Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

=== Slaget ved Hastings ===
[[Fil:Harold dead bayeux tapestry.png|thumb|Harald Godwinson blir drept i slaget Hastings, slik det er blitt framstilt i [[Bayeux-teppet]].]]
{{utdypende artikkel|Slaget ved Hastings}}
Da Harald Godwinson fikk melding om invasjonen, hadde han allerede gitt sine menn tillatelse til å hvile etter slaget mot nordmennene. Tillatelsen måtte nå trekkes tilbake i den grad det var mulig. Han samlet sammen de styrker han kunne og marsjerte sørover. I London stanset de i noen dager og rekrutterte flere krigere, før de marsjerte de neste tre dagene fram til Hastings, hvor Vilhelm hadde hatt 17 dager til å forberede seg. Den 14. oktober møttes angelsakserne og normannerne i slaget ved Hastings. Slaget fant sted på Senlac Hill, omtrent 9,5&nbsp;km nordvest for Hastings, nær dagens by [[Battle (East Sussex)|Battle]] i [[East Sussex]]. 

Den normanniske hæren er beregnet å ha vært på rundt 8&nbsp;400 mann, bestående av 2&nbsp;200 kavalerister, 4&nbsp;500 fotsoldater og 1&nbsp;700 bueskyttere. Den angelsaksiske hæren er antatt å ha bestått av rundt 7&nbsp;500 mann, hovedsakelig bestående av fotsoldater. Også dette slaget kunne ha tippet begge veier, men da Harald Godwinson ble drept, etter tradisjonen ved en pil gjennom øyet, var slaget vunnet av normannerne. Også Haralds brødre [[Gyrth Godwinson|Gyrth]] og [[Leofwine Godwinson|Leofwine]] ble drept, og restene av den angelsaksiske hæren flyktet. Selv om det var ytterligere motstand mot hertug Vilhelm og hans normannere, er slaget blitt sett på som et avgjørende vendepunkt som førte til at han fikk kontroll over England.

Etter seieren ved Hastings forventet Vilhelm Erobreren å motta underkastelse fra de angelsaksiske lederne som hadde overlevd, men isteden ble Edgar Ætheling øyeblikkelig erklært som konge av witenagemot, og med støtte fra jarlene Edwin og Morcar, fra [[Stigand]], [[erkebiskop av Canterbury]], og fra [[Ealdred av Worcester|Ealdred]], [[erkebiskop av York]].<ref>''Anglosaksiske krønike '', ss. 198–199; ''Gesta Normannorum Ducum'', bind 2, ss. 166–171; Orderic, bind 2, ss. 170–179</ref> Vilhelm, som fikk forsterkninger fra den andre siden av Den engelske kanal, marsjerte rundt kysten av [[Kent]] mot London. Han beseiret en ny angelsaksisk styrke som angrep ham ved [[Southwark]]. Men han klarte ikke å storme [[London Bridge]] og forsøkte derfor å nå byen ved en mer indirekte vei.<ref>Orderic, bind 2, ss. 180–183</ref> Han dro i stedet opp langs elven [[Themsen]] til han kunne la hæren krysse elven ved [[Wallingford]] i [[Oxfordshire]]. Mens han var der, mottok han underkastelse fra erkebiskop Stigand. Han reiste deretter videre nordøstover langs [[Chiltern Hills]] før han igjen kunne bevege seg mot London fra nordvest. Han nedkjempet ytterligere motstand fra byens styrker. Da unge Edgar Ætheling ikke greide å mobilisere et effektivt forsvar, mistet hans tilhengere motet, og de angelsaksiske lederne overga seg til Vilhelm ved [[Berkhamsted]] i [[Hertfordshire]].<ref>''Anglosaksiske krønike '', s. 200; ''Gesta Normannorum Ducum'', bind 2, ss. 170–173; Orderic, bind 2, ss. 182–183</ref> Vilhelm ble da utropt til konge av England og kronet av Ealdred den 25. desember 1066 i [[Westminster Abbey]].<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', ss. 198, 200; ''Gesta Normannorum Ducum'', bind 2, ss. 170–173; Orderic, bind. 2, ss. 182–185</ref>