Redigerer Robert Brasillach (avsnitt)

== Rettssaken ==
Brasillach sto tiltalt for [[forræderi]] ved å ha samarbeidet med en fiende av Frankrike, tiltalen bygget delvis på straffeloven av 1939 og delvis på en omskrivning av den, gjort av de Gaulles «frie Frankrike» i 1944. Omskrivningen generaliserte begrepet samarbeide fra bare å gjelde i krigstid til også å gjelde dersom nasjonen var okkupert av fienden. Man ga lovendringen tilbakevirkende kraft, stikk i strid med vanlig rettspraksis. En annen kompliserende faktor var at Frankrikes legale styresmakter (Vichyregimet) hadde undertegnet en våpenhvileavtale med Tyskland i 1940 og deretter samarbeidet med tyskerne, nettopp det samme som Brasillach var tiltalt for. Gaullistene så det annerledes. De hadde i november 1944 erklært Vichyregimet for ulovlig: «Den franske styreformen var og forblir republikken. Republikken har aldri opphørt å eksistere».

Rettssaken varte i kun seks timer, fra klokken ett til syv om ettermiddagen [[19. januar]] [[1945]] i [[Palais de Justice]] i Paris, den er av personer fra flere politiske leire blitt sammenlignet med de summariske prosessene under [[Skrekkveldet|Terroren]]. Juryen besto av fire menn, i hvert fall tre av dem hadde vært med i motstandsbevegelsen mot tyskerne, én var kommunist og én sosialist. Det var en konsekvent politikk under rettsoppgjøret å sette sammen juryer av «ofre» for okkupasjonen eller motstandsfolk. Aktor i saken var Marcel Reboul og forsvareren [[Jacques Isorni]], begge var profilerte jurister. Reboul hadde vært aktor under Vichyregimet og underskrevet en troskapsed til Petain (det samme hadde dommeren i saken, Maurice Vidal, gjort), mens Isorni hadde forsvart politisk forfulgte. Reboul og Isorni ble enige om ikke å føre vitner, da begge sider hadde vitner som kunne skade den andre siden,{{tr}} isteden bygget man mye av argumentasjonen på ting Brasillach hadde skrevet under okkupasjonen. Blant tilhørerne var både [[Simone de Beauvoir]] og søsteren Suzanne (svogeren Bardèche satt i Fresnes).

Saken startet med dommerens utspørring av Brasillach, Brasillach forsvarte seg med stor dyktighet og klarte flere ganger å sette dommeren til veggs.{{tr}} Han  sa at hans angrep på republikken skyldtes at han mente den var ansvarlig for nederlaget i 1940, på gaullistene fordi de ikke hadde vært en lovlig bevegelse, på motstandsbevegelsen fordi den var infisert av banditter og utlendinger, på kommunistene fordi de var en fare for Frankrike, og angrepene på jødene mente han var fortsettelsen av en lang fransk tradisjon. Brasillach avsluttet utspørringen med å si at han ikke kunne beklage noe av det han hadde vært.

Deretter fulgte Rebouls prosedyre, hvor han presenterte anklagepunktene mot Brasillachs. Han konsentrerte seg om tekster hvor Brasillach hadde ivret for samarbeide med Tyskland, og kom også med en rekke antydninger om at han hadde hatt et homofilt begjær etter tyskere, for eksempel at «Enhver tanke på motstand mot penetrering av Frankrike fra Tyskland virker grusom på deg». Han omtaler hvordan Brasillach slapp ut av krigsfangenskapet i 1941: «Han ligger med Tyskland, og dagen etter samleiet slenger de en returbillett til ham». I tillegg til dette tok Reboul opp Brasillachs angrep på jødene, selv mens de ble deportert til utryddelsesleirene i øst: «Vi må behandle det jødiske problemet uten sentimentalitet». Han hevdet også at Brasillach hadde vært angiver og forført ungdommen.

Etter Reboul var det Isornis tur til å komme med forsvaret. Han startet med at det ville være feil å drepe en stor forfatter som Brasillach («Skyter siviliserte folk sine poeter?»), og viste til brev fra [[Marcel Aymé]], [[Paul Valéry]], [[Paul Claudel]] og [[François Mauriac]] som støttet dette synet. Deretter gikk han over til å beskrive ''Je suis partout'' som et litterært tidsskrift, der kjente franske forfattere hadde publisert tekstene sine. Når det gjaldt Brasillachs voldsomme angrep på republikken, sa han at bare et sant demokrati lar sine hardeste kritikere gå fri. Så gikk han til personlig angrep på Reboul og minnet om at han hadde vært aktor under Vichyregimet, derfor var det hyklersk å opptre i denne saken. Han avsluttet med at det fortsatt var et provisorisk styre i Frankrike, ikke valgt av folket, og at det derfor ikke hadde rett til å avgi en så endelig dom som dødsstraff.

Det tok juryen bare tyve minutter å avsi at kjennelsen var dødsstraff. Da sympatiserende{{klargjør}} tilhørere protesterte på dommen, svarte Brasillach: «Det er en ære».