Redigerer Nesttun–Osbanen (avsnitt)

=== Konkurranse fra veitrafikken og nedleggelse ===
[[Fil:Billett Osbanen.jpg|mini|Billett til den siste turen med Nesttun-Osbanen]]
[[Fil:Damplokomotivene "Os" og "Ulven".jpg|thumb|Damplokomotivene «Os» og «Ulven» foran siste persontog]]
I 1920-årene begynte biltrafikken å bli en alvorlig konkurrent, siden reisetiden fra [[Osøyro]] til Bergen med bil var på rundt 1 time og 20 minutter. Jernbanen brukte samtidig 1 time og 50 minutter og passasjerene måtte bytte tog på Nesttun. Fra 1925 gikk jernbaneselskapet igjen med underskudd, noe som vedvarte de neste årene. I 1929 sendte derfor statsminister [[Johan Mowinckel]], som hadde vært med å finanisere jernbanen; brev til [[Liste over Norges arbeidsministre|arbeidsminister]] [[Ole Monsen Mjelde]] med spørsmål om å bevilge et lån på 60&nbsp;000 kroner. Lånet ble ikke noe av, men staten gikk med på å dekke halvparten av underskuddet det året. De skulle også gå inn med årlige tilskudd i resten av [[konsesjon]]stiden.<ref>[[#Lien1994|Lien (1994) s. 80-81]]</ref>

Fra 1932 fylte ikke jernbanen en like viktig funksjon, ettersom det gikk flere bussruter i direkte konkurranse med jernbanen. De økonomiske problemene fortsatte og i 1933 gikk de ansatte med på å redusere lønnen med 10 %. I november samme år ble det derimot foreslått å legge ned jernbanen fra 1. september 1934 når konsesjonen gikk ut, men der jernbaneselskapet skulle fortsette som et rent busselskap; [[Bilruta Os-Bergen|Automobil-ruten Osøren-Bergen]]. Det var noe motstand mot dette, fordi en fortsatt mente at jernbanen hadde gode passasjertall.<ref name="Lien 1994 s. 87">[[#Lien1994|Lien (1994) s. 87]]</ref> Før en slik endring kunne skje måtte de løse de økonomiske problemene i selskapet, da det fortsatt hadde mye gjeld. De investerte verdiene i jernbanen ville heller ikke være verdt noe etter en nedleggelse av jernbanedriften, og selskapet ville derfor ha mer i gjeld enn i faktiske verdier. Det ble derfor søkt om å forlenge konsesjonsperioden med ett år. Dette ble løst ved at pantelånerne ettergav 25 % av lånet og at staten etterga sine økonomiske krav. Jernbanen hadde sin siste tur 1. september 1935, en dag etter at konsesjonsperioden gikk ut. Banen var den første jernbanelinjen i Norge som ble lagt ned.<ref name="Lien 1994 s. 87"/> Noe av materiellet ble solgt til [[Urskog–Hølandsbanen]], en av få andre baner i Norge med sporvidde 750&nbsp;mm.