Redigerer Samisk historie i middelalderen (avsnitt)

=== Kolonisering i nordområdene ===
Jordbruket utviklet seg videre i Norden fra slutten av vikingtiden og inn i middelalderen. Innen starten av 1500-tallet hadde jordbrukskulturen tatt over de indre dalene i Sør-Norge. I Nord-Sverige finnes spor etter jordbruk og husdyrhold før 1300-tallet. Norrøne folk hadde alt i vikingtiden etablert seg som jordbrukere i områder som samene hold til i, og utover i mellomalderen tiltar slike etableringer. Det er knapt noen kilder som sier at de gjorde større motstand, i alle fall ikke voldelig opprør relatert til bosetninger og jordbruk. Arkeologer har tolket visse funn, i form av ''urgraver'' (gravplasser) og ''edelmetalldepoter'' (nedgravde, kostbare gjenstander), som grensemarkeringer mellom samiske og norrøne folk. Noen samer blir også bofaste og driver en form for småindustri og dyrker jorden.<ref name=BBS />

==== Etableringer av bosetninger i Nord-Norge ====
[[Fil:Sami Runic Calendar studied by Eirikr Magnusson published 1877.jpg|mini|Fire av seks paneler i en samisk [[primstav]] (kalender). Kalenderen er gravert i reinsdyrhorn. Den første kalenderen av dette slaget kan være fra 1200- eller 1300-tallet.]]

I tillegg til den koloniseringen som karelerne gjorde i øst, skjedde det også en fremrykking i samiske områder fra sør og vest i høymiddelalderen. En drivkraft var den rent økonomisk, en annen var politisk. I ytre kyststrøk i Finnmark skjedde det en norsk etablering av boplasser på andre halvdel av 1200-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} I tillegg til sprede bosetninger i Finnmark, var det individuelle norske jordbrukere som bosatte seg i fjordstrøkene i Sør-Troms ([[Astafjorden]] og tilstøtende områder), på samme tid. I disse områdene var det tidligere bare samer som hold til.{{sfn|Bjerkli|2007|p=291–295}} Finnmark ble ikke bare oppsøkt av nordmennene, men også fåtallige  dansker, tyskere, nederlendere, skotter og færøyinger.{{sfn|Kent|2018|p=11–12}} Her var det kommersielt fiske som var drivkraften, noe som hanseatene understøttet. I [[Passio Olavi]] nevnes vårfiske etter fisk i Vest-Finnmark mot slutten av 1100-tallet, drevet av både nordmenn og samer. Til hjelp for denne fiskerbefolkningen kunne hanseatene tilby stabil etterspørsel etter fisk, samt salg av kornvarer i retur.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Det var takket være hanseatene at handelsforbindelser til europeiske bysentra ble åpnet, og at også folk så lang nord som i Finnmark kunne drive markedsrettet fiske. Dette skjedde så smått fra slutten av 1200-tallet, og ut på 1500-tallet bodde det en betydelig norsk befolkning i Finnmark. I bytte mot fisk fikk folk i nord korn, og bytteforholdet korn–fisk var svært gunstig for folkene i nord med god tilgang på fisk. Denne handelen gjorde det også gunstig for nordmenn å etablere seg nord i Finnmark. Det ble skapt et stort europeisk marked for tørrfisk, dermed utviklet fisket i Finnmark seg parallelt med [[Lofotfisket]].{{sfn|Berg|2003|p=56–57}}{{sfn|Pedersen|1994|p=16–17}} Nordmenn som etablerte seg i Finnmark bodde ikke fast på ett sted, men flyttet til nye steder alt etter hvor fisket var best.{{sfn|Pedersen|1994|p=18–20}}

I [[Vardø]], forteller kildene, ble det bygget en festning ([[Vardøhus festning]]) og en kirke på begynnelsen av 1300-tallet. Hensikten kunne ha vært både å få på plass norske institusjoner for en norsk befolkning, markere norsk overhøyhet i området eller begge deler.{{sfn|Pedersen|1994|p=16–17}} En annen hypotese for kongens hensikt med festningen, kunne ha vært å sikre den norske koloniseringen i tilfelle konflikter med samene.{{sfn|Pedersen|1994|p=17–18}} I tillegg hadde erkebiskopen sine økonomiske interesser, det var nemlig slik at kirkene i Finnmark var kapeller med inntekter direkte under bispesetet i Nidaros. I Vardø bodde det forøvrig ikke sivile personer frem til et stykke ut på 1400-tallet.{{sfn|Pedersen|1994|p=16–17}}

I seinmiddelalderen ble det også reist flere kirker i fiskeværene, men disse hadde kun status som kapeller, noe som viste at regionen ble betraktet som misjonsmark.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Kent|2018|p=11–12}}

Med etablering av bosetninger i fiskevær i Finnmark ble den gamle grensen ved Lyngen brutt. Etter dette oppstod en skjerpelse av interessene med Novgorod og karelene, som også hadde nytt godt av handel og skatter fra samene. Det skjedde flere ganger at russere og kareler foretok overfall langs kysten i Nord-Norge, etter at fyrsten av Novgorod beordret at hans undersåtter skulle angripe fiskevær sørover langs kysten til Malangen. Fra norsk side beskrives disse som krigs- og plyndringstokt. Flere av overfallene var rettet mot den norske statens eller kirkens eiendommer. På Bjarkøy ble i 1320 setegården til riksrådslederen [[Erling Vidkunsson]] brent ned og en annen gang var det Lenvik prestegård som ble ødelagt. Også norske herjinger ble gjennomfør mot områdene rundt Kvitesjøen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Kent|2018|p=11–12}}{{sfn|Berg|2003|p=33–35}} Til tross for en fredsavtalen i 1326 med Novgorod, fortsatte plyndrings- og krigstoktene helt frem til slutten av 1400-tallet.{{sfn|Berg|2003|p=33–35}}

En tror at de norske myndightenes mottrekk mot plyndringstoktene som Novgorod stod bak, var å mobilisere [[Leidang|leidangsflåten]]. I 1420 klager folk i Finnmark og Hålogaland på at de må bruke tid til sjøs på orlogskipene, på grunn av «den skade som […] som russere og hedninger tilføyde og ville tilføye dem.» Gulatingloven ga krav til størrelsen av leidangsflåte, samt at skipene i nordlige deler av Hålogaland skulle ta seg av vakthold i øst.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Samene kunne ha hatt gode grunner for å hindre nordmenn i å slå seg ned langs Finnmarkskysten, for eksempel at flere mennesker ville kunne gi vansker med deres næringstilpasning. Historikeren har ikke mye kjennskap til dette, men en reaksjonsform kunne være å ta parti med karelerne. Karelerne var i siste halvdel av 1400-tallet i konflikt med nordmennene som slo seg ned i regionen. Karelerne og myndighetene i Novgorod betraktet nemlig Finnmark som sitt skattland fra gammelt av. Samene kunne også ha sett en allianse med disse som en fordel, da folk fra Karelen eller Novgorod ikke slo seg ned som kolonister i Finnmark.{{sfn|Pedersen|1994|p=17–18}}

==== Etableringer av bosetninger i Nord-Sverige ====
På tidlig 1200-tallet fikk kirken eiendomsrett til nordlige lakseelver. Laks ble brukt både som betaling for lønn og skatt. De fleste kirker og gårder i samiske områder ble etablert ved elver med rikt fiske. Langs kysten i Norrbotten var sildefiske viktig for kystbyer og småsteder.{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}

På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene rundt Piteälv-, Luleälv- og Tornedalen, hvor innflyttende finske og svenske bønder slår seg ned. Disse nybyggerne er avhengig av en infrastruktur som den svenske staten ordner med, ellers kan de hverken få de varene de er avheng av eller bli kvitt sitt eget produksjonsoverskudd. Infrastrukturen staten bistår med består av markedsplasser, myntvesen, handel med fjerne markeder, justisvesen og voldsmonopol. Dessuten skulle staten ha råderett over alt herreløst land. Den avhengige bondebefolkningen ville dermed bli en brekkstang for å etablere statlig makt i området. Den svenske staten fører også en politikk med donasjoner av store landområder i nord til både kirken og privatpersoner.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Bergman|2018|p=16–18}} I 1316 hadde [[Uppsala domkirke]] fått eiendomsrett til laksefiske i [[Umeälven]].{{sfn|Broadbent|2010|p=57–59}}

Flere lakselver og landområder i Nord-Sverige blir på 1300- og 1400-tallet donert eller oppkjøpt, og retten til laksefisket tilfaller kronen, kirken eller adelen. Eiendomsretten til disse hadde sannsynligvis blitt tatt på 1200-tallet, eller enda tidligere. Av hvem, og hvordan er usikkert, fordi sentralmyndighetenes så tidlig ikke har opplyst noe om opprinnelige brukere. Retten til lakseelvene og land er ikke tolket som et forsøk fra myndighetenes side på kolonisering, men mer som et forsøk på å sikre seg inntekter.{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}} Når det gjelder omfanget av samenes laksefiske foreligger det ingen historiske tekster, muligens fordi det ikke ble beskattet.{{sfn|Bergman|2018|p=41–43}}

I henhold til Hälsingelagen, en lovsamling for kystregionene i Midt- og Nord-Sverige, var det påkrevd at bøndene skulle betale skatt og delta i leidangen. Derimot var det påkrevd at folk nord for Ångermanland skulle betale to skinn i skatt, men de var fritatt fra å delta i leidangen. Birklarlene ble gitt privilegiet med å skattlegge samene på vegne av kronen, spesielt skattlegging av pelshandel.{{sfn|Broadbent|2010|p=57–59}}