Redigerer Pendelferge (avsnitt)

==== Vestkysten ====
[[File:The 'Oakland,' Leaving the Oakland Slip. (29509564313).jpg|thumb|Skovlhjulfergen «Oakland» forlot Oakland fergekai.]]
De fleste ferjesamband over San Franciscobukten fram til åpningen av [[San Francisco–Oakland Bay Bridge]] i 1936 og [[Golden Gate Bridge]] i 1937 som muliggjort fastlandsforbindelse med halvøya der San Francisco ligger, var fra [[Oakland]] og [[Alameda]], som fram til slutten på 1860-tallet var lokalt før jernbaneforbindelse med hele USA ble en realitet. Reisende som vil videre, må krysse bukten på pendelfergene som stevnet ut fra ferjekaiene der togene stoppet. Den første pendelfergen i bukten er «Alameda» sjøsatt i 1866 for fergeselskapet S.F & A., sterkt inspirert av New York-pendelfergen, men med egne karakteriske særpregenheter.<ref>Red Trains in the East Bay, s. 32-33</ref>

Skovlhjulfergene skilt seg ut ved å ha meget store og oppstikkende hjulbokser, som noen ganger kunne være meget bemerkende som sett med «Newark» på 1,345 grt sjøsatt i 1877 hvor hjulboksene var dobbelt så høy som overbygningen i tillegg til sin størrelse med 294 fots lengde og 78 fots bredde (42 fot av dette var skrogsbredde), og noen av pendelfergene som «Oakland» på 283 fots lengde i 1875 og «Capital» på 277,3 fots lengde i 1875 var ombygd fra elvedampere i Sacramentoelven. «Capital» var på 1,989 grt i tonnasje mens «Oakland» var på 1,672 grt. De første storfergene var veldig bred med firkantede oppbygning med lukket hoveddekk og promenadedekk med salongbygg. I kontrast til de runde og mindre førerhusene i Østkysten var førerhusene firkantede og større.<ref>Red Trains in the East Bay, s. 62-63</ref>

Den første propelldrevne pendelfergen i østbukta er «Berkeley» sjøsatt i 1898, helt bygd i stål, inspirert av New York-fergene i tjeneste for jernbaneselskapet Pennsylvania Railroad. Fergen på 1,945 grt og 279 fots lengde hadde plass for 1,800 sitteplasser.<ref>Red Trains in the East Bay, s. 80</ref> 
[[File:PHOTOGRAPH -P83-142A.2,397G1. Photographer unknown. - San Mateo Ferry, South end of Lake Union, Seattle, King County, WA HAER WASH,17-SEAT,9-37.tif|thumb|left|Bilfergen «San Mateo» fra 1922.]]
Den californiske vogntrafikken var stor allerede i slutten på 1800-tallet, og med introduksjonen av motorkjøretøyet meldt det seg et nytt behov for større vognhøyde på eksisterende ferger, dette fulgt til den første ''auto ferry'' (bilferge) bygd i 1905-06. «Melrose» på 294 fots lengde som ble sjøsatt i 1906, skilt ut ved å ha et høyt tak på hoveddekket og et salongdekk med plass for 400 passasjerer, dermed satt standarden for alle etterfølgende bilfergene i Vestkysten, og de var meget rommelig med plass for et stort antall kjøretøyer.<ref>Red Trains in the East Bay, s. 90</ref> Etterfølgeren som settes i trafikk var «Thoroughfare» med plass for 97 biler og 45 vogner i 1912, som i likhet med forgjengeren hadde skovlhjuldrift. Fergene deles inn i rene passasjerferger og bilferger siden 1912.<ref>Red Trains in the East Bay, s. 132-133</ref>

Opptil 3,500 passasjerer kunne komme om bord på de store passasjerfergene som «Alameda» (ii) i 1913, den første ''twin-stacked'' ferge med skorsteinene flyttet til sidene som den første av en klasse på tre skip med totallengde på 293 fot.<ref>Red Trains in the East Bay, s. 133-134</ref> Den største passasjerfergen i bukta var sjøsatt i 1924 som «Sacramento», basert på den utrangerte «Newark» som ble brutt opp og gjenbrukt, med 1,900 sitteplasser og kapasitet for 4,000 passasjerer på et 295 fot langt skrog.<ref>Red Trains in the East Bay, s. 166</ref>

En ny generasjon blant bilfergene, «de elektriske fergene», kom med «Fresno» sjøsatt i 1927 som dieselelektrisk bilferge, også den første ''hundrebilsfergen'' med plass for 100 biler på et 256 fot langt skrog og tonnasjen på 2,468 grt. Til sammen var seks dieselelektriske bilferger levert til Southern Pacific og Northwestern Pacific i det samme året.<ref>Red Trains in the East Bay, s. 172-173</ref> Da det gikk mot slutten i 1939 med nedleggelse av samtidige fergesamband over bukta var over tjue ferger i virksomhet til enhver tidspunkt i de travle 30-årene. Med unntak av noen få som ble beholdt for begrenset tjeneste på San Francisco-Oakland sambandet fram til nedstengningen juli 1958, ble de fleste solgt.<ref>Red Trains in the East Bay, s. 212, s. 289</ref> Flere av disse San Francisco-fergene ble kjøpt av ''Puget Sound Navigation Company'' (PSN).

Puget Sound er et fjordområde i den amerikanske delstaten Washington oppdelt i fem bassenger, knyttet sammen av en rekke vannløp, som renner ut i Stillehavet ved den kanadiske Vancouver Island, og en rekke storbyer har blitt knyttet sammen med sjøtransport - Olympia, Tacoma, Seattle og Bellingham. Fergeselskapet siden 1898 var bedre kjent som ''Black Ball Line'' etter sitt selskapsflagg med en svart kule på rød bakgrunn, som etter hvert begynte å ta i bruk pendelfartøyer som ofte var kjøpt, som fra San Francisco. I 1951 ble PSN overtatt av staten og omdøpt til ''Washington State Ferries'' (WSF).<ref>Crossing Puget Sound, s. 6-7</ref> De innkjøpte fergene som ''Wood Electrics'' og ''Steel Electrics'' med dieselelektrisk drift ble ombygd flere ganger, men den første nybygde fergen på Puget Sound var MV «Evergreen State» på 310 fot / 94,5 m lengde og 73 fot /22,3 m som en moderne videreutvikling fra San Francisco-bilfergen, levert til WSF som den første av tre skip i 1954.
[[File:BC Ferry Queen of Oak Bay.jpg|thumb|BC Ferries C-klasse «Queen of Oak Bay»]]
Everfree-klassen med kapasitet for 100 biler og 1,000 passasjerer var i møte med voksende trafikk, som stiger gjennom årene, og dermed kom etterfølgende klasser med større kapasitet til WSF. Super-klassen på 4 skip ble levert i 1967-68 som 116,5 meter lange og 22,3 meter brede pendelferger med to bildekk og dermed plass for 144 personbiler og to passasjerdekk med plass for 2,500 passasjerer; deretter Jumbo-klassen på 2 skip som kalles ''jumboferger'' da de var introdusert for offentligheten i 1972, 130 meter lange og 27 meter brede skip på 3,246 gt med plass for 188 biler og 2,000 passasjerer. Disse fergene har sin aner i den gamle pendelfergen fra New York.

På den andre siden av riksgrensen hadde den kanadiske ''British Columbia Ferry Services Inc.'', bedre kjent som BC Ferries, overtatt fergefarten omkring Vancouverøya, de hadde lenge ordinære bilferger på større samband, men i 1976 ble en klasse på to skip bygd og levert under ledelse av skipsdesigner Philip F. Spaulding som hadde observerte Jumbo-klassen hos WSF, som konstrueres som faktiske pendelferger - «Queen of Coquitham» og «Queen of Cowichen», dermed ''C-klasse'' for verdens største pendelfergene den gang. C-klasse fergene er 139,29 meter lang og 27 meter bred på 6,969 tonn med plass for 1,500 passasjerer og 362 biler. De to etterfølgende medlemmer av C-klasse, «Queen Oak Bay» og «Queen of Surrey» i 1981 er mer forseggjort med lengre passasjerdekk.

WSF fulgt opp med Jumbo Mark II-klasse på tre skip, som leveres i 1997-99 som de neste største pendelfergene den gang, 140,3 m lengde og 27,4 m bredde med tonnasje på 5,398 tonn og kapasitet for 202 biler / 60 lastebiler og 2,500 passasjerer - «Puyallup», «Tacoma» og «Wenatchee». BC Ferries dermed fikk verdens største pendelferge bygd og sjøsatt i april 2007, «Coastel Renaissance» som den første av ''Coastel-klassen'' på tre skip, 160 m langt, 28,2 m bredt og på 10,034 t eller 21,777 gt med plass for 370 kjøretøyer og 1,604 passasjerer.