Redigerer P-pille (avsnitt)

==Historikk==
Noretindron ble første gang patentert som prevensjonsmiddel i 1951 av Carl Djerassi (1923–2015), en flyktning fra det nazi-okkuperte Østerrike. Dette syntetiske [[progesteron]]et gjorde hormonbehandling tilgjengelig for de store masser, noe som førte til at de første p-pillene ble utviklet av Gregory Pincus finansiert av prevensjonsaktivistene Margaret Sanger og Katherine McCormick i løpet av 50-tallet.

I [[USA]] godkjente [[Food and Drug Administration]] p-pillen for klinisk bruk 9. mai 1960. Flere høyt profilerte rettssaker måtte til for å gjøre den tilgjengelig for alle USAs kvinner i fertil alder.

I [[Vest-Tyskland]] kom legemiddelfirmaet [[Schering]] på markedet i 1961 med p-pillen Anovlar. P-pillen var kontroversiell også i Tyskland. Den ble markedsført som et middel mot menstruasjonsforstyrrelser, og kunne bare forskrives til gifte kvinner. [[DDR]] startet produksjon av p-piller i 1965. I [[Frankrike]] ble pillen lovlig i 1967. I [[Japan]] var det sammenhengende debatter knyttet til sikkerhet og infeksjonsrisiko knyttet til fare for redusert kondombruk. Dette førte til et nesten 40 år langt forbud mot p-piller i Japan. Da den endelig kom på markedet, var det svært få kvinner som tok den i bruk.

P-pillen har i hele sin historie vært kontroversiell, mens tilhengere mener at seksuell frigjøring og kvinnefrigjøring ikke ville ha vært mulig uten den, og at den således har hatt avgjørende betydning for moderne, vestlige kvinners livsstil og muligheter i samfunnet, har motstandere ment at den tilrettelegger for umoralsk seksuell atferd og barnløshet, og at dette ikke kan anses som feministisk.<ref>http://www.clmagazine.org/article/dr-amy-hogan---liberating-women-from-birth-control/</ref>

=== Bruk i Norge ===
I Norge har antallet p-pillebrukere steget fra 20&nbsp;000 i 1967 til ca. 200&nbsp;000 i 2004. [[Jordmor|Jordmødre]] og [[helsesøster|helsesøstre]] har siden 2002 i tillegg til leger etter godkjenning kunnet forskrive p-piller. Denne ordningen er fra og med 1. mars 2006 utvidet til å gjelde også [[p-plaster]], [[p-ring]], [[p-sprøyte]] og minipille. For unge kvinner mellom 16 og 19 år gis det bidrag på inntil 100 kr for hver tredje måneds ekspedisjon. Hensikten er å begrense antallet [[abort]]er, noe som er dokumentert i en studie hvor antallet aborter i  aldersgruppen gikk ned med 34 prosent ved utdeling av p-piller ([[Trondheim]] i perioden 1997-2000) sammenlignet med en annen kommune ([[Drammen]]). Det ble ikke registrert økning i antallet [[kjønnssykdom|seksuelt overførbare sykdommer]], og de fleste kvinnene som deltok i prosjektet rapporterte at det ikke medførte økte forventninger om økt seksuell aktivitet.

P-piller ble i Norge først tatt i bruk i 1967, men da som behandling mot uregelmessig menstruasjon og ikke som et prevensjonsmiddel.<ref>{{Kilde www|url=https://tidsskriftet.no/2017/10/leder/populaer-pille-med-tvilsom-historie|tittel=Populær pille med tvilsom historie|forfattere=Britt-Ingjerd Nesheim|dato=30. oktober 2017}}</ref> De første 15–20 årene solgte p-pillen dårlig i Norge og det var forholdsvis få brukere av slike preparater. I Norge har bruken av p-piller vært stabilt lavere enn i de andre skandinaviske landene. En årsak til dette er at p-pillen og spiralen ble tilgjengelig i Norge på samme tid, og at spiralen ble fremmet fremfor p-pillen. En annen årsak kan være at det til å begynne med var få leger som var villige til å skrive ut p-piller til ugifte kvinner<ref>{{Kilde www|url=https://forskning.no/helse-svangerskap-seksualitet/en-historie-om-seksuell-frigjoring-og-tvilsomme-forskningsmetoder/300647|tittel=En historie om seksuell frigjøring og tvilsomme forskningsmetoder|sitat=Jeg husker selv da p-pillene kom, og hvor viktig det var for oss som var unge studenter. Det var likevel litt vanskelig i starten. Jeg husker særlig en lege på Blindern som ikke ville gi meg pille fordi jeg ikke var gift.}}</ref>. En tredje årsak kan være frykt for blodpropp ettersom de første p-piller som kom på markedet hadde et høyere innhold av østrogen enn dagens p-piller, de første p-piller på markedet inneholdt 150 mikrogram østrogen mens dagens p-piller inneholder 20-40 mikrogram og dette senker risikoen for blodpropp betydelig.<ref>{{Kilde www|url=https://forskning.no/helse-svangerskap-seksualitet/en-historie-om-seksuell-frigjoring-og-tvilsomme-forskningsmetoder/300647|tittel=En historie om seksuell frigjøring og tvilsomme forskningsmetoder|dato=23.12.2017}}</ref>

På midten av 1970-tallet brukte om lag 8% av norske kvinner i alderen 15–44 år p-piller. Tilsvarende brukte 35% av danske kvinner i fertil alder p-piller, mens tallet i Sverige var ca. 20%. Norske kvinner brukte i større grad andre former for prevensjon, der kondom (ca. 20%) og spiral (ca. 14%) var hyppigst brukt, men også avbrutt samleie (ca. 7%) var hyppig brukt. I en stor norsk spørreundersøkelse der man spurte seksuelt aktive kvinner i fertil alder om deres prevensjonsvaner oppga ca. 30–40% å ikke bruke noen former for prevensjon, men færre enn 10% oppga at de ønsket å bli gravide. <ref>{{Kilde bok|tittel=Seksualitet, familieplanlegging og prevensjon i Norge|utgiver=Universitetsforlaget|år=1978|isbn=8200016609}}</ref> 

Data fra Folkehelseinstituttet og Statistisk sentralbyrå tilsier at omkring 20 % av kvinner mellom 16 og 44 år bruker pillen i dag (2017).