Redigerer Romerriket (avsnitt)

=== Styre ===
Til å begynne med ble Roma styrt av konger. Hvor mye makt som lå i kongens hender er usikkert; om han hadde absolutt makt, eller at han kun var en lederfigur som måtte føye seg etter senatets autoritet. Militært er det ganske trolig at hans styre (imperium) var absolutt, samtidig som han var den øverste religiøse leder. I tillegg til kongens autoritet var det andre administrerende forsamlinger: Senatet, som var kongens rådgivere og lovgivende råd, og en form for folkeforsamling som vitnet proklamasjoner og forordninger, og forsikret at det var for folkets beste.

[[Fil:Julius Caesar.jpg|thumb|left|[[Julius Cæsar]]s vei mot absolutt makt banet veien for [[Augustus]]' keiserrike]]

[[Stenderkampene]] under republikken resulterte i en uvanlig blanding av [[demokrati]] og [[oligarki]]. Tradisjonelt hadde patrisierne kontroll over lovvedtektene i folkeforsamlingene (''[[Comitia centuriata]]''). Stenderkampene førte kort og godt til at [[plebeierne]] (folket) fikk ta del i det politiske liv, og at [[Plebeierforsamlingen]] (''concilium plebis'') ble det fremste lovgivende organ i republikken. Senatet var imidlertid en oligarkisk institusjon, som skulle være en rådgivende forsamling. I republikken hadde senatet stor autoritet, men var ingen lovgivende makt. Selv om de ulike senatorene på et individuelt plan hadde stor makt, var det lite de kunne gjøre mot den kollektive viljen til senatet. Senatorer ble valgt blant de rikeste, og de med embete (ble man valgt til kvestor, det laveste embetet på embetsstigen, ga det automatisk adgang til senatet), i befolkningen av [[censor]]ene, som også kunne avsette senatorer som var moralsk korrupte.

Republikken hadde ikke noe ordnet byråkrati, og krevde ikke annet enn krigsskatt fra befolkningen. For å forsikre seg mot at enkelte borgere fikk for mye makt, ble [[magistrat (romersk)|magistratene]] bare valgt for en periode på ett år(annualitet), og hver magistrat måtte dele makten med en kollega(kollegialitet). For eksempel lå den høyeste autoriteten i republikken hos to [[romersk konsul|konsuler]]. I krisetider ble ekstraordinære magistrater valgt for en periode på seks måneder, for eksempel en [[romersk diktator|diktator]], som fungerte som en enehersker.

I tidlig keisertid ble den republikanske styreformen tilsynelatende opprettholdt. Keiseren ble bare sett på som ''princeps'' (først blant likemenn), men hadde i realiteten all makt, mens senatet hadde en liten grad av påvirkning. Gjennom keiserrikets utvikling, og spesielt under dominatet, ble keiserens makt absolutt, og senatet ble redusert til en rådgivende forsamling utvalgt av keiseren. Siden det ikke var en byråkratisk struktur i republikken, var det heller ikke noen i keiserriket. Keiseren hadde mange rådgivere og assistenter, men manglet mange viktige institusjoner. For eksempel manglet han et statsbudsjett, noe som mange historikere mener er en av årsakene til Romerrikets fall.

Riket var delt inn i provinser. Tallet på provinsene økte gjennom rikets levetid, både gjennom erobring, og at provinsene ble inndelt i mindre enheter. Disse provinsene ble mot slutten av rikets epoke individuelt svært mektige, med senatorer på toppen. Til slutt kunne senatorene kreve inn skatt fra den lokale befolkningen, noe som førte til at de ble mektige godseiere og uavhengige av staten.