Redigerer Slaveri (avsnitt)

==== Sukkerslavene i Karibia ====
På 1700-tallet var sukker [[Storbritannia]]s viktigste importvare, og sukkerslavene i Karibia hadde langt høyere dødelighet enn [[bomull]]sslavene i Sørstatene<ref>{{Kilde avis|tittel=The Barbaric History of Sugar in America|url=https://www.nytimes.com/interactive/2019/08/14/magazine/sugar-slave-trade-slavery.html,%20https://www.nytimes.com/interactive/2019/08/14/magazine/sugar-slave-trade-slavery.html|avis=The New York Times|dato=2019-08-14|besøksdato=2023-05-02|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Khalil Gibran|etternavn=Muhammad}}</ref>. Slavene måtte plante sukkerrørskudd i hull som de grov med bare hendene, ofte i [[sump]]mark med mye malaria[[mygg]], og måtte gjødsle jorden med kumøkk som de fraktet på hodet i dryppende kurver med vekt på oppunder førti kilo. Den mest intense perioden var de fem månedene med innhøsting. I stekende sol måtte slavene stå bøyd hele dagen og kutte av sukkerrørene nederst med en tung machete. Sukkerrør har knivskarpe kanter, som lett kan stikke og skade øyne og ansikt. Slavene fikk ikke noe verneutstyr, og i et tropisk klima kan jorden dyrkes året rundt, og gir ingen hvile i vinterhalvåret. Svære knipper med innhøstede sukkerrør måtte bæres til møllen og kjøres to ganger gjennom digre valser som presset ut saften. Slavene som kokte saften i [[kobber]]kjeler, ble ofte skåldet under arbeidet. Sukkerrørene måtte umiddelbart til møllen når de hadde gjæret en dag eller to etter innhøsting, og møllene måtte ofte gå døgnet rundt for å få arbeidet unna. Slavene måtte da arbeide i møllen og kokeriet annenhver natt i tillegg til full dag på markene. Da maktet de sjelden å gå tilbake til hyttene etter endt skift, men sovnet på marken med klærne gjennomvåte av sukkersaft, noe som påførte dem [[lungebetennelse]].

Lady Nugent, som var gift med guvernøren på Jamaica, rapporterte fra en plantasje at folkene i kokeriet jobbet tolvtimersskift og derfor sovnet iblant og fikk fingrene inn i kvernen. Møllevalsene hadde ingen [[brems]]er, så det lå en [[øks]] klar om dette skjedde, slik at man kunne kutte [[arm]]en av den uheldige, for det var eneste mulighet for redning. På en plantasje på Barbados mistet en plantasjeeier to sammenlenkede slavinner, da den ene fikk fingrene i klem mellom valsene, slik at kroppen hennes ble trukket gjennom møllen. Jernlenken ble også kjørt gjennom valsene, så den andre kvinnen ble dradd inntil og hodet hennes revet av kroppen. Ilden som flammet natten igjennom, den skåldende væsken, de dødelige valsene – alt dette gir inntrykk av Karibia som et underjordisk [[helvete]]. Straffen om en eier drepte en slave, var bare en bot på {{Nowrap|£ 15.}} Men en rømt slave på Barbados som hadde vært borte i tretti dager eller mer når han ble funnet, ble dømt til døden.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 80-81)</ref>

Siden den dyrkbare jorden var forbeholdt sukkerdyrking, ble slavenes kosthold tilsvarende slett. [[Protein]] fikk de bare i form av [[sursild]] og salt [[torsk]] som var for dårlig til å omsettes i Storbritannia, og som bare ble levert en eller to ganger i året, slik at det ofte dreide seg om råtten mat. [[Mytteriet på Bounty]] fant sted under kaptein [[William Bligh]]s tokt for å hente [[brødfrukt]] fra [[Tahiti]] til Karibia, der brødfrukten skulle dyrkes som billig føde til slavene. Det første toktet mislyktes på grunn av mytteriet, men på en annen reise hentet han den ønskede varen, og ble belønnet med tilnavnet ''Brødfrukt Bligh'' samt tusen [[guinea]]s fra den lovgivende forsamling på [[Jamaica]]. Han brakte også med seg en ny art sukker fra Tahiti, denne gav bedre avling.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 83-84)</ref>

Alvorlige mangelsykdommer var vanlige blant slavene, kvinnene nådde [[menopause]] før de var 35, og over halvparten fikk aldri barn. [[Statistikk]] viser hvordan slaver på plantasjer som Codrington, som ble eid av den [[anglikanske kirke]], med overlegg ble satt til å arbeide på seg en tidlig død. Da slaveriet i USA ble avskaffet, hadde mindre enn en halv million slaver importert fra Afrika, vokst til en befolkning på nesten fire millioner. Da slaveriet ble avskaffet i [[Vestindia|britisk Vestindia]], hadde derimot en samlet import av over to millioner slaver etterlatt bare {{formatnum: 670000 }} overlevende.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 84-85)</ref> Etter at Frankrike hadde erklært krig mot Storbritannia [[1. februar]] [[1793]], oppbrakte [[Royal Navy]] franske skip de kom over, og unnlot å behandle de frie svarte og [[mulatt]]ene blant de franske mannskapene som [[krigsfanger]]. I stedet solgte britisk marine dem som slaver for å tjene penger på dem.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene''  (s. 271)</ref>

Under slaveopprøret på St. Domingue (våre dagers [[Haiti]]) led [[Napoleon]] større tap enn ved [[Waterloo]], og den franske [[statskassen]] ble tømt. I hemmelighet fratok han mulattene deres rettigheter som likeverdige og gjeninnførte slaveriet og slavehandelen, som den [[franske revolusjon]] hadde avskaffet. Da dette ble kjent, grep opprørerne igjen til våpen. Den franske generalen som skulle nedkjempe dem, rigget til historiens første [[gasskammer]] ved å stue svarte og mulatter inn i lasterommet på et skip og brenne svovel der hele natten igjennom. Om morgenen ble likene slengt over bord og flere fanger stuet inn. Napoleon holdt opprørslederen [[Toussaint L'Ouverture]] isolert i Fort de Joux, en festning fra 800-tallet i [[Jurafjellene]]. Der døde Toussaint [[7. april]] [[1803]] etter ti måneders fangenskap, men hans død kostet Napoleon fotfestet i Amerika. I stedet for å utbygge sitt imperium i [[Louisiana]] slik han hadde planlagt, solgte han området til USA for femten millioner dollars. De seirende slavene kunne [[1. januar]] [[1804]] proklamere republikken Haiti.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 332-34)</ref>