Redigerer Samisk historie i etterkrigstiden (avsnitt)

== Moderne samiske næringer ==
Etter andre verdenskrig skjedde en hurtig endring av samisk bosetningsmønster og næringsliv. Disse endringene fikk også betydning for samiske samfunn, der samisk språk ble svekket og omgangsformere endret. Helt opp til mellomkrigstiden drev samene delvis med naturalhusholdning og selvberging, mens etterkrigstiden ga overgang til morderne forbrukersamfunn og nye teknologier i de gamle næringene. Mange steder er det fortsatt slik at samene driver med primærnæringer i større grad enn den norske befolkningen ellers (2021).{{sfn|Hætta|2021|p=71–72}}

Etablering av nye næringer og da spesielt industri var myndighetenes viktigste tiltak i 1950- og 60-årene, dette for å minske de økonomiske forskjellene blant folk. Denne strategien gjaldt for hele Norge, men i enda sterkere grad for Nord-Norge. [[Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge]] fra 1951 dannet grunnlaget og ble vedtatt i Stortinget. Eksempler på tiltak var oppstarten av A/S Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1955, bygging av kraftverk, aluminiumsverk, veier og fiskeforedlingsbedrifter som Findus i Hammerfest. Alle disse endringene førte til behov for å få utredet og stadfestet samenes rett til naturressursene i deres områder. Der Nord-Norgesplanen gikk inn for rasjonalisering, spesialisering og industri, var samenes innstilling fra konferansen i 1959 en alternativ strategi for samiske områder, både til lands og til havs. Det skulle skje utvikling både innenfor tradisjon og fornying, gjennom språk og samisk håndverk, samt vern om det tradisjonelle samiske sjøfisket.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=320–324}}{{sfn|Bjørklund|2000|p=12–14}}

Spørsmålet ble tatt opp i [[Samerådet|Nordisk sameråds]] konferanse i Stockholm i 1959, men her var det først og fremst reindriftsnæringens som fikk oppmerksomhet. Samene var ellers interessert i mer enn reindrift, de ville ha tilgang til de mulighetene som industri og nyte god av den tekniske utviklingen. De så dette som et økonomisk grunnlag for å utvikle sin kulturelle autonomi. En så ikke noen konflikt mellom modernisering og bevaring av språk og kultur. En lignende holdning fant en i Finland, der moderne utvikling av samfunnet ikke nødvendigvis var noe som ble påtvunget samene, men noe de viste interesse for. Nordisk sameråds konferanse i 1959 gikk debatten om utdanning og økt status for samiske språk. De henstilte til Nordisk råd om arbeide for bevaring av det samiske folket og bedre leveforhold.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=320–324}}{{sfn|Bjørklund|2000|p=12–14}}

For Finnmark sin del førte Nord-Norgesplanen til mange statlige støteordninger og investeringer. Det ble etablert en landbruksutdannelse og gitt støtte til fiskeriene, jord- og skogbruk, samt til reindriften. I tillegg ble det gitt tilskudd til bygging av driftsbygninger og bolighus. Ordningene førte til vekst og velstandsøkning for hele befolkningen, både samer og nordmenn.{{sfn|Hætta|2021|p=32}}

=== Samiske næringer i omforming ===
[[Fil:Reinleter legger kløvbør på et reinsdyr. Finnmarksvidda 1956 - Norsk folkemuseum - NF.05535-239.jpg|mini|Reigjeter gjør klar reinsdyr for kløv på Finnmarksvidda i 1956, det vil si at dyret bærer utstyr. {{byline|Unni Fürst}}]]

De første tiårene etter andre verdenskrig var reindrift næring for rundt 10 % av de norske samene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=320–324}} Opp til 1960-årene var reindriften fortsatt drevet på nomadisk vis i Finnmark, slik at husholdningene fulgte reinflokken året rundt.{{sfn|Berg|2003|p=146–147}} Jordbruk, fiske og forskjellige tilleggsnæringer var inntektskilden for det store flertallet. Selv i Indre-Finnmark var ikke reindrift viktigste levebrød. Næringslivet var ensidig og inntektene lave. Som eksempel lå gjennomsnittlig inntekt i Norge i 1957 på {{nowrap|12 420}} kr, i Finnmark var gjennomsnittet 8000 kr og og for samer i Finnmark var den 5000 kr. Det var ikke mange industribedrifter i Finnmark, men Sør-Varanger var et unntak og her var inntekten 3000 kr over gjennomsnittet i fylket. Norge var et sosialdemokratisk styrt land, der sosial utjevning var en sentral del av politikken. Samenes lave levestandard var derfor ikke akseptabel.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=320–324}}

Etter andre verdenskrig var reindriften i Finnmark i mindre grad underlagt norsk administrasjon og kontroll enn lengre sør. Reindriften var fortsatt hovedsakelig nomadisk og hele familien deltok i lange sesongvise reinflyttinger mellom innland og kysten. Vinterbostedene lå i de tradisjonelle siidaområdenes beitemarker.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}} Helt opp til 1950-årne ble reinen melket i enkelte av siidaene.{{sfn|Hætta|2021|p=80–82}} Fra 1945 til 1960-årene hadde reindriftsnæringen i Finnmark stor vekst, først og fremst i antall reineiere. Rundt 1900 var det anslagsvis 900 besetninger i Finnmark, mens det i 1965 var 1580. Lappefogden i Finnmark var bekymret for næringens økonomiske inntjening. Det ble gjort tiltak for å gjøre driften enklere og lønnsomheten bedre.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=312–316}} En nyvinning som fikk stor betydning var snøskuteren som først ble tatt i bruk i Norge og Sverige i 1961, og i Finland året etter. I Sovjetunionen begynte en med snøskutere først i 1970-årene, men mangel på drivstoff førte ofte til at en heller brukte rein og slede.{{sfn|Kent|2018|p=250–251}}

Andre effektiviseringstiltak var forsøk med store prammer for å transportere reinen over fjordstykker og ut til sommerbeite på øyene. Det ble også forsøkt med tilleggsfôring for å unngå sult om vintrene med begrenset mattilgang. En endring i reindriften var større fokus på kjøttproduksjon enn på bruk av rein til husflid og annen matproduksjon.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=312–316}} 

[[Hans Opstad]] (1911–1980) var same, ordfører i Porsanger og medlem av Samekomiteen, gikk i 1950-årene inn for utvikling av stasjonær reindrift. Han mente at reinflytting ikke nødvendigvis var rasjonelt eller et liv som kunne tilbys fremtidige generasjoner. Flere andre var av samme oppfatning. Derimot mente Samisk råd for Finnmark og særutvalget for reindriften at reindriften kunne utvikles og moderniseres, istedenfor å omformes til noe helt annet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=316–318}}

Reindriftslovkomiteen ble satt ned i 1960 for å vurdere Reindriftsloven av 1933. I komiteen var reineiere godt representert og fra Landbruksdepartementet var den samiske juristen Hjalmar Pavel (1922-2013) med. Komiteen hadde møter over hele landet fra 1960 til 1963. Et gjennomgående tema var større respekt for samiske rettigheter, som en mente stadig måtte vike for andre næringsinteresser. Komiteens leder var [[Harald Løbak]] (1904–1985) fra Arbeiderpartiet, som var lydhør for samens klager; «Komiteen vil prøve å rette på disse skjevheter. Vi vil høre på hva dere sier og hva dere ønsker.» Komiteen fikk høre om konflikter mellom jordbruk og reindrift, hyttebygging, vassdragsreguleringer som ga tapt av beiteland, redusert fiske og at gamle flytteveier ble borte. Komiteens innstilling kom i 1966 og sa at samene hadde urgammel rett til å drive reindrift etter prinsippet om alders tids bruk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=316–318}}

=== Moderne reindrift ===
{{hoved|Reindrift}}

[[Fil:Reindeerhurding.jpg|mini|Reigjeter med snøscooter med tilhenger. {{byline|Altapulken}}]]

Tradisjonelt foregikk reinflyttingen over meget store avstander, for eksempel flyttet svenske reinsamer sine rein over til Norge på opptil 400 km lange reiser. I Sverige er slike forflytninger for lengst over, og når forflytningene foretas er det aldri snakk om at hele familien deltar. Moderne hjelpemidler som walkie-talkie, snøscooter, biler, har blitt innført i etterkrigstiden.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}} En annen nyvinning var lange gjerder. Med tverr- og skillegjerder ble det mye enklere å skille og flokkene fra hverandre. Dermed ble behovet for arbeidskraft redusert, slik at behovet for mange folk hele året ble erstattet av sesongvis stort behov for arbeidskraft. Snøskuteren ga gjeterne både stor aksjonsradius og fart. Dermed kunne reingjeterne bo i tettstedene som vokste frem og arbeide på skift med reinflokken. Av andre fordeler for reindriften var bilveier som lettet transporten.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}} Reinsamene må drive med sin næring på samme måte som andre forretninger må drive lønnsomt og rasjonalisere.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}}

Reindriftsavtalen er en avtale mellom den norske staten med Landbruks- og matdepartementet og reindriften med Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Avtalen ble inngått i 1976. I henhold til avtalen gis det næringsstøtte med det formål å likestille reindrift med jordbruket. Avtalen består av en hovedavtale og en korttidsavtale som det forhandles om hvert år.<ref>Skogvang, Susann Funderud:{{snl|reindriftsavtalen|Reindriftsavtalen}} (2022)</ref>

På grunn av store vannkraftutbygginger i Nord-Sverige har mange tradisjonelt gode kalvingsplasser blitt lagt under vann. I tillegg kommer veiutbygginger, industri og samfunnets inngripen på andre måter. Bevegelsesfriheten for reindriften er derfor blitt sterkt begrenset.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}}

I Finland lar en flokkene streife rundt i siidaen det meste av året. En flytter dog noe på dyrene for å unngå overbeiting. Gjeterne har kun kontakt med dyrene ved kalving om våren, når kalvene skal øremerkes om sommeren og når slaktingen og opptellingen skjer på høsten.{{sfn|Kent|2018|p=228–231}}

=== Reindriftens problemer i Finnmark ===
Reindriften ble kraftig modernisert fra 1970-årene og utover, med bruk av snøscooter, terrengsykler og i noen tilfeller også fly og helikoptre. Med disse investeringene ble det også stor ubalanse mellom inntekter og utgifter. Dermed ble det behov for statlig tilskudd, og fra 1990-årene har reinnæringen mottatt mye mer i tilskudd enn den produserer. Dog kan avkastningen varierer mye fra år til år og fra sted til sted. Blant annet kan røvdyrtap, lavt antall nyfødte kalver, abortering og dødelighet få betydning for inntekter.{{sfn|Hætta|2021|p=82–84}}

I 1990-årene og ut på 2000-tallet var det stor oppmerksomhet i media om tap av rein på vinterbeite på grunn av sult og utmattelse,<ref>{{Kilde www | forfatter= Aslaksen, Eilif Andreas | url= https://www.nrk.no/sapmi/doden-har-inntatt-finnmarksvidda-1.7405119 | tittel= Venter på døden | besøksdato= 30. april 2023| utgiver= NRK | arkiv_url= | dato =  1. desember 2010}}</ref> samt overbeite av vegetasjonen på Finnmarksvidda.<ref name=Benja>{{Kilde www | forfatter= Benjaminsen, Tor A.  | url= https://www.dagsavisen.no/kultur/2011/03/22/reindriften-hva-slags-krise/ | tittel= Reindriften – hva slags krise? | besøksdato= 29. april 2023 | utgiver= dagsavisen.no | arkiv_url= | dato = 22. mars 2011 }}</ref> Reindriftsnæringen ble beskyldt for å skade det biologiske mangfoldet, ved at vegetasjonen slites ned slik at det bare blir sand og grus igjen. Forskningsinstitusjonen [[Norut|Norut Northern Research Institute]] (Norut) i Tromsø har konkludert med at den intense reindriften ødelegger det biologiske mangfoldet på vidda. Deres målinger viser at [[lav]]dekket har gått kraftig tilbake siden 1980.<ref>{{Kilde www | forfatter= Vogt, Yngve  | url= https://www.apollon.uio.no/artikler/2007/reindrift.html | tittel= Finnmarksvidda ødelegges: – Nedlegg reindriften!  | besøksdato= 29. april 2023 | utgiver= Apollon | arkiv_url= | dato = 1. februar 2012}}</ref> 

Rundt 2020 var status at det er to forskningsmiljøer i Norge som i årevis har vært uenige om hvorvidt det virkelig er overbeite og for store reinbestander. Forskere fra [[Norsk institutt for naturforskning]] (Nina) sier at reinen blir vesentlig mindre og magrere om det er for mange dyr som beiter på vidda. Motsatt mener en annen gruppe forskere tilknyttet [[Norges miljø- og biovitenskapelige universitet]] (NMBU) at det ikke nødvendigvis er noen opplagt sammenheng mellom antall dyr på beitet og dyrenes kondisjon (slaktevekt). Geograf [[Tor A. Benjaminsen]] (1960–) ved NMBU mener at statens politikk har vært for opptatt av antall rein og statistikk over slaktevekt. Han mener også at det er galt å si at Finnmarksvidda er ødelagt av overbeiting. Videre sier han at fra 1998 til 2005 gikk tykkelsen og utbredelsen av lavmattene opp. Så gikk den litt ned til 2010 og siden har det har det vært litt variasjon. Striden mellom de to forskergruppene har pågått i mange år. Nina har blitt beskyldt for å utgi rapporter som er politiske bestillingsverk til skade for reindriften.<ref name=Horn>{{Kilde www | forfatter= Horn, Knut-Sverre | url= https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/uforsonlig-strid-mellom-forskere-om-reintallet-i-finnmark-1.15788593 | tittel= Årelang forskerkrangel om reintall på vidda | besøksdato= 29. april 2023 | utgiver= NRK | arkiv_url= | dato = 18. januar 2022  }}</ref> NINA forklarer imidlertid at den gode lavdekningen fra 2000 og utover «kom av lavere reintall rundt årtusenskiftet, samtidig med at sommernedbøren økte betraktelig på Finnmarksvidda sammenlignet med siste 30-årsnormal for nedbør (1961-1990).»<ref>{{Kilde www | forfatter= Grande, Tove Rømo  | url= https://www.nmbu.no/aktuelt/node/37281 | tittel= – Mediene stiller for få kritiske spørsmål i reindriftssaker | besøksdato= 29. april 2023 | utgiver= Norges miljø- og biovitenskapelige universitet | arkiv_url= | dato = 11. april 2019 }}</ref> Reindriftsame Inge Even Danielsen (1960–) fra [[Norske Reindriftsamers Landsforbund]] sier i et intervju i 2022 med NRK at han mener begge miljøene har rett. Han mener at Benjaminsen har rett i at staten burde hørt mer på reineierne og godtatt en mer fleksibel drift. Samtidig mener han må det være en øvre grense for antall rein på beite.<ref name=Horn/>

En har forsøkt forskjellige tiltak for å bøte på problemene med store reinbesetninger. Blant annet er det satt opp flere 100 km med reingjerder med statlig støtte. Imidlertid oppstår nye problemer ved disse gjerdene, som at fugler kolliderer og bestandene reduseres, lav og vegetasjon tråkkes ned og parasitter spres når dyrene står tett langs et gjerde.{{sfn|Hætta|2021|p=82–84}}

Blant de største utfordringer for reindriften i nyere tid er inngrep og innskrenkninger av reinbeitedistriktene som følge av arealforvaltning. Andre næringer og interesser gjør seg gjeldende og belaster reindriften. Eksempler er jordbruk, skogbruk, veibygging, vannkraftregulering, gruveindustri, turisme, militære og naturverninteresser. Også «usynlige» inngrep gjør seg gjeldende som friluftsliv, der fjellvandrer forstyrrer reinen. Ansgar Kosmo (1945–), som har vært reindriftsdirektør i Nord-Trøndelag, sier at det er summen av alle de små inngrepene og endringene som samlet gir størst betydning for reindriften.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}}<ref name=Horn/>

=== Svenske samers næringer ===
Antallet samer i Sverige er anslått til 20 000 til 40 000 (2020). Begrenset statistikk gjør det vanskelig å fastslå hva som finnes av samiske næringer, foretak og deres sosiale status. Alle beskrivelser i dette avsnittet baseres status i 2020. Det er 3 900 reineiere i landet, og næringen har en omsetning på omkring 400 millioner svenske kroner. Næringen har potensial for å vokse, men begrensede faktorer er rovdyr, klimaendringer og ugunstig arealforvaltning.{{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=13–15}} Konflikter med gruveindustri, vannkraftanlegg, skogindustri og private landeiere oppstår typisk.{{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=31–34}} Noen få samiske foretak tilbyr aktiviteter for turister, men deres unike kultur og tradisjoner regnes som viktige i regionale turiststrategier. Samisk matproduksjon og håndverk (duodji) regnes også for å ha vekstpotensial.{{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=13–15}} I Nord-Sverige er mindre enn 20 % av samene tilknyttet reindrift.{{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=34–39}}

Innad blant samene i Sverige er den uformelle økonomien viktig. Spesielt blant reindriftens folk er familien en mye større enhet en det som er vanlig i vestlige samfunn. Dette gir seg utslag i kjøtt, fisk og bær deles mellom venner og slektninger. Dermed er det vanskelig å måle den økonomiske betydningen av reindrift, jakt og fiske. {{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=34–47}}

I Nord-Sverige er dagens (2020) samiske næringer tradisjonelle aktiviteter som reindrift, fiske og jakt, håndverk og kultur. I årene fra rundt 1980 har den svenske staten anerkjent samene som et urfolk, opprettet Sametinget, lagt forholdene tilrette økonomisk og bygget opp institusjoner for økt selvstyre på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Det vurderes som negativt for utviklingen økonomisk og sosialt, at det historisk har foregått diskriminering, vært manglende forståelse av det samiske samfunnet og konflikter rundt arealforvaltning.{{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=29–31}}{{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=34–47}}

Forbrukernes økende etterspørsel etter bærekraftig og økologisk kjøtt kommer reindriftsnæringen til gode. I Sverige er derfor etterspørselen og prisen for reinkjøtt historisk høy (2017). I 2014 stod reinnæringen i Sverige og Finland for en omsetning på 1,3 milliarder Euro, der Sverige stod for en tredjedel av dette.{{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=34–47}}

=== Reindrift på Kola ===
[[Fil:RIAN archive 501303 Aircraft delivered cargo for reindeer herders.jpg|mini|Flytransport av forsyninger til reingjetere i Russland. {{byline|Mikhail Kuhtarev}}]]

I Sovjetunionen var industrialisering og elektrifisering av høyeste prioritet for staten, og kollektivisering og sentralisering var viktige virkemidler. Dermed ble små samiske vinterlandsbyer på Kolahalvøya avviklet av myndighetene i 1930-årene. Samene skulle deretter være fastboende i sine sommerlandsbyer, samtidig ble reindriften nasjonalisert og omorganisert som deler av større kollektivbruk. Samene ble etter dette leid inn som gjetere til reinbesetningene som de tidligere hadde eid. I et tilfelle ble 110 samer henrettet fordi de protesterte mot endringene. Senere, i 1960-årene, ble kolasamene tvangsflyttet fra sine sommerplasser. For øvrig ble alle landets samer flyttet over til bosetningen Lujavv'r. I nyere tid er alle spor etter samisk virksomhet borte, både fra registre og kart.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=399–403}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=403–405}}

Mye av det som den ideologiske propagandaen i Sovjetunionen fremhold som fordelaktig med den kommunistiske økonomien, var i realiteten mislykket. I 1950-årene var det åpenbart at kollektiviseringen av reindriften var mislykket og at næringen var ødelagt. Miljømessing var driften ikke bærekraftig og beiteområdene var overutnyttet. En fant ut at bare sesongbasert reindrift med en viss produktivitet var bærekraftig, noe som bare kunne oppnås med privat reindrift i liten målestokk. Reindriftsnæringen hadde en viss positiv utvikling utover fra 1960-årene. Ulempen med dette var at mange familier som drev med reindrift måtte forlate sin tradisjonelle livsform, flytte til byene og bli industriarbeidere. I 1989 var det bare 74 samiske familier som drev med reinsdyr på Kolahalvøya. {{sfn|Kent|2018|p=233–234}} 

Reindriften i Sovjetunionen utmerket seg ved forskning på utnyttelse av beiteland og foredling av reinrasene for stor størst mulig kjøttproduksjon. For å utnytte beiteområdene optimalt ble det tatt i bruk flyfotografering for å finne områder med god tilvekst og for å planlegge bruken av beiteområder. Reinen i Sovjet utmerket seg med å være større og kraftigere enn det som var vanlig i Skandinavia. En annen fordel var at reinkalvene vokste fortere og ble kraftige ved at de ikke ble utsatt for lange flyttinger. Det var spesielle utdannelsesveier for dem som ville bli reinpassere.{{sfn|Fjellström|1985|p=178–180}} 

=== Sjøsamenes sviktende ressurstilgang ===
[[Fil:Gamle sjøbuer. Birtavarre, Kåfjord, Troms. Tilh. folk oppover dalen. Foto A. Nesheim, 1948 - Norsk folkemuseum - NF.05116-014.jpg|mini|Sjøsamiske sjøbuer i Birtavarre, Kåfjord, Troms fotografert i 1948. Den gamle sjøsamiske næringstilpassingen var sentrert om fiske, med biintekter fra fedrift og utmarksutnyttelse. Stort sett fisket sjøsamene i Kåfjord på [[Lyngen (fjord)|Lyngenfjorden]], men flere dro også på sesongfiske.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://nordligefolk.no/sjosamene/arkitektur-og-byggetradisjoner/fjaerabuene-i-birtavarre/ | tittel= Fjærabuene i Birtavarre | besøksdato= 28. februar 2023 | utgiver= nordligefolk.no | arkiv_url= | dato = 2023 }}</ref> {{byline|Asbjørn Nesheim}}]]

Sjøsamenes spesielle tilpasningsform ble mer og mer fornorsket, ettersom den norske fiskerinæringen ekspanderte. Den norske staten gjorde mye for å bygge opp fiskerinæringen i Nord-Troms og Finnmark etter krigens ødeleggelser. Mange fiskere etablerte seg med små båter og bruk, men på grunn av overkapasitet og dårlige inntekter, ble antallet fiskere mindre. Folk flyttet til tettsteder og byer, men for de gjenværende ble fisket mer rasjonelt med moderne nylongarn og billige, små motorer i båtene. Fornyingen av fiskeriene førte til større konkurranse om ressursene i fjordene. Spesielt ble det konflikter når moderne båter med moderne redskaper som snurpenot og snurrevad kom inn i fjordene. I 1959 ble det imidlertid dannet fylkesvise rådgivende organer for lokale reguleringer i 1959, slik at forholdene ble håndtert av fiskerimyndighetene og Fiskarlaget. Det var en etnisk dimensjon i disse konfliktene. Interessekonflikten var en kamp mellom småkårsfolk i fjordbygdene, ofte sjøsamer, som drev kombinasjonsbruk, og kyst- og sildefiskere med moderne, effektive redskaper.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=324–327}}

For sjøsamene var hovednæringen fjordfiske, mens sauehold, jordbruk og utmarksressurser ga biinntekter. Siden 1990-årene har fjordfisket blitt dårligere på grunn av generell overbeskatning, blant annet fordi trålere har fått tillatelse til å fiske i fjordene. Sjøsamene har mange steder forlatt bygdene eller funnet nye næringer. Noen har fått nye båter eller gått over til mer intensivt jordbruk, da med vekt på sauehold, moderne jordbruk og nydyrkning. Husholdningene har dermed blitt mer preget av markedsøkonomi og forbruk, og økonomisk og kulturelt har sjøsamene blitt mer tilknyttet det norske samfunnet. Det er mer vanlig at disse snakker norsk enn at de behersker samisk. Den samiske forfatteren og historikeren [[Odd Mathis Hætta]] (1940–) har beskrevet hvordan generasjonen født på slutten av 1800-tallet snaket samisk og behersket norsk. De uttrykte ikke samisk identitet for sine barn, men skjulte den heller ikke og snaket samisk og gikk i samiske klær. Mens generasjonen etter, født før 1940, snakket både norsk og samisk, men tok til seg norsk identitet. For dem var utfordringen å bygge ned sin samiske identitet, noe som også fikk en naturlig løsning da mange flyttet til byer i Sør-Norge.{{sfn|Hætta|2021|p=72–73}}

=== Fraflytning fra småsteder i Nord-Norge ===
[[Fil:Hellemobotn sett fra fjorden.jpg|mini|[[Hellmobotn]] innerst i [[Hellmofjorden]] er en veiløs bygd med omtrent bare samisk befolkning. Folk her fikk tilskudd fra staten opp til 1970 for å flytte vekk.]]

Urbanisering og flytting fra distriktene har vært et karakteristisk trekk med utviklingen i Norge, så vel som i resten av verden. Utviklingen startet for alvor i Norge på begynnelsen av 1900-tallet og har vedvart. Per 2006 bodde 78 % av innbyggerne i Norge i byer og tettsteder, mens tallet i 1900 var 35,7 %. Fra 1950-tallet hadde en i Norge en styrt fraflytting, mye på grunn av at hensiktsmessig infrastruktur ble for kostbar å bygge ut overalt der folk bodde. Et eksempel er [[Hellmobotn]] i Nordland som stort sett bare hadde samisk befolkning. Drevet av den nasjonale utjevningspolitikken, der slike steder ble definert som fraflyttingsområder, ble det gitt flyttetilskudd for folk som frivillig ville forlate utkantene. For samiske samfunn var dette en politikk lite tilpasset deres egenart. I 1970-årene ble politikken endret, og det ble tvert om gitt statlig tilskudd for folk som ville bo på utkantsteder som Hellmofjorden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=72–76}}

Fra STN-områdene (Sametingets tilskuddsordninger til næringslivet) var det fra 1990 til 2020 netto utflytting. Årene 2011–2017 var et unntak med netto innflytting. Årsaken bak denne tilflytingen i perioden 2011–2017 var flyktninger fra andre land med uro, samt noen innvandrere, som bidro til en viss stabilisering av folketallet. I de samiske samfunnene er det i tillegg kvinneunderskudd, fordi kvinner er mer villige til å flytte enn menn. Årsaken er kjønnsdelt arbeidsmarked, med få arbeidsplasser for kvinner. Dessuten tar ofte kvinnene i mange samiske samfunn, høyere utdannelse enn menn, noe som forsterker trenden. Det er også forhold som tyder på at byene virker mer tiltrekkende sosialt og kulturelt. Inntil 2000 var det fødselsoverskudd i STN-områdene, men etter årtusenskiftet har det vært et fødselsunderskudd som er stadig økende.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=72–76}}

I etterkrigstiden har en sakt at Oslo er den byen med flest samer i Norge, men etter at Tromsø fikk universitet har mange samiske ungdommer flyttet dit for å studere. Tromsø er nå den norske byen med flest samer (2021). Trenden er den samme i de andre nordiske byene. I Stockholm bor det rundt 2000 samer av et totalt samisk folketall anslått til {{nowrap|20 000}} (2021). Denne urbaniseringen endrer forestillingen om hva det vil si å være same. «Bysame» er et begrep funnet opp av den finske språkforskeren Anna-Riitta Lindgren (1947–), i forbindelse med undersøkelser av samer i Helsingfors.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=72–76}}

Som oftest vil samene i de store byene være umulig å skille fra sine naboer, side de ofte har både samme språk og religion, eller mer vanlig i dag, de er sekulære. Samisk feminisme gjør seg også gjeldende, slik at likestilling og uavhengighet er vanlig for samiske kvinner, både i hjemmet og på arbeidsplassen. Mange samiske kvinneorganisasjoner har hatt stor vekst de siste årene, og mange samiske kvinner arbeider innenfor politikk, kultur og økonomi. Samisk kultur, film og kunst har hatt en stor utbredelse og er blitt kjent langt utenfor de samiske områdene i Norden og Russland.{{sfn|Kent|2018|p=259–261}}