Redigerer Sigbrit Willoms (avsnitt)

== Tilbake i Nederland ==
[[Fil:Utrecht_1648.jpg|thumb|300px|[[Utrecht]] i [[1648]]. I [[eksil]] søkte Sigbrit muligvis tilflukt der.]]
I slutten av april 1523 ankom skipene [[Veere]]. For første gang på mer enn 20 år var Sigbrit tilbake i hjemtraktene, men nå som en ettersøkt person. Hun og kongefamilien skilte lag, og etter en stund ba dronningens faster, fru Margrete, om å få Sigbrit utlevert. Kong Christian forsikret at han ikke visste noe om henne, utover at han hadde hørt at hun skulle være druknet. Kanskje verserte det virkelig et slikt rykte. Men han forsikret også at han ville utlevert Sigbrit, om han hadde visst hvor hun var, noe han i virkeligheten neppe ville gjort. En engelsk utsending rapporterte hjem til [[London]]: «Han har brakt henne til et hemmelig sted.» Kongefamilien bodde i [[Lier (Belgia)|Lier]], mens Christian 2. forgjeves forsøkte å skaffe hjelp til å gjenerobre Danmark. I november 1524 ble noen kister som Sigbrit og broren hennes hadde hatt stående, flyttet til Utrecht. Kanskje oppholdt Sigbrit seg der, for Utrecht lå utenfor habsburgernes myndighetsområde.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 220-22)</ref>

I [[1525]] ba Herman kong Christian om å ordne med [[asyl]] for søsteren, «som så lenge var Deres nådes fattige [[slave]] og tjenestejente», så hun kunne ferdes fritt. Kongen forklarte at han et år tidligere hadde forsikret fru Margrete at han hadde brutt all kontakt med Sigbrit, og det løftet ville han fortsatt holde, «bortsett fra den befalingen jeg nettopp har gitt Pompeius Occo». En ordre til bankmannen Occo må vise til en utbetaling til Sigbrit, så hun hadde noe å leve av. Dette er det eneste som tyder på at Christian 2. noen gang var i kontakt med Sigbrit etter ankomsten til Nederland.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 222-23)</ref>

Christians svoger, kurfyrst Joachim av Brandenburg, fikk å høre at Sigbrit oppholdt seg i [[Gelderland|hertugdømmet Geldern]]. Kurfyrst Joachim prøvde å få hertug Karl af Geldern til å utlevere denne «skadelige kvinnen» som var «kurfysten, hans kone og andre av hans venner motbydelig», men hertug Karl av Geldern lå i konflikt med habsburgerne og Burgund, og skyldte ikke dem noen tjeneste.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 223)</ref>