områdene, og en følelse av å tilhøre en spansk-katolsk kirke.<ref name="Side 70, Palmer, Colton"/>

[[Det tysk-romerske rike]] besto av en rekke småriker som sammen brukte sin økonomiske og til dels militære makt for å hindre at keiseren av riket ble for mektig. Likevel begynte også dette riket å bevege seg i retning en sterkere sentralmakt, i og med at erkehertugen av Østerrike ble valgt som keiser av Det tysk-romerske rike under navnet [[Fredrik III av Det tysk-romerske rike|Fredrik III]]. Ferderik III var en Habsburg, og hans dynasti skulle forandre Europas fremtid. Han hadde allerede det ganske så mektige arvelandet Østerrike som pressmiddel, og sakte, men sikkert, utvidet familien Habsburg områdene sine til å inkludere [[De burgundiske Nederlandene]], [[Burgund]] og etter hvert også Castilla og Aragón.<ref name="søttifire">Side 74, Palmer, Colton</ref>

[[Polen-Litauen]] hadde en svært markant ulik utvikling. Polen ble mindre og mindre sentralisert, og på 1400-tallet lå all makt hos adelen. I Litauen var det omvendt, kongen av Polen var også storfyrste av Litauen, der han var eneveldig.<ref>Kart 23, Hupchick, Cox</ref>

Flere sultaner i [[Det osmanske rike]] lyktes i å svekke Venezia og andre motstandere, og gi dem et godt grep om det østre Middelhavet. [[Mehmed II]], erobreren, inntok [[Konstantinopel]] i 1453 med bruk av krutt og kanoner. Deretter ble store deler av Balkan også underlagt de tyrkiske kreftene. Imidlertid var Det osmanske rike, som flere andre, stadig i en intern kamp mellom sultan og adel, og svake sultaner ble fort manipulert av dyktige adelsmenn.<ref>Kart 22, Hupchick, Cox</ref>

Ungarn hadde en slags storhetstid på 1400-tallet til tross for at de hadde utfordringer med Det osmanske rike. De utvidet store områder der kroater og rumenere holdt til, og fikk en befolkning med spredt kultur og språk. [[Mattias Corvinus]], konge av Ungarn, sentraliserte, hadde en stående hær og en skattebetalende adel. Dette varte imidlertid bare til Corvinus døde, deretter tok adelen tilbake makten.<ref>Side 262–264, Fuglestad</ref>
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*