Redigerer Pluto (avsnitt)

== Omløp ==
[[Fil:Animation of Pluto orbit.gif|thumb|300x300px|Plutos omløp fra 1850 til 2097<br />{{legend2|Yellow| Solen}}{{·}}{{legend2|Gold | Saturn}}{{·}}{{legend2|Cyan | Uranus}}{{·}}{{legend2| RoyalBlue | Neptun}}{{·}}{{legend2|Magenta| Pluto}}{{byline|Tegnet av Phoenix7777|9. november 2018}}]]
Plutos omløpstid er litt over 248 år. Banens egenskaper er vesentlig forskjellig fra de planetene som følger nærmest sirkulære baner rundt solen, nær et flatt [[Plan (matematikk)|plan]] som kalles [[ekliptikken]]. I kontrast har Pluto en svært [[inklinasjon|inklinert]] (vippet/tiltet) bane i forhold til ekliptikken (over 17°) og er moderat [[baneeksentrisitet|eksentrisk]] ([[Ellipse|elliptisk]]). Denne høye eksentrisiteten betyr at en liten region av Plutos bane ligger nærmere solen enn [[Neptun (planet)|Neptun]]. [[Barysentriske koordinater|Barysenteret]] til Pluton-Charon-systemet kom i [[perihelium]] 5. september 1989,<ref name="jpl-ssd-horizons" />{{#tag:ref|Oppdagelsen av Charon i 1978 gjorde det mulig for astronomer å nøyaktig beregne massen til det plutonske systemet. Det indikerte imidlertid ikke de to legemenes individuelle masse, som frem til oppdagelsen av Plutos ytre måner sent i 2005 bare kunne estimeres. Som et resultat, ettersom Pluto kom i perihelium i 1989, er de fleste datoestimatene av Plutos perihelium basert på Pluto-Charons [[Barysentriske koordinater|barysenter]]. Charon kom i perihelium 4. september 1989.<ref name="Perihelium_Charon" /> Pluto-Charons barysenter kom i perihelium 5. september 1989.<ref name="Perihelium_Pluto-Charon" /> Pluto kom i perihelium 8. september 1989.<ref name="Perihelium_Pluto" />|name="Perihelion"|group="lower-alpha"}} og var sist nærmere solen enn Neptun mellom 7. februar 1979 og 11. februar 1999.<ref name="pluto990209" />

Selv om 3:2 resonansen med Neptun opprettholdes, oppfører Plutos bane, på grunn av inklinasjonen og eksentriseten, seg faktisk [[kaosteori|kaotisk]]. Datasimuleringer kan forutsi posisjonen for flere millioner år (både fremover og bakover i tid), men for intervaller lengre enn [[Ljapunovtid]]en på 10–20&nbsp;millioner år blir kalkulasjonene spekulative: Plutos lille størrelse gjør den følsom for umålbare små detaljer i solsystemet – faktorer som er vanskelige å forutsi vil gradvis forstyrre banen.<ref name="sussman88" group="L" /><ref name="wisdom91" group="L" />

Halve storakse og halve lilleakse i Plutos bane varierer med omkring 39.3 and 39.6&nbsp;AU i en periode på omkring 19,951 år. Dette tilsvarer en omløpstid som varierer mellom 246 og 249 år. Den halve storaksen og perioden blir for øyeblikket lenger.<ref name=williams71 group="L"/>

Om milliarder av år kan Pluto godt befinne seg i [[aphelium]], i [[perihelium]] eller hvor som helst i mellom uten noen måte for oss å fastslå hvor. Plutos bane i seg selv er ikke ustabil, men Plutos posisjon ''i'' banen er umulig å fastslå så langt frem. Flere resonanser og andre dynamiske effekter holder banen stabil og trygg for planetkollisjoner eller spredning.<ref name=williams71 group="L"/>

=== Forholdet til Neptun ===
[[Fil:TheKuiperBelt Orbits Pluto Polar.svg|thumb|upright|Plutos bane (i rødt) er mindre sirkulær enn Neptuns (i blått), og Pluto er noen ganger er nærmere solen enn Neptun. De mørkere halvsirklene på begge banene viser hvor de passerer under det [[ekliptikken|ekliptiske planet]].{{byline|Tegnet av Eurocommuter|16. april 2006}}]]
Selv om at Plutos bane ser ut til å krysse Neptuns bane sett direkte ovenfra, ligger de to banene slik at de aldri kolliderer eller kommer nær hverandre. Når Pluto er nærmest solen (og nærmest Neptuns bane sett ovenfra), er den også høyest over Neptuns bane. Plutos bane passerer ca. 8&nbsp;astronomiske enheter over Neptuns, og unngår dermed en kollisjon.<ref name="huainn01" group="L" /><ref name="Hunter2004" group="L" /><ref name="malhotra-9planets" /> Plutos [[baneplanknute|oppstigende og nedstigende knuter]] (hvor banen krysser ekliptikken), er i dag adskilt fra Neptuns med over 21°.<ref name="Williams2010" />{{efn|På grunn av eksentrisiteten i Plutos bane, har det vært en teori om at Pluto en gang har vært en av [[Neptuns måner]].<ref name="Sagan1997" group="L"/>}}

Dette alene er ikke tilstrekkelig for å beskytte Pluto; [[perturbasjon]] fra planeter – spesielt Neptun – kan endre aspektene ved Plutos bane – deriblant [[presesjon|banepresesjonen]] – over millioner av år slik at en kollisjon blir mulig. Pluto beskyttes av en 3:2-[[baneresonans|resonansen]] med [[Neptun (planet)|Neptun]]. For hver tredje runde Neptun går rundt solen, går Pluto to. De to objektene returnerer så til sine opprinnelige posisjoner og syklusen gjentas med 495 års mellomrom (andre objekter i samme resonans kalles plutinoer). I hver 495-års syklus er Neptun over 50° ''bak'' Pluto første gang Pluto er nære [[perihelium]]. Ved Plutos andre perihelium vil Neptun ha fullført ytterligere en og en halv rundt, og er derfor 130° ''foran'' Pluto. Den minste avstanden mellom Pluto og Neptun er over 17&nbsp;AE, og Pluto kommer faktisk nærmere [[Uranus]] (11&nbsp;AE) enn Neptun.<ref name="malhotra-9planets" /> Minimumsavstanden mellom Pluto og Neptun inntreffer nær tiden for Plutos aphelium.<ref name=williams71 group="L"/>

3:2-resonansen mellom de to legemene er svært stabil og har eksistert i flere millioner år.<ref name="sp-345" /> Dette forhindrer at banene endres i forhold til hverandre, og syklusen gjentas alltid på samme måte slik at de to legemene aldri kan passere nær hverandre. Selv om Plutos bane ikke var så høyt inklinert, kunne de to legemene aldri ha kollidert.<ref name="malhotra-9planets" />

Den langvarige stabiliteten til middelbevegelsesresonansen skyldes fasebeskyttelse. Når Plutos periode er litt kortere enn 3/2 fra Neptun, vil dens bane relativt til Neptun drive, og få den til å gjøre større tilnærmelser bak Neptuns bane.<ref name="malhotra-9planets" /><ref name="sp-345" /><ref name="Cohen_Hubbard_1965" group="L"/> 

For å forstå naturen av en librasjon, forestill deg en polar synsvinkel hvor man ser ned på ekliptikken fra et fjernt utsiktspunkt hvor planeten går i bane mot klokken. Etter å ha passert oppstigende knute ligger Pluto innenfor Neptuns bane samtidig som den beveger seg raskere og nærmer seg Neptun bakfra.<ref name="malhotra-9planets" /><ref name="sp-345" /><ref name="Cohen_Hubbard_1965" group="L"/>

Gravitasjonskraften mellom de to gjør deretter at [[drivmoment]]et overføres til Pluto, på Neptuns bekostning. Dette flytter Pluto inn i en litt større bane, hvor den beveger seg litt saktere, ifølge [[Keplers lover|Keplers tredje lov]]. Etter som banen endrer seg, har dette en gradvis effekt på endringen av perisenteret og lengdene til Pluto (og, i mindre grad, til Neptun). Etter mange slike repetisjoner er Pluto tilstrekkelig bremset, samtidig som Neptun øker farten slik at Neptun tar igjen Pluto på den andre siden av banen (nære den motsatte knuten av hvor vi begynte). Prosessen er da reversert, og det er Pluto som mister drivmoment til Neptun frem til Pluto har fått tilstrekkelig fart til å ta igjen Neptun ved den opprinnelige knuten.Hele prosessen tar omkring 20,000 år å fullføre.<ref name="malhotra-9planets" /><ref name="sp-345" /><ref name="Cohen_Hubbard_1965" group="L"/>

=== Andre faktorer ===
[[Fil:Pluto in True Color - High-Res.jpg|thumb|Den nordlige halvkulen til Pluto i 2015. Det lyse området på midten er [[Tombaugh Regio]].{{byline|Foto: [[New Horizons]]|13. juli 2015}}]]
Numeriske studier har vist at over perioder på millioner av år endres ikke den generelle karakteren av justeringen mellom Plutos og Neptuns baner.<ref name="huainn01" group="L" /><ref name="williams71" group="L" /> Det er flere andre resonanser og interaksjoner som styrer detaljene i de relative bevegelsene og som forbedrer Plutos stabilitet. Disse oppstår hovedsakelig fra to andre mekanismer (i tillegg til 3:2-baneresonansen).

For det første [[Librasjon|librerer]] Plutos [[perihelargument]] ca. 90°. Dette er vinkelen mellom punktet hvor den krysser ekliptikken og punktet hvor den er nærmest solen.<ref name="williams71" group="L" /> Det betyr at når Pluto er nærmest solen er den samtidig høyest over solsystemets plan og forhindrer møter med Neptun. Dette er en direkte konsekvens av [[Kozai-mekanismen]],<ref name="huainn01" group="L" /> som relaterer en banes eksentrisitet til inklinasjonen til et større perturberende legeme – i dette tilfellet Neptun. I forhold til Neptun er amplituden av librasjonen 38°, og derfor er vinkelseparasjonen til Plutos perihelium til Neptuns bane alltid større enn 52° (90°-38°). Den nærmeste av slike vinkelseparasjoner oppstår hvert {{Formatnum:10000}}&nbsp;år.<ref name="sp-345" />

For det andre er lengden av de oppstigende knutene for de to legemene – punktene hvor de krysser ekliptikken – i nær resonans med ovennevnte librasjon. Når de to lengdene er den samme – det vil si når man kan trekke en rett linje gjennom begge knutene og solen – ligger Plutos perihelium nøyaktig på 90° og kommer på det nærmeste solen samtidig som det høyeste punktet over Neptuns bane. Med andre ord må Pluto være lengst forbi Neptuns bane når den er nærmest å skjære den. Dette er kjent som ''1:1-superresonansen'' og kontrolleres av alle [[gasskjempe]]ne.<ref name="huainn01" group="L" />{{#tag:ref|''Joviansk'' er [[adjektiv]]formen for Jupiter.|name="joviansk"|group="lower-alpha"}}