Redigerer Napoléon Bonaparte (avsnitt)

== Førstekonsul ==
[[Fil:Code Civil 1804.png|thumb|Første siden av «Code Napoléon» tatt fra originalversjonen fra 1804.]]
Ved et statskupp i 1799, ''[[18 brumaire-kuppet]]'' (18. brumaire tilsvarer den [[9. november]]),<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 170-176</ref> opprettet han en ny styreform for Frankrike, «Konsulatet» ''(Le Consulat)'', med ham selv som førstekonsul og to andre konsuler som i praksis hadde liten makt. Den nye forfatningen ble lagt ut til folkeavstemning og fikk overveldende flertall (omtrent 3 millioner ja mot {{formatnum:1562}} nei). Bonaparte ble valgt til førstekonsul for en periode på 10 år. Forfatningen trådte offisielt i kraft 14. desember 1799. Napoleon var i praksis blitt tilnærmet enerådig.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 176-178</ref>

=== ''«Code Napoléon»'' ===
{{Utdypende||Code civil des français}}
Han gjennomførte raskt flere varige reformer innen utdannelsesvesenet, forvaltningen og i retts- og finansvesenet. Hans lovsamling, redigert av Jean-Jacques Régis de Cambacérès (annenkonsul fra [[1799]] til [[1804]]) og kalt ''Code civil'' eller ''Code Napoléon'' (1804), har den dag i dag en viss betydning i en rekke land.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 213</ref> ''Code civil'' garanterte personlig frihet, likhet for loven, retten til privat eiendom, sivil ekteskapsinngåelse, og skilsmisse på visse betingelser som var betydelig lettere for menn enn for kvinner. Den siste rettigheten skulle Napoleon selv benytte seg av i [[1809]]; hans hustru hadde ikke født ham noen etterkommere.

=== Østerrike betvinges, fred med Storbritannia ===
I 1800 dro Napoleon over Alpene med sin hær og slo den østerrikske hæren igjen, særlig ettertrykkelig, den 14. juni 1800 i slaget ved Marengo.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 187</ref> Deretter undertegnet også britene en fredsavtale.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 192</ref>

=== Konkordatet med Pavestolen ===
{{Utdypende|Konkordatet av 1801}}
Etter lange forhandlinger undertegnet Frankrike og Pavestolen et [[konkordat]] den 15. juli 1801, som bragte den franske kamp mot den katolske kirke til opphør. Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistlighet til å godkjenne [[sivilkonstitusjonen for kleresiet|en sivilkonstitusjon som ville gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll]]. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjering forsøkte å ta kontrollen ved å utnevne egne biskoper. De pavetro biskoper flyktet i eksil.

Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen og erklærte katolisismen som den religion som det store flertall av alle franskmenn tilhørte (men ikke som statens religion, som tidligere).<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 206</ref> Biskopene skulle utnevnes av Bonaparte, men vigsles av paven. Prestene ble statslønnede tjenestemenn.

=== Salget av Louisiana til Amerikas forente stater ===
I 1802 var den [[USA|amerikanske]] president [[Thomas Jefferson]] beredt til å kjøpe [[New Orleans|Nouvelle-Orléans]] fra Frankrike. Napoleon hadde kort tid før kjøpt tilbake [[Fransk Louisiana]] fra [[Spania]]; dette var et område som var vesentlig større enn dagens amerikanske delstat [[Louisiana]]. Jefferson sendte James Monroe til Paris for at forhandlingene skulle gå bedre.

Napoleon visste at det ikke var til å unngå at krigen mot Storbritannia ville blusse opp igjen. Frankrike hadde nettopp lidd et tungt nederlag da hans hær hadde forsøkt å erobre [[Santo Domingo]] på øya [[Hispaniola]] i Vestindia. En kombinasjon av gulsott og slavenes frihetskjemper [[Toussaint L'Ouverture]] gjorde at Frankrike mislyktes.

Napoleon forstod at hans svekkede styrker ikke ville makte å forsvare Louisiana, og bestemte seg for å selge det til amerikanerne. De amerikanske forhandlerne var forbløffet over at deres tilbud på 2 mill. dollar for New Orleans ikke bare ble godtatt, men at de for under 15 mill. dollar dessuten fikk på kjøpet et langt større område enn det de opprinnelig hadde vært ute etter – de fikk hele området langs Mexicogulfen opp til [[Canada]] i hele bredden mellom [[Mississippi]]-floden og [[Rocky Mountains]]. Dette var et kjøp som fordoblet USAs størrelse.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 225 - 226</ref>

Dette salget kom sjokkerende på [[Karl III Johan|Jean Baptiste Bernadotte]] som i utgangspunktet var lovt en plass i Napoleons styre i Amerika.

=== Storbritannia erklærer krig ===
Uenighet om øya [[Malta]] i [[Middelhavet]] ga [[Storbritannia]] foranledning til å trekke seg fra [[fredstraktaten i Amiens]] og erklære Frankrike krig 18. mai 1803.<ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/402943/Napoleon-I/16218/Military-campaigns-and-uneasy-peace Napoleon I]Encyclopædia Britannica, hentet 24. august 2012</ref> Engelskmennene hadde aldri betraktet fredstraktaten som annet enn en midlertidig våpenhvile<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 228</ref> og var grunnleggende skeptisk til den økende franske innflytelsen på kontinentet. På samme tid begynte franske rojalister som hadde hovedbase i London å sende agenter med planer om å medvirke til å drepe Napoloen mot Paris. Britene hjalp til med overfarten. Mange av agentene ble oppdaget og drept av fransk politi allerede på kanalstrendene, andre ble ikke tatt før de var kommet til Paris. Fransk politi fikk gjennom avhør vite at den legendariske opprørslederen fra Bretagne [[George Cadoudal]] og general [[Jean-Charles Pichegru]] var blant konspiratørene som befant seg i Frankrike. Charles Pichegru ble tatt vinteren 1804 og døde senere på cella. George Cadoual ble også arrestert og henrettet ved giljotin i juni 1804. Under avhør hadde Cadoul fortalt at han hadde ordre om å vente på en bourbonsk prins. Napoleon og hans politifolk falt etterhvert ned på at denne prinsen måtte være [[Louis Antoine, hertug av Enghien]] som holdt til i [[Baden]], Tyskland, like ved den franske grense. Han ble pågrepet av franske spesialstyrker og ført til Paris hvor han ble dømt og skutt. Henrettelsen vakte indignasjon i utlandet, men mange franskmenn støttet den. 

De rojalistiske agentene hadde ikke hatt folkelig støtte, og avsløringen av attentatplanene bidro til å styrke Napoleons stilling og medvirket til at Frankrike 18. mai 1804 vedtok en lov om at Napoleon skulle bli «franskmennenes keiser».<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 237</ref> En folkeavstemning ble avholdt i november. Over 3,5 millioner stemte ja til loven, og færre enn {{formatnum:3000}} stemte nei.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 240</ref>