Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

=== Lys og mørke ===
{{Sitat|Den dominerende metaforen i ''Romeo og Julie'' er lys, i enhver tenkelig form: solen, månen, stjernene, ild, lyn, munningsild, og gløden av skjønnhet og kjærlighet. Som kontrast til lysmetaforene finnes natt, mørke, skyer, regn og tåke.|Caroline Spurgeon<ref name="Parker 663" />|right}}
Kritikere har lenge bemerket Shakespeares utbredte bruk av «lys» og «mørke» som metaforer gjennom hele skuespillet. Caroline Spurgeon tolker referansene til lys som om lyset er «symbolet på den unge kjærlighetens naturlige skjønnhet», og senere kritikere har bygget videre på denne tolkningen.<ref name="Nevo 241" /><ref name="Parker 663">Parker (1968: 663–674).</ref> Både Romeo og Julie ser på den andre som lys i et omliggende mørke. Romeo beskriver Julie som å «være lik solen», «lyser sterkere enn en fakkel», som «en juvel som glitrer i natten», og en «lysende engel blant mørke skyer».<ref>Sitater fra Andre akt, 2. scene</ref> Selv når hun tilsynelatende ligger død i graven sier han at «hennes skjønnhet / gjør krypten til en festsal full av lys»<ref>Akt 5; scene iii; «her beauty makes / This vault a feasting presence full of light»; Andre Bjerkes oversettelse.</ref> 

Julie beskriver Romeo som «dag i natten» og «Mer hvit enn nysnø på en ravnerygg»<ref>Akt 3; scene ii; «Whiter than snow upon a raven's back»; Andre Bjerkes oversettelse; Jfr også Halio (1998: 55–56).</ref> Denne kontrasten mellom lys og mørke kan utvides med andre kontrasterende tilstander: kjærlighet og hat, ungdom og elde.<ref name="Nevo 241" /> Noen ganger skaper disse sammentvunne metaforene dramatisk ironi. For eksempel er Romeo og Julies kjærlighet et lys midt i mørket av hatet rundt dem. Likevel gjør de to alt sitt sammen i natten og mørket, mens alt som har med slektsfeiden å gjøre skjer i dagslys. Dette paradokset av bilder gir atmosfære til det moralske dilemmaet de to elskende møter: lojalitet til familien eller lojalitet til kjærligheten. På slutten av historien, når morgenen er blek og solen gjemmer ansiktet i sorg, har lys og mørke vendt tilbake til sine vanlige plasser, det ytre mørket gjenspeiler det virkelige, indre mørket i familiefeidens sorg over de døde.<ref name="Parker 663" /> 

Referansene til ''lys'' i stykket er også et uttrykk for tid. Gjennom lys kan Shakespeare enkelt vise tidens gang gjennom beskrivelser av solens, månens, og stjernenes gang.<ref name="Tanselle">Tanselle (1964: 349–361).</ref>