Redigerer Nordahl Grieg (avsnitt)

== Nordahl Grieg som dikter ==
[[File:Nordahl Grieg (1902-1943) holder 17.mai-tale ved en norsk kystkommandostasjon, 1942.jpg|thumb|«Jeg er takknemlig over å få være i dag blant dere, blant seilende, flygende, kjempende sjøfolk…», [[17. mai (grunnlovsdag)|17.mai-tale]] av forfatteren og krigskorrespondenten Nordahl Grieg ved en norsk kystkommandostasjon i utlandet [[1942]]. Grieg mistet livet under et bombetokt over Berlin året etter. {{Byline|[[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
Nordahl Grieg var en forfatter under stadig utvikling. I 1920-årene var han splittet mellom det ytre og det indre livs temaer. I 1930-årene var han splittet mellom tro og tvil, og mellom handling og skriving som virkemiddel i kampen mot [[fascisme]]n. Tvilen ble sterkere i 1940-årene, særlig når det gjaldt spørsmålet om hva et enkelt menneske kunne klare å utrette.

I hans debutroman beskrives forholdene om bord på et lasteskip. Det er de dystre sidene ved sjømannslivet som er fremtredende: kjønnsykdommer, ville slagsmål, hardt arbeid, brå dødsfall og selvmord. Men det finnes også solfylte sjøskildringer. Nordahl Grieg fremstiller mennesket som systemets slaver. Mange bukker under, men skipet går ubønnhørlig videre, som en ond kraft i seg selv.  

Deretter ble Nordahl Grieg sterkt opptatt av menneskenes indre liv. I diktsamlingen «Stene i strømmen», skildres den vanskelige kjærligheten. I skuespillet «Barrabas» lar Nordahl Grieg det velkjente bibelske temaet gjenspeile det problematiske valget mellom de gode og de langt sterkere onde kreftene. Skuespillet «En ung mands kjærlighet» handler om en mann som trekkes mellom tre ulike kvinner.

Under en reise til Nord-Norge ble han begeistret over å oppdage sitt hjemland på en ny måte. Forut for sin neste diktsamling, som fikk navnet «Norge i våre hjerter», reiste han rundt i Norge for å høste inspirasjon. Diktsamlingen var en kjærlighetserklæring til det gode Norge, og forherliget folks levekår i fedrelandet. Kritikernes reaksjoner hadde sine kontraster: Av enkelte kritikere ble han hyllet som den kanskje største fedrelandsdikteren siden [[Henrik Wergeland]], mens det fra venstreorientert hold kom urettmessige beskyldninger om at han sympatiserte med [[Fedrelandslaget]]. Følgelig fikk Nordahl Grieg nok av å være fedrelandsdikter, inntil videre. 
[[Fil:Denkmal Nordahl Grieg Bergen.jpg|thumb|Nordahl Grieg på sokkel utenfor [[Den Nationale Scene]] i [[Bergen]]. Skulptur av billedhuggeren [[Roar Bjorg]] avduket 1957.]]

Han vendte tilbake til gamle temaer. Skuespillet «Atlanterhavet» handler om en forelsket ung mann som føler uro over tidens stadige teknologiske fremskritt. Men Grieg følte ubehag over at poesien var fraværende i skuespillet, og mente at karakterskildringene var for svake. Senere skulle imidlertid Nordahl Grieg føle at han med «Atlanterhavet» og «En ung mands kjærlighet» navigerte ut på farvann som han ikke behersket, og besluttet derfor at disse to verkene skulle utgå fra hans produksjon. De er av den grunn ikke å finne i hans samlede verker.

Men med denne fiaskoen trakk han lærdommer som skulle komme ham til gode i sine to fremtidige dramaer, «[[Vår ære og vår makt]]» og «[[Nederlaget]]». De ble da også atskillig bedre mottatt. Kampen mot det onde representerte også en tilbakevending til det grunnleggende temaet i hans første roman, «Skibet gaar videre». Akkurat som i «Vår ære og vår makt» rettes det i romanen «Ung må verden ennu være» et kraftig angrep mot krigsprofitørene og kapitalismen. Hovedpersonen Leonard Ashley i Griegs siste roman, «Ung må verden ennu være», har innledningsvis klare likheter med Benjamin Hall fra «Skibet gaar videre». Begge møter en verden som er ukjent for dem, men til forskjell fra Leonard velger Benjamin å ta ansvar og bekjempe de umenneskelige kreftene som råder. De er begge menn som velger destruktive og selvdestruktive utveier i skuffelsen over uinnfridde forventninger. Etter angrepet på pasifistene i «Nederlaget», lot Nordahl Grieg sin romanfigur i «Ung må verden ennu være» stå som eksempel på det han oppfattet som pasifismens skadelige, feilslåtte og fånyttige sider.

I 1936, midt imellom «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget», utkom dramaet «Men imorgen», som var nok et resultat av Nordahl Griegs nye politiske dagsorden etter Moskva-oppholdet. Stykket ble ikke den samme suksessen som de to andre dramaene, selv om Grieg kom til å anse det som sitt favorittdrama. Temaet er den fremvoksende rustningsindustrien og hvordan utenlandsk kapital legger føringer for den. En familiebedrift starter produksjon av giftgass, men et feilslått fabrikkeksperiment tar livet av noen av arbeiderne. De påfølgende konfliktene og forandringene som i stykket skildres gjennom direktørens familie, avslørte imidlertid kontrasten mellom hans besteborgerlige røtter og politiske standpunkter. 

Til slutt skulle derimot Nordahl Griegs evner som fedrelandsdikter vise seg uvurderlige, da [[Angrepet på Norge i 1940|Tysklands invasjon og okkupasjon av Norge]] frembragte et nytt vendepunkt i hans videre produksjon. Dikteren hyllet nå flagget, nordmannen og Norge. Og han gjorde det på måter som ga ham en varig plass i den norske folkebevisstheten så vel som i den norske litterære kanon.