Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== Riksdag og parlament ===
==== Stenderforsamlingen som en svensk arv ====
[[Fil:Valtiopäivät 1863.jpg|thumb|[[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] åpner Riksdagen i Helsingfors 1863.<br /><small>Maleri av R. W. Ekman.</small>]]
Den svenske [[stenderforsamling]]en, ''Ståndsriksdagen'', var betegnelsen på de regelmessig innkalte representantene for de fire stendene;  adelen, presteskapet, borgerne og de selveiende bøndene. Fram til Sverige og Finland skilte lag møtte delegatene fra de finske områdene på samme vilkår som fra de andre kjerneområdene i det svenske riket. I storfyrstedømmet fortsatte denne ordningen uendret med den forskjell at de finske områdene fikk sin egen riksdag.

Etter den gustavianske forfatningen måtte Riksdagen godkjenne nye eller endrede lover, men hadde ingen rett til å ta initiativet selv. Derimot hadde kongen rett til å regulere forvaltningmessige og økonomiske forhold uten innblanding fra stendene. Forfatningen var uklar når det gjaldt omfanget av kongens forføyningsrett og dette benyttet både svenskekongen og tsaren seg flittig av for å unngå å involvere stenderforsamlingen.<ref>Virrankoski I, s. 323</ref>

Innkalling av stendene skjedde på monarkens initiativ. Etter riksdagen i Borgå 1809, som samtiden benevnte som ''Lantdag'', unngikk både tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander I]] og etterfølgeren [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] i hele deres regjeringsperioder å kalle inn Riksdagen. Først [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] så det som nødvendig for å få gjennomført sine mange økonomiske reformer, og sammenkalte stenderforsamlingen i 1863. Dette utløste en begeistringsbølge i Finland og gjorde tsaren svært populær i landet.<ref>Klinge, s. 286</ref>

[[Fil:House_of_the_Estates,_Helsinki,_Finland_-_20061130.jpg|thumb|''Ständerhuset'' i Helsingfors ble reist i 1891 og var til parlamentsreformen i 1906 møtestedet for de ikke-adelige stendene.]]
Tsar Aleksander II opprettet to utvalg som fikk i oppgave å utarbeide en ny finsk grunnlov basert på den gustavianske forfatningen og reorganisere forvaltningen. En virkeliggjøring av prosjektet ville blant annet gitt stendene en lovlig initiativrett og gjort Senatet selvstendig. Den stort anlagte reformen ble imidlertid hindret av en økende innenrikspolitisk spenning i Russland, spesielt som følge av den [[Polen|polske]] [[januaroppstanden]] i 1863 og attentatforsøket på tsaren i 1866. Bare ordningen med at Riksdagen skulle innkalles hvert femte år ble gjennomført.<ref>Klinge, s. 224 f.</ref> Først i 1882 gav [[Aleksander III av Russland|Aleksander III]] Riksdagen initiativrett og innførte at Riksdagen skulle møtes hvert tredje år.<ref>Klinge, s. 225</ref>

Riksdagens sammensetning var bestemt i Riksdagsordningen av 1617. De fire stendene møttes og foretok sine beslutninger atskilt. For at et vedtak skulle være beslutningsdyktig måtte tre stender gi sin tilslutning. Adelen var representert av overhodene for Finlands adelige familier. Monarken kunne ved å adle familier få innflytelse på sammensetningen av adelstanden. Til prestestanden hørte biskopene og representanter som var valgt av de evangeliske sogneprestene, fra 1869 også representanter fra skolevesen og universitet. Byborgerne valgte sine representanter ut fra en stemmerett som var bestemt av inntekt og formue. Fjerdestanden, dvs bøndene, fikk stemmerett i den grad de hadde landeiendommer. Ordningen innebar at rundt 30 prosent av befolkningen var representert i Riksdagen rundt 1890.<ref>Virrankoski I, s. 186 f.; Virrankoski II, s. 506 f.</ref>

Allerede da riksdagsinstitusjonen ble gjenopplivet i 1860-årene ble det stenderbaserte representasjonsystemet oppfattet som foreldet og en reform diskutert.<ref>Virrankoski II, s. 506</ref> Et konkret forslag under Riksdagen i 1885 om å utvide antall stemmeberettigede falt på grunn av motstand fra adelen og konservative borgere som fryktet at representanter for det finskspråklige flertallet skulle få tallmessig overtak.<ref>Klinge, s. 300–302</ref> Slik ble stemmerettsspørsmålet flere ganger utsatt helt til århundreskiftets framvoksende arbeiderbevegelse stilte krav om en alminnelig stemmerett for alle.

==== Revolusjonær uro fører til parlamentsreform ====
[[Fil:Demonstration Pietarsaari 1905.jpg|thumb|Året 1905 var preget av demonstrasjoner og uro. Her fra en demonstrasjon foran rådhuset i [[Jakobstad]] høsten 1905.]]
De første [[arbeidersamfunn|arbeiderforeningene]] ble stiftet i 1870 og 1880-årene, først organiserte [[typograf]]er og jernbanearbeidere seg, senere også [[håndverker]]e og [[industriarbeider]]e. Utover i 1890-årene samarbeidet disse stadig tettere og i 1899 ble ''Finlands arbetarparti'' stiftet. De skiftet til dagens navn, ''[[Finlands Socialdemokratiska Parti]]'' (SDP; ''Suomen Sosialidemokraattinen Puolue''), allerede på partikongressen i [[Forssa]] 1903. Partiets sentrale krav var alminnelig stemmerett, og da Riksdagen  i april 1905 tok opp stemmerettsspørsmålet til fornyet behandling, samlet det seg omtrent 3&nbsp;000 demonstranter, hovedsakelig arbeidere, på [[Senatstorget]]. Reformen ble avvist også denne gangen.<ref>Virrankoski II, s. 596</ref>

I kjølvannet av den russiske [[1905-revolusjonen]] besluttet arbeiderne 29. oktober 1905 å gå ut i [[Streik|storstreik]]. Den fikk snart tilslutning fra enkelte studentkretser og på grunn av den ulmende konstitusjonelle krisen var også konservative grupper velvillig innstilt, så streiken fikk nesten full oppslutning. Takket være ledende liberale politikere, som  [[Leo Mechelin]], utferdiget tsar Nikolaj II til slutt et manifest som blant annet lovet en ny riksdagsordning og alminnelig stemmerett.<ref>Virrankoski II, s. 596 f.</ref>

På slutten av 1905 ble den siste firestenderforsamlingen innvalgt, og den tok avskjed 29. mai 1906. Finlands nye parlament besto av ett kammer med 200 medlemmer som var valgt ved alminnelig stemmerett. Alle finske borgere som var fylt 24 år kunne stemme, og finske kvinner hadde som de første kvinner i Europa fått stemmerett. Mandatfordelingen i parlamentet ble bestemt av [[D'Hondts metode]] for [[forholdstallsvalg]]. Til forskjell fra den gamle riksdagen satt det nye parlamentet sammen hele tiden og ble valgt hvert tredje år.<ref>Virrankoski II, s. 597 f.</ref>

Den nye riksdagsordningen gav det finske parlamentet den formen det i det alt vesentlige har beholdt fram til i dag. Maktforholdet mellom monarken og riksdagen ble derimot uendret: lover kunne ikke ratifiseres uten at tsaren godkjente dem og senatet satt uavhengig av om det hadde parlamentets tillit eller ikke. Heller ikke tsarens muligheter til å utferdige forordninger ble det rokket ved;<ref>Klinge, s. 425</ref> i disse spørsmålene sto forfatningen fra 1772 og 1789 fortsatt ved lag.