Redigerer Otto Valseth (avsnitt)

==== ''Forskruede'' (1888) ====
I 1888 ga Kristiania-forleggeren Huseby & Co. ut Valseths roman ''Forskruede''. Hovedpersonen i denne romanen var musikklærerinnen Helene Rosting, som allerede på første side introduseres som „en ualmindelig smuk dame“ – og på neste side får leseren vite at „«En fuldstændig orientalsk skjønhed» kaldte hendes beundrere hende”. Romanens forteller fortsetter med å opplyse at Helene var dukket opp i Kristiania et halvt år tidligere, og at ingen visste annet om henne enn at hun hadde vært lenge i Amerika, „hvorhen hun i en ung alder var udvandret sammen med sine forældre“. Helene Rosting er en person som det sladres om, og som lar folk sladre:<blockquote>I et halvt aars tid havde Helene Rosting nu ført sit forcerede og under hensyn til de lokale forholde noget ekstravagante liv i den store smaaby, som er Norges hovedstad, – uden at bry sig det minste om den opsigt, hun vakte, lige saa lidt som om al den hviskende sladder, der naadde hendes øre.<ref>{{Kilde www|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014102708034|tittel=Forskruede|besøksdato=2017-12-08|forfattere=Otto Valseth|dato=|språk=no|sider=9-10|verk=urn.nb.no|forlag=Huseby & Co. Limit. (Kristiania 1888)|sitat=}}</ref></blockquote>Forfatteren [[Johan Bojer]] omtaler denne utgivelsen i boken ''Læregutt'', som er første bind av Bojers erindringer:<blockquote>En forfatter er stått fram også her i byen, han heter Otto Valseth, og hans roman «Forskruede» har fått ros både hjemme og ute. Jeg følger etter ham på gata en dag, han ser ut som en alminnelig dødelig, brunt, kortklipt helskjegg, grå frakk, sigar, han går og ser ned og hilser ikke på noen. Ved posthuset legger han et brev i kassa og går så utover byen igjen, og stadig følger jeg med. Hans far er skipskaptein, og han bor hos sine foreldre nede mot havnen, men han er juridisk kandidat, og hva oppmuntring kan han være for deg?</blockquote><blockquote>(---)</blockquote><blockquote>Men en vakker dag våger jeg meg ned til Otto Valseth. Jeg har en papirrull under armen, en stor roman, som heter «Vårliv», og nå spørs det om han vil kike på den. Jeg kommer inn i et lite enkelt rom, pika sier hun skal hente ham, og da skritt nærmer seg i en trapp, begynner jeg å skjelve.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006082300028|tittel=Læregutt|besøksdato=2017-12-08|forfattere=Johan Bojer|dato=|språk=no|sider=113-115|verk=urn.nb.no|forlag=Gyldendal (1942)|sitat=}}</ref></blockquote>Bojer forteller videre at Valseth sa seg villig til å lese manuskriptet, og ba forfatterspiren komme tilbake en uke senere. Da ble Bojer oppfordret til å fortsette å skrive, selv om Valseth mente at ''Vårliv'' ikke var et manus som en forlegger ville satse på. Men det skulle Bojer ikke ta så tungt, så ung som han var:<blockquote>«Hvor gammel er De forresten? Så – bare et par og tyve. Og i den alder innbiller De Dem at De har menneskekunnskap nok til å skape en stor roman? Vent litt – eller har det slik bråhast? Vent et par år, og bare fortsett å øve Dem med å skrive. Og lykke til!» sier han vennlig da han leverer meg pakken.<ref name=":1" /></blockquote>