Redigerer Oter (avsnitt)

== Bestandsutvikling ==
Oter har få naturlige fiender. Det er menneskelig aktivitet som bidrar til størst dødelighet gjennom [[jakt]] og [[fangst]], [[fiskegarn]] og påkjørsler.<ref name="Bevanger (2015)"/> Den verdifulle pelsen og [[skuddpremie]]r satte en tid oterbestanden i fare, og bestanden gikk sterkt tilbake i Europa fra 1950-åra og framover. [[Miljøgift]]er, [[vannforurensning]] og [[vannstand]]sreguleringer var også en del av årsaksbildet. I nyere forskning er det funnet like høye konsentrasjoner av miljøgifter av typen [[perfluorerte forbindelser]] i oter som i [[isbjørn]].<ref name="Framsenteret (2018)"/> Dette er en type forbindelser ikke brytes ned i naturen, men gjør stor skade på levra og reduserer reproduksjonsevnene hos [[dyr]]. Mange steder har arten slitt med å ta seg opp igjen, men nå melder naturforskere at oteren er tilbake på sørvestlandet, og en reetablering av kystbestanden kan være godt nytt for [[sjøfugler|sjøfuglene]], siden oteren fortrenger [[mink]]en.<ref name="Fremstad (2019)"/>

I Norge var det skuddpremie på arten i årene {{nowrap|1900–1932}}<ref name="Christensen (udatert)"/> og den var arten jaktbar fram til den ble [[Fredning av dyr i Norge|fredet]] på [[Østlandet]] og i [[Agder]] fra 1972, på [[Vestlandet]] fra 1979, og totalfredet fra 1982, gjennom ratifiseringen av [[Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder|Bernkonvensjonen]]. Da fantes det nesten ikke oter sør for [[Nordland]]. Siden har arten restituert seg, og den norske oterbestanden var i fremgang fram mot 1995, særlig fra [[Møre og Romsdal]] og nordover, for deretter å flate ut mot tusenårsskiftet. Etter det har bestanden hatt en litt negativ trend, spesielt i perioden 2006–2010. Hvor mange dyr som finnes her vet ingen med særlig stor grad av sikkerhet, men den negative trenden kan ha snudd.

Den norske oterbestanden er svært betydningsfull og utgjør mellom 5 og 25 prosent<ref name="adb rano" /> av den europeiske populasjonen. Derfor har Norge et spesielt forvaltningsansvar for oteren, som både omfattes av Bernkonvensjonen og [[CITES]] (Washingtonkonvensjonen). I Norge ble det i 2012 startet opp et pilotprosjekt for å kartlegge innlandsoteren i regi av [[Norsk institutt for naturforskning]].<ref name="Van Dijk (2012)"/>

Tidligere ble oteren jaktet først og fremst for pelsen, men fiskerne anså den også som et [[skadedyr]] i konkurranse om fisken. Oterjakt med [[hund]]er har også vært aktuelt noen steder, og i så måte er [[wetterhoun]] en [[Friesland|frisisk]] hunderase som opprinnelig ble alet fram for sine egenskaper som [[oterhund]]. En annen er den britiske hunderasen [[otterhound]].