Redigerer Slaget ved Poitiers (avsnitt)

===Arabisk historie===

Samtidige arabiske historikere og krønikeforfattere interesserer seg mer for det katastrofale [[Andre arabiske beleiring av Konstantinopel|arabiske nederlaget ved Konstantinopel]] i [[718]]. Etter at den første arabiske beleiringen av Konstantinopel (674–678) endte i fullstendig fiasko, førsøkte umayyad-kalifatet et nytt betydelig angrep på byen. En {{formatnum:80000}} mann sterk armé ledet av Maslama, broren til kalif [[Umar II]], krysset [[Bosporos]] fra [[Anatolia]] for å beleire [[Konstantinopel]] over land, mens en massiv flåte av krigsgaleier, anslått til mellom 1800 og 2000, seilte inn i [[Marmarahavet]] sør for byen. Heldigvis for [[Østromerriket|bysantinerne]], hindret den store kjettingen flåten fra å seile inn i den indre havnen og fordi de var under kontinuerlig angrep og trakassering fra den greske flåten som brukte [[gresk ild]] for å utjevne den tallmessige forskjellen{{tr}}, klarte ikke de arabiske galeiene å seile opp Bosporos. 

Keiser [[Leo III]] brukte de berømte murene rundt Konstantinopel til sin fordel og den arabiske hæren klarte ikke å bryte dem ned. Bulgarske styrker hadde kommet bysantinernes til unnsetning, forstyrret muslimene kontinuerlig og forhindret nye forsyninger i den grad at mye av hæren var nær hungersnød da beleiringen ble avbrutt. Enkelte muslimske historikere har hevdet at om kalifen hadde kalt sine arméer tilbake fra Europa for å hjelpe til i beleiringen, kunne byen ha blitt tatt, til tross for de legendariske murene. En slik tilbakekalling hadde doblet arméens størrelse som beleiret byen og ville tillatt et angrep i full skala mens de fremdeles kunne slå tilbake de bulgarske styrker.

Noen samtidige historikere har hevdet at om araberne faktisk hadde ønsket å erobre Europa, kunne de lett så gjort. Disse historikerne hevder at araberne ikke var tilstrekkelig interessert til å sette i gang betydelige invasjoner, fordi Nord-Europa dengang ble regnet for å være en samfunnsmessig, kulturell og økonomisk bakgård med liten betydning for noen som helst invasjonsstyrker. Noen vestlige lærde, selv om de er i mindretall, som [[Bernard Lewis]] er enig i denne vurderingen.

Denne oppfatningen bestrides også av arabiske fortellinger fra perioden 722–850 som, bortsett fra bysantinerne, nevner frankerne oftere enn noen andre kristne folkeslag.{{tr}} De arabiske krønikene diskuterer virkningen Abdul Rahmans død hadde; som en absolutt katastrofe for de troende. Videre tilbakeviser beretninger om de islamske raidene inn i [[India]] og andre ikke-muslimske stater etter konverteringer en nedtoning av dette slagets betydning. Gitt de store rikdommene i kristne helligdommer, som den i Tours, var det ikke for de skarpe nederlagene i 732, 736 og 737 for Martell og at interne stridigheter i den islamske verden forhindret senere forsøk, ville islamsk ekspansjon vært sannsynlig . 

Andre relevante bevis for dette slagets betydning ligger i den islamske ekspansjonen i alle andre regioner av det gamle Romerriket og med unntak av hva bysantinerne klarte å beholde, tok kalifatet hele de gamle romerske og persiske imperiene. Det er ikke sannsynlig at [[Gallia]] ville blitt spart var det ikke for Karl Martells frankiske veteraners innsats. Til slutt ser disse første arabiske historikerne bort fra at fire separate emirer i Al-Andalus over en 25-års periode brukte en [[fatwa]] fra kalifen til å hente styrker fra alle provinsene i Afrika, [[Syria]] og til og med [[turkmenere]] som hadde startet å konvertere, for å sette sammen fire store invasjonshærer godt forsynt og utstyrt, med intensjon om å foreta permanent ekspansjon over [[Pyreneene]] inn i Europa. Ingen slike senere forsøk ble derimot forsøkt, siden konflikten mellom umayyade-emiratet i Iberia og abbaside-kalifatet i [[Bagdad]] forhindret et forent angrep på Europa.

Med tanke på betydningen arabiske beretninger la på Abdul Rahmans død, nederlaget i Gallia og de etterfølgende nederlagene og ødeleggelsen av de muslimske basene i det som nå er Frankrike, synes rimelig sikkert at dette slaget hadde verdenshistorisk betydning hva gjaldt å stoppe vestlig islamsk ekspansjon. Arabiske beretninger skrevet under den perioden og i de neste syv århundrene gjør det klart at Abdul Rahmans nederlag og død ble anerkjent, og de fleste forskere tror at det ble anerkjent som en katastrofe av betydelige proporsjoner. Deres egne ord forteller det best: «Dette dødelige muslimske nederlaget, og tapet av en stor leder og god herremann, Abderrahman, fant sted i det hundre og femtende år.»{{tr}} Dette fra den delen av historien til umayyad-kalifatet, og den store arabiske perioden med ekspansjon, ser ut til å sette betydningen av slaget ved Poitiers i verdenshistorisk perspektiv.