Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Renessansen innen utdannelse ===
I middelalderen hadde kristne læresteder interesse for antikkens vitenskap, særlig skriftene etter [[Aristoteles]] og til dels [[Platon]]. Spesielt for renessansen var at man fikk kjennskap til mange andre romerske filosofer og vitenskapsmenn. Dette bygget opp under renessansens nyvinning på det vitenskapelige plan: Evnen til å tenke nytt og stille spørsmålstegn ved det bestående. Fokus ble langt på fremtiden og den dennesidige verdenen, i stedet for fortiden og den hinsidige verdenen. Humanismen ble født.<ref name="Side 206-07, Fuglestad">Side 206-07, Fuglestad</ref>

Kjennskap til de klassiske verkene var i stor grad avhengig av evnen til å kunne lese og skrive. Utdannelsen var på 1400-tallet i hovedsak privat. Foreldre, naboer eller eldre kvinner kunne fungere som lærere. Kirkebøker fra England og Frankrike avslører at det eksisterte landsbyskoler. Disse handlet mest om lesing, skriving og bibelvers. ''Abbaco''-skoler (fra ''abacus'', [[Abakus (kuleramme)|kuleramme]]) i Italia, spesielt Firenze, lærte opp unge gutter i matematikk, regnskap og [[bokholderi]] i tillegg til å gi lese- og skriveferdigheter. Jødiske barn lærte seg jødiske bokstaver og tekster hjemme, og spanske prester ble pålagt å lære bort kunsten å lese og skrive mot slutten av 400-tallet. I Det osmanske rike fikk muslimske barn lære seg å lese og skrive arabisk for å kunne Koranen.<ref>Side 129-130, Wiesner-Hanks</ref>

Spesielt i Italia ble utdanningen forandret. Elever ble delt inn etter evne og ikke plassert i samme rom.<ref>Side 62, Palmer, Colton</ref> Både det daglige språket (fransk, tysk, italiensk) og latin ble lært bort. Latin, som stadig færre forsto, ble inkludert slik at folk kunne bli bedre kjent med verkene til klassiske forfattere, især [[Cicero]]. Selv om de klassiske verkene var populære for sin egen del, ble de inkludert i utdanningen ettersom det var forstått slik at det å lese klassiske taler og utredninger om talekunst hjalp til i samtaler med andre, forhandlinger og argumentasjon. Slik var utdanningen ikke begrenset til salmevers, men fokusert på å forberede barn på verden etter skolen.<ref name="utd">Side 35, 37, Wiesner-Hanks</ref>

[[Latin]] ble undervist for de som gikk videre på universitetene, noe som var vanlig fra 1200-tallet. Det var i begynnelsen få universiteter i Europa, men antallet økte markant. Det var omtrent 15 i 1300, innen 1500 eksisterte det over 50. Det å kunne latin før man gikk på universitetet ble dermed en stor fordel.<ref name="utd" />

Nye fag som å lære sitt eget språk i tillegg til latin ble inkludert. Retorikk og historie var blant en rekke nye fag som ble vektlagt. Utdannelse handlet ikke bare om å skape genier, men å forme et samfunn. Blant utdannelsen i renessansen var det to hovedtyper: ''studia humanitatis'' (retorikk, dikt, historie og moralfilosofi) og klassisk dannelse, som igjen besto av ''trivium'' ([[grammatikk]], logikk og retorikk) og ''quadrivium'' (regning, musikk, geometri og [[astronomi]]).<ref>Side 93, Wolff</ref>

Det viktigste, og kjernen i renessansen fra et vitenskapsperspektiv, var evnen til å tvile på det etablerte, ha en kritisk holdning til verden og å ha tro på menneskets og samfunnets evner.<ref name="Side 206-07, Fuglestad"/>