Redigerer Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig (avsnitt)

==Fredssommeren==
[[Fil:Liberation of Soviet POWs near Hamar Norway May 1945.jpg|thumb|Møte mellom norske myndigheter og frigjorte sovjetiske krigsfanger et sted ved Hamar i mai 1945. {{byline|Eyolf Knutsen}}]]
I mai 1945 var det norske myndigheter som overtok ansvaret for de sovjetiske fangene. Leirene ble åpnet, og det var et grufullt syn som møtte en. Det ble skrevet rapporter som i dag er historiske kilder. Leirene i Nordland var av de dårligste. Fra leiren i [[Dunderlandsdalen]] ble det rapportert om 477 fanger, hvorav 330 er syke, 40 av disse har tuberkulose, og 100 er så svekket at de ikke kan gå.

I fangeleiren ved Kalvik var fangene forkomne. De var utmagrede, medfrostskader, de var skitne og hadde slokte blikk. Sykehusbrakka beskrives som en avdeling i helvete: Her lå omkring 20 muselmenn. De var avmagret, uten kjøtt på beina. Det ble satt igang med humanitært arbeid for de sovjetiske fangeleirene over hele landet.<ref>Michael Stokke mfl.: Blod og tårer – historien om sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i Rogaland 1941-1945. s. 24</ref>

Befolkningen i mange norske lokalsamfunn der det var fangeleirer fikk anledning til å bli kjent med fangene. Det ble møter mellom mennesker, og fangene kunne takke for den hjelpen de hadde fått. Det fortelles om sang og musikk og glede. Mange slike møter i lokalsamfunn er dokumentert i samtidens aviser og seinere i lokalhistorielitteratur.

{{sitat|EIENDOMMELIG 17.MAI-FEST MED RUSSISKE SOLDATER En egenartet stemning som det er vanskelig å få overført til dem som selv ikke var til stede, rådde i diakonissehusets kjeller i går ettermiddag. ...Pinte og plagede krigsfanger, usselt kledde, men lykkelig over finne kamerater som bare ville dem vel. De synger malmfullt og melodisk og få sin hyllest. Lytter så selv andektig til Bitte Mois nydelige framføring av norske folkeviser, og hyller henne med en liten gave, en eske de har laget i fangenskapet. ....Pastor Strømme taler, domprost Kobro taler, den russiske lægen Ivan Korotja taler, den russiske kaptein Jonak og en kjøpmann fra Sibir taler. Under taket henger det sovjetiske faner, røde flagg med sigd og hammer i hjørnet. Og vi norske sang "Ja, vi elsker", mens russerne sanga sine vemodige melodier. Og så takker de for alt mulig med "Spasiba" og er avvekslende høytidelig og rørende. Vi vet ikke hvem av oss som følte det sterkest, dette merkelige, uforklarlige og uensartede som til slutt samler seg i gjensidig og hejrtelig vennskap. Begge parter gir uttrykk for det. Russerne med ord og med sine netter, selvgjorte gaver, og unge norske piker med blomster og smil. Vi er glade for at vi fikk oppleve en slik stund. |Avisen Sørlandet, 18. mai 1945 <ref>Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 66 - 67</ref> }}

De overlevende fangene benyttet også tiden til å lage gravmonumenter over sine falne kamerater.